MORALIST: Norge har hatt mange store moralister gjennom tidene, blant dem Henrik Ibsen. Foto: Dagbladet
MORALIST: Norge har hatt mange store moralister gjennom tidene, blant dem Henrik Ibsen. Foto: DagbladetVis mer

Moralisme:

Kampen mot moralen

Jeg kommer til å fortsette å argumentere for at Norge har en viktig rolle å spille som samfunn, i møte med vår egen tids sjåvinisme og ansvarsløshet. Kall meg gjerne moralist.

Meninger

Spaltist

Eivind Trædal

representerer Miljøpartiet De Grønne i Oslo bystyre.

Siste publiserte innlegg

Ser man rundt seg i verden, skulle man ikke tro at en overflod av moral var det største problemet vi sliter med. USA styres av en hensynsløs narsissist. Store deler av Midt-Østen raser sammen i blodige kriger, og vår eneste løsning er å forsøke å holde flyktningene ute. Hat mot minoriteter blusser opp over hele Europa, drevet fram av nyfascistiske og sjåvinistiske politiske bevegelser. Og ingen land gjør nok for å stoppe klimaendringene, som truer med å etterlate en ødelagt klode til våre etterkommere.

Allikevel har «moralist» har blitt vår tids favorittskjellsord. Mest brukes det mot de av oss som ønsker en mer human flyktningpolitikk, som vil ta vare på miljøet, eller som reagerer på diskriminering og trakassering. Selv har jeg blitt kalt moralist så ofte at jeg har slutta å bry meg så mye om det. Men merkelappen er et effektivt retorisk redskap.

Moralister er et negativt lada ord, selv om det har mista stadig mer av sin brodd. Moralister er nedlatende mennesker som er ute etter å påføre folk skyld og skam med påtrengende moralprekener. Og kampen mot oss «moralister» er vellykka.

Regjeringen skryter av at vi har fått Europas strengeste flyktningpolitikk. Noe Arbeiderpartiet og Senterpartiet støtter helhjertet. Norge har slutta å heve stemmen på vegne av menneskerettigheter, i alle fall hvis noe på spill for oss selv, som når Kina truer med sanksjoner. Vår plagsomme gamle arv, preget av moralister som Wergeland, Bjørnson og Ibsen, er erstatta med fornuftige strategier som reduserer utgiftene til integrering og sikrer handelstilgang for norsk oppdrettsbransjen og gode bånd til våre nærmeste allierte.

Ikke minst er den hjemlige kampen mot moralistene vellykka når det kommer til miljøvern. Vi moralister har lenge hevdet, at Norge bør gjøre som resten av Europa, og gå foran med andre rike land for å kutte verdens klimagassutslipp. Vi tilhører tross alt klodens ti prosent rikeste mennesker, som står for over halvparten av klimaforurensingen. Statoil alene er på 37. plass blant de 100 selskapene som står for 71 prosent av alle klimagassutslipp.

Men det slaget har vi «moralister» tapt så det synger. Norsk oljebransje har sluppet moralske påbud, og eksporterer olje og gass tilsvarende en halv milliard tonn CO2 i året, og det skal vi gjøre i hundre år til, synes både regjeringen, Ap og Senterpartiet. Norge er jo et så lite land, det har ikke noe å si hva vi gjør.

Når man blir stempla som «moralist», er det lett å feige unna. Miljøbevegelsen, tilhengere av en mer human asylpolitikk og menneskerettighetsforkjempere blir redde for å framstå moraliserende, og bytter strategi. Vi er ikke lenger «moralistiske», men smarte, opptatt av businessmuligheter og nasjonale interesser. Det er lurt av oss å bevare flyktningkonvensjonen (vi kan selv trenge den en dag), det er lurt av oss å bevare menneskerettighetene, og det er åpenbart lurt av oss å redde miljøet. Det kan gi Norge markedsfordeler og arbeidsplasser.

Det er naturligvis ingenting galt med å argumentere ut fra egeninteresse også. Men ved å forlate etikken, forkaster vi vårt viktigste argument: at vi har et moralsk ansvar for mennesker også utenfor våre egne grenser, og i framtidige generasjoner. Den dagen dette ansvaret har blitt fullstendig devaluert, og ikke lenger er gangbar mynt i den politiske samtalen, er vi dømt til å tape.

Mange tjener på å leve i et uansvarlig samfunn. Oljebransjen vil frita seg ansvaret for sine utslipp, politikere fritar seg ansvaret for norsk utenrikspolitikk og vi fritar oss selv for miljøkonsekvensene av vårt forbruk og ferievaner. Det er deilig å slippe ansvar. Skyldfølelsen forsvinner, vi føler oss fri, men konsekvensene forsvinner ikke.

Dersom kampen mot ansvarlighet skulle lykkes, forvandles vi et samfunn der politikken kun handler om å love velgerne at vi vil trykker hardere på gasspedalen, ikke hvor vi skal styre. Kanskje er det ikke tilfeldig at begrepet «A/S Norge» har blitt stadig vanligere. Et aksjeselskaps eneste mål er å skape profitt for aksjeholderne. Men det var ikke på disse verdiene våre forfedre kjempa for nasjonal uavhengighet. Et samfunn trenger et sterkere lim.

Den dagen vårt eneste felles prosjekt er å selge fisk og olje, holde flyktningene ute og unngå å bli invadert, står bare et hult skjelett igjen av det landet de fleste av oss er glade i. Da er vi i sannhet A/S Norge. Selv kommer jeg til å fortsette å argumentere for at Norge har en viktig rolle å spille som samfunn, i møte med vår egen tids sjåvinisme og ansvarsløshet. Kall meg gjerne moralist.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook