Kampen mot kriminaliteten

For statsadvokater som arbeider med bekjempelse av kriminalitet daglig er det vanskelig å se at myndighetene gjør nok.

I DEN SENERE TID

har vi sett en utvikling med et stadig grovere ransmiljø som skyr få om noen midler i sin jakt etter store verdier. Fra de mer tradisjonelle ransmetodene har man nå flere eksempler på at gjerningsmenn utstyrer seg med svært tunge våpen, atskillig kraftigere enn nødvendig for å gjennomføre selve ranet, og hvor det tilsynelatende kalkuleres med en konfrontasjon med politiet som man skal gå seirende ut av. - En krigens metodikk man inntil nylig man bare har kjent fra land med et atskillig tyngre kriminalitetsbilde enn vårt. Brutaliseringen er ikke enestående for ransmiljøet, og utviklingen har pågått over flere år.

I kjølvannet av ranssakene har det oppstått offentlig debatt omkring kriminalitetsbekjempelsen. Det grunnleggende spørsmål bør være om man i tilstrekkelig grad legger forholdene til rette for en effektiv bekjempelse av kriminalitet generelt og den organiserte kriminaliteten spesielt. I kjent tabloid stil reduseres ofte svarene til synspunkter på straffens lengde og soningens innhold. Problemet er imidlertid så meget mer komplekst.

DET SOM OFTE TAPES

av syne er det forhold at man i et demokratisk rettssamfunn nødvendigvis må ha en hel straffesakskjede med flere organer som hver har sine spesielle funksjoner i den stadige balansegangen mellom en effektiv kriminalitetsbekjempelse på den ene side og rettssikkerhetshensyn på den andre. Noe unøyaktig og ufullstendig kan man si at det går en linje fra politiet som forebyggende og etterforskende myndighet, til den høyere påtalemyndighet som - for de grovere saksforhold - avgjør om enkeltpersoner skal tiltales. Derfra, hvis tiltale reises, går linjen til domstolene i to instanser, tingrett og lagmannsrett, som avgjør spørsmålet om skyld eller uskyld ut fra de bevis påtalemyndigheten har lagt fram. Fra tid til annen føres saken for tre instanser idet Høyesterett prøver enkelte spørsmål. Som det siste ledd i kjeden finner vi Kriminalomsorgen (b.la fengslene).

EN VELFUNGERENDE

straffesakskjede er avhengig av både kvalitet og kapasitet i alle disse ledd. Og med en grovere og bedre organisert kriminalitet stiller dette alle ledd overfor utfordringer. Hvis straffesakskjeden ikke makter å ta disse utfordringene kan vi vinke farvel til samfunnet slik vi kjenner det med relativ lav kriminalitet, stor trygghetsfølelse hos borgerne og en gjennomgående tillit til politi og rettsvesen.

For å møte utfordringen er straffesakskjeden avhengig av redskaper og midler som må gis av regjering og Storting. Fra regjeringens side er det blitt uttrykt selvtilfredshet med det arbeidet som er gjort for å bekjempe den organiserte kriminaliteten. For å beskrive politikken er det brukt slagord som «hard mot de harde og myk mot de myke».

Det er på det rene at det er gjennomført flere tiltak, spesielt for å styrke politiets etterforskning. Og under den sittende justisminister har det på strafferettens område vært en lovgivningsiver som savner sidestykke. Man har sett nye organisatoriske modeller vokse fram som ROK (Rådet mot organisert kriminalitet) og Catch (spesialenhet i politiet mot organisert kriminalitet) og nye organisasjonsmodeller er på trappene. Man har også sett budsjettøkninger, men dessverre ikke større enn at tilførselen i det vesentlige spises opp av økte faste utgifter. På metodesiden kan nevnes at man har fått økt adgang til telefonavlytting og bruk av den informasjon som der måtte fremkomme.

Det er således ikke slik at regjeringen ikke har gjort noe for å styrke kampen mot organisert kriminalitet. Men for statsadvokater som arbeider med bekjempelse av kriminalitet daglig er det vanskelig å se at det er gjort nok. Hovedinnvendingen er at nye organisasjonsmodeller og metoder hjelper lite når budsjettrammene aldri strekker til.

FRA HVERT LEDD

i straffesakskjeden får man rapporter om betydelige problemer. Over hele landet opplever publikum at politiet ikke er tilgjengelige. Oslo politidistrikt må bortprioritere hverdagskriminaliteten. Politibiler er i så dårlig forfatning at de ikke kan brukes og man har et samband som kan avlyttes av hvermann. Eksemplene på armodssituasjonen er mange. Politiets mange gode resultater i kampen mot organisert kriminalitet i det siste, kommer mer på tross av arbeidsforholdene enn som en følge av dem.

Fra domstolene meldes om behov for flere titalls nye dommerstillinger.

Fengslene melder om soningskøer og frykt for at de ikke vil være i stand til å hindre væpnede fritakingsoperasjoner. Byggingen av et nytt høyrisikofengsel er utsatt av regjeringen.

For den høyere påtalemyndighet - som jeg naturlig nok kjenner best til - er situasjonen svært presset og har vært det lenge. Både som statsadvokat og som tillitsvalgt for statsadvokatene i Oslo er det nå så alvorlig at det for meg er maktpåliggende å rope et varsku: Det foreligger ingen midler til å betale ordinær overtid. Opparbeidet overtid har man ikke tid til å avspasere fullt ut og kan bli kuttet uten kompensasjon. Man får det inntrykk at Justisdepartementet forventer ulønnet arbeidsinnsats fra statsadvokatene. Utbrenthet forekommer stadig. Bare siden i sommer har statsadvokatembetet pga rammebetingelsene mistet to statsadvokater, en til dommerstanden og en til forsvarerstanden. I hensikt å bedre situasjonen og øke motivasjonen fikk statsadvokatene i 2001 lovnader fra politisk hold om bedring av lønnssituasjonen - lovnader som overhode ikke er fulgt opp.

I SUM TEGNER DETTE

et bilde av at man på politisk nivå ikke har tilstrekkelig vilje til å legge inn de ressurser som må til for å bekjempe dagens kriminalitetsbilde på en måte som vår rettsstat kan være seg bekjent av. Etter min oppfatning står man overfor et veiskille.

Man kan gjøre kraftige opprustninger av hele straffesakskjeden, eller man kan fortsette tilnærmet på dagens ressursnivå. Velger man det siste vil man komme inn i en ikke-reverserbar situasjon med en eskalerende svart økonomi som hvitvaskes inn i den legale. Dette vil ha alvorlige virkninger for vårt demokratiske samfunn.