Foto: Atlantic Records
Foto: Atlantic RecordsVis mer

Anmeldelse: Janelle Monáe - Dirty Computer

Kampen mot patriarkatet har aldri vært mer fengende

Janelle Monáe setter ord på en frisinnet amerikansk drøm med tredjealbumet «Dirty Computer».

Dirty Computer

Janelle Monáe

5 1 6

Funk Soul Pop Rap

Plateselskap:

Bad Boy / Atlantic Records

«Et funky frontalangrep på trangsynhet.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Mens Dorothy Gale klikket hælene sammen i lettelse for å returnere til trygge Kansas etter eventyret i Oz, så Janelle Monáe seg aldri tilbake da hun selv forlot Midtvesten til fordel for Manhattan og Atlanta.

Elektriske utgangspunkter for både akademiske og musikalske erfaringer, som senere ga grobunn for et kreativt robotunivers inspirert av Fritz Langs 91 år gamle sci-fi-klassiker «Metropolis».

Hennes konseptuelle verden slo ut i full blomst i 2007 med EP-utgivelsen «Metropolis – The Chase Suit», og introduserte verden for en fengslende unik stjerne på den utenomjordiske «cyber girl»-singelen «Violet Stars Happy Hunting!». 100% gjennomført fra det musikalske til sitt særegne image, men enda altfor alternativ for det store publikummet.

Med unntak av enkeltstående kommersielle drypp, er det i stor grad også i dette kompromissløse landskapet hun siden har valgt å holde seg. Nettopp derfor føles tredjealbumet «Dirty Computer» som et personlig gjennombrudd – ti år på overtid.

En etterlengtet introduksjon til mennesket bak android-aliaset Cindi Mayweather.

Mer fengende, sprudlende og lysere enn vi noensinne har hørt henne. Til tider uvanlig lett og tilgjengelig for Monáe å være, men uten å miste det lille ekstra som gjør multitalentet til en av populærmusikkens mest interessante utøvere. Et kommersielt frieri med tung kunstnerisk visjon.

Teaset allerede i februar gjennom førstesingelen «Make Me Feel», hvor Monáe inntok rollen som en svært overbevisende reinkarnasjon av Prince anno midten av 80-tallet.

Denne gangen også sterkt påvirket av mentorens seksuelle uttrykk – med en oppdatert garderobe av rosa vaginabukser og avslørende antrekk ved siden av hennes androgyne signaturdresser.

Tidligere tilbakeholden om egne preferanser, framstår Janelle Monáe nå som en stolt talsperson for egen panseksualitet og frie kjærlighet.

«I don’t need a diamond ring / I don’t wanna waste my youth...[ ]...I don’t wanna cheat on you / I just wanna find the guy / And I hope she loves me too.»

Flotte samarbeider med Zoë Kravitz («Screwed») og Grimes («Pynk») er med på å gjøre skiva til et definerende verk i en tid hvor gamle kjønnsroller snus på hodet i rekordfart («Hundred men telling me cover up my areolas / While they blocking equal pay, sippin' on they Coca Colas»).

I sitt frontalangrep mot moraliserende pekefingre og utdaterte tankemåter, beveger hun seg dypt inn i grunnlaget for både #blacklivesmatter- og #metoo-bevegelsen.

Som på raplåta «Django Jane», hvor det direkte budskapet ikke er til å misforstå: «Nigga move back, take a seat, you were not involved / And hit the mute button / Let the vagina have a monologue».

Spennende brikker satt i system på det parallelt utgitte videoalbumet med samme navn. Monáes egne dystre framtidsvisjon hvor «skitne» følelser blir slettet til fordel for et anonymt liv, men der kjærligheten selvsagt seirer til slutt via den optimistiske drømmen om Amerikas neste generasjon.

«You, don't have to face it on your own / We will win this fight, let all souls be brave / We'll find a way to heaven, we'll find a way.»