Anmeldelse: Janelle Monáe - Dirty Computer

Kampen mot patriarkatet har aldri vært mer fengende

Janelle Monáe setter ord på en frisinnet amerikansk drøm med tredjealbumet «Dirty Computer».

Foto: Atlantic Records
Foto: Atlantic Records Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

ALBUM: Mens Dorothy Gale klikket hælene sammen i lettelse for å returnere til trygge Kansas etter eventyret i Oz, så Janelle Monáe seg aldri tilbake da hun selv forlot Midtvesten til fordel for Manhattan og Atlanta.

Elektriske utgangspunkter for både akademiske og musikalske erfaringer, som senere ga grobunn for et kreativt robotunivers inspirert av Fritz Langs 91 år gamle sci-fi-klassiker «Metropolis».

Hennes konseptuelle verden slo ut i full blomst i 2007 med EP-utgivelsen «Metropolis – The Chase Suit», og introduserte verden for en fengslende unik stjerne på den utenomjordiske «cyber girl»-singelen «Violet Stars Happy Hunting!». 100% gjennomført fra det musikalske til sitt særegne image, men enda altfor alternativ for det store publikummet.

Med unntak av enkeltstående kommersielle drypp, er det i stor grad også i dette kompromissløse landskapet hun siden har valgt å holde seg. Nettopp derfor føles tredjealbumet «Dirty Computer» som et personlig gjennombrudd – ti år på overtid.

En etterlengtet introduksjon til mennesket bak android-aliaset Cindi Mayweather.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer