Kampen mot klasevåpen

I Norge er det politisk enighet om å arbeide mot klasevåpen, men både mål og virkemidler er uklare. Kronikkforfatterne viser til den alvorlige humanitære effekten av klasevåpen: Sivile drepes både av direkte treff og av blindgjengere, og klasevåpen kan være dødelige i tiår etter at krigen er slutt.

SOM FØRSTE LAND i verden har Belgia vedtatt et forbud mot klasevåpen. Etter flere års stillstand er det nå skapt momentum internasjonalt. Klasevåpen rammer sivile hardt, og bør derfor stå sentralt på den humanitære dagsorden. I Norge er det stor politisk enighet om å arbeide mot klasevåpen, men både mål og virkemidler er uklare.

I løpet av de siste tiårene har Norge posisjonert seg som en ledende humanitær aktør. Under den internasjonale prosessen som endte med et forbud mot antipersonellminer i 1997, var Norge en sentral pådriver. Et snaut tiår senere er forbudet mot antipersonellminer godt forankret, og de fleste land betrakter nå landminer som et uakseptabelt våpen. Når det gjelder klasevåpen derimot, finnes det ingen internasjonale avtaler som regulerer bruk, produksjon eller salg, på tross av den åpenbare parallellen mellom de to våpentypene. Belgia har altså nå vedtatt et forbud. Hittil har ingen andre land innført formelle begrensninger på bruk av klasevåpen.

SÅ LANGT har Norges rolle i det internasjonale arbeidet mot klasevåpen vært begrenset. Men allerede i 2001 ble regjeringen Stoltenberg pålagt av Stortinget å gi aktiv støtte til internasjonalt arbeid som kan lede fram til et forbud. Senere vedtok forsvarskomiteen i Stortinget at Norge skal avstå fra bruk av flyleverte klasevåpen i internasjonale operasjoner. Ikke minst er Norges standpunkt godt forankret i den nåværende regjeringen: I Soria Moria-erklæringen vektlegges det at Norge skal jobbe aktivt for et internasjonalt forbud mot klasevåpen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Klasevåpen kan slippes fra luften eller skytes ut som raketter eller artillerigranater. Fellestrekket ved disse våpnene er et stort antall mindre sprenglegemer - klaseammunisjon - som er samlet i en beholder. Disse armeres og spres idet beholderen åpner seg rett før den treffer bakken. I Irak brukte britene BL-755, en flylevert klasebombe som inneholder 147 mindre sprenglegemer, Disse spres over et stort område. Bombene kan brukesbåde mot pansrede kjøretøy og mot mennesker. Hver enkelt småbombe dreper i en radius på 10 meter, og har også delvis antennende effekt.

Et sentralt problem er blindgjengere: Mange av småbombene går ikke av med en gang, men vil senere kunne eksplodere ved berøring. Tall fra rydding av BL-755 i Kosovo viser rundt 10 prosent blindgjengere. Dermed vil 15 dødelige sprenglegemer ligge igjen etter en enkelt klasebombe. Andre anslag over disse feilratene er høyere. Blindgjengerne har samme effekt som miner: De ligger igjen og fortsetter å drepe og lemleste sivile mange år etter at en konflikt er avsluttet.

MANGE  HEVDER at klasevåpen er nødvendige i moderne høyteknologisk krigføring. Fordi klasevåpen kan dekke et stort område kreves ikke samme presisjon som med andre våpentyper. Eget personell utsettes ikke for stor risiko, og klasevåpnene hemmer fiendens bevegelsesfrihet. Den psykologiske effekten er også stor: klasevåpen skaper frykt. Ikke overraskende er motstanden mot forbud eller regulering størst fra militært hold og fra produsenter av klasevåpen. Men det er også sprikende fagmilitære vurderinger når det gjelder den militære nytten av klasevåpen.

Det som vanskelig kan bestrides, er den alvorlige humanitære effekten av klasevåpen. Innholdet i en enkelt morbombe kan dekke et område på opptil en kvadratkilometer. Sivile drepes både av direkte treff og av blindgjengere, og klasevåpen kan være dødelige i tiår etter at krigen er slutt. Dette er utgangspunktet for de som mener at begrensninger i bruken er en bedre vei å gå enn forbud. Her hevdes det at forbud er unødvendig fordi restriksjoner på hvor og når klasevåpen brukes vil ha enorm positiv effekt for sivile. I tillegg mener man at blindgjengerproblemet kan løses gjennom tekniske forbedringer.

EN SENTRAL UTFORDRING i arbeidet mot klasevåpen er å avklare hvilke våpen som bør omfattes av en eventuell avtale. Belgia har basert seg på FNs definisjon, som utelukker

visse typer klasevåpen (som kan sies å være relativt presise). Et internasjonalt regelverk må være utvetydig for å forebygge smutthull. Sannsynligvis vil et avtaleverk pålegge de militære i hvert enkelt land å vise hvorfor de mener at enkelte typer klasevåpen fortsatt skal kunne brukes. Mens mineavtalens definisjoner tar utgangspunkt i hva som er den sentralehensikten med våpenet, er det sterke argumenter for at en klasevåpenavtale må vektlegge effekten. To sentrale elementer i en definisjon av «klasevåpen» bør være effekten på sivile og det at bombene spres over et stort område.

I tillegg er det snakk om å legge restriksjoner på hvor klasevåpen kan brukes. Bruk i byer og tettbygde strøk har ikke vært uvanlig i Irak, men har så store skadevirkninger for sivile at det må forbys. Tilsvarende begrensninger kan tenkes i forhold til å ramme sivil infrastruktur som veier eller vanningskanaler. Det er også spørsmål om i hvilken grad den som bruker klasevåpen skal ha ansvaret for oppryddingen. Dette er sentrale spørsmål for å bringe kampen mot klasevåpen videre. Samtidig ser vi at sentrale aktører, inkludert USA, bruker definisjonsproblemene til å tåkelegge debatten. Nettopp derfor er det viktig at land med virkelige intensjoner om å arbeide frem løsninger tar en ledende rolle i debatten om hvordan en avtale skal utformes.

I KJØLVANNET AV det belgiske forbudet er det åpenbart økt politisk interesse for å jobbe mot en avtale som regulerer bruken av klasevåpen. Det vil kreve initiativ og viljestyrke å få til en bindende internasjonal avtale. Norge, som gjerne fremstiller seg om en humanitær pådriver, kan spille en viktig rolle. Belgia har tatt det først skritt, slik landet også gjorde da det vedtok et forbud mot antipersonellminer i 1995. Det belgiske forbudet mot klasevåpen bygger direkte på dette minevedtaket ved ganske enkelt å føye til ordet klaseammunisjon («submunitions»). I praksis betyr dette at antipersonellminer og klasevåpen defineres på lik linje: som illegitime våpen som rammer sivile uforholdsmessig hardt.

I kampanjen mot landminer var Norge en pådriver, og høstet mye av æren for at vi fikk et forbud. Den gangen ble det også hevdet at et forbud ville være vanskelig fordi landminer utgjorde et viktig strategisk våpen, slik det nå hevdes for klasevåpen. Det ble også reist tvil om hvordan man skulle komme fram til en håndterbar definisjon av hva en antipersonellmine var. Med Belgias forbudsvedtak er det politiske klimaet for å få til en bindende internasjonal avtale også for klasevåpen i endring. Saken har stått på den internasjonale dagsorden i mange år, men det belgiske vedtaket har skapt et momentum som det er viktig å benytte seg av. Nå er det all grunn til å handle raskt. Norge er ikke bare ypperlig posisjonert til føre an i arbeidet, men også forpliktet gjennom både stortingsvedtak og regjeringserklæring.

Ulf Ljungblad om

behandlingen av syke og eldre.