Kampen mot spiseforstyrrelser

Hvor har det sviktet når 15-åringer ikke betrakter spiseforstyrrelser verken som et problem eller som en utfordring for den psykiske helsa, men ganske enkelt som en del av allmenntilstanden? spør helseminister Dagfinn Høybråten

DEN OPPVOKSENDE generasjon eksponeres for kulturelle kropps- og skjønnhetsidealer der en slank kropp og vellykkethet henger sammen. Gjennom reklame blir barn og unge som er på søken etter verdier og identitet utsatt for denne påvirkningen, og det er hevet over enhver tvil at en overdreven opptatthet av kropp og utseende som eneste mål på egenverdi kan bidra til et dårlig selvbilde. Selv om gjennomsnittsvekten for norske barn og unge stadig øker, utvikler barn helt ned i 10- 12-årsalderen spiseforstyrrelser på jakt etter et skjønnhetsideal. Hvor har det sviktet når 15-åringer ikke betrakter spiseforstyrrelser verken som et problem eller som en utfordring for den psykiske helsen, men ganske enkelt som en del av allmenntilstanden? Dette er en alarmerende utvikling når vi vet hvor mye lidelse alvorlige spiseforstyrrelser medfører. I tillegg til et godt behandlingstilbud, har vi behov for en bred debatt om kulturelle verdier som formidles til barn og ungdom. Alle voksne har et visst ansvar for å bidra til reflektert bevissthet hos unge mennesker som gjør det mulig for dem å vurdere kritisk de idealer som serveres dem i kommersielt øyemed.

SPISEFORSTYRRELSER rammer særlig unge jenter, men også mange gutter og voksne. Spiseforstyrrelser er en av de lidelsene som gjennom mange år har vært underprioritert, i likhet med andre psykiske lidelser. Det er et omfattende problem og en alvorlig lidelse. Behandlings- og tjenestetilbud til mennesker med spiseforstyrrelser er en del av opptrappingsplanen for psykisk helse. I den forbindelse er det også laget en egen strategiplan mot spiseforstyrrelser som legger vekt på både forebygging, kompetanseheving og utbygging av behandlingstilbudet.

Vi er snart halvveis i gjennomføringen av opptrappingsplanen. Mye er skjedd som viser at det nytter å satse. 40 prosent flere barn og unge fikk behandlingstilbud i 2001 enn i 1998. Flere ber om hjelp og flere får hjelp. Det er likevel mye som gjenstår. Mest følbart er den lange ventetiden på spesialisthjelp - spesielt for barn og ungdom, og fortsatt er oppfølgingen etter utskriving og samspillet mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten ofte for dårlig. Dette vil også gå ut over dem med spiseforstyrrelser.

DET ER VIKTIG å forebygge spiseforstyrrelser i størst mulig grad. Alle som har problemer, må få hjelp så tidlig som mulig, slik at man ikke utvikler alvorlige spiseforstyrrelser. Det er behov for mer kompetanse både i helsestasjoner, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom.

Det er nå etablert omlag 220 helsestasjoner for ungdom. Disse er en viktig ressurs i det forebyggende arbeidet mot spiseforstyrrelser, og er i ferd med å bygge opp mye god kompetanse og viktige erfaringer. Ved flere helsestasjoner for ungdom er det etablert egne tilbud om grupper og samtale for ungdom med spiseforstyrrelser.

Samarbeide mellom helsetjenesten, skolen og foreldre er viktig når det gjelder å fange opp symptomer tidlig og finne gode løsninger. En skolepakke kalt Kropp, kultur og kommunikasjon ble sendt ut til alle skoler og helsestasjoner som et ledd i strategiplanen. Evaluering av pakken viser at nesten ingen i skolen verken kjente til den eller hadde tatt den i bruk, men svært mange innen helsestasjoner og skolehelsetjeneste hadde både tatt den i bruk og opplevde den som svært nyttig. Pakken har vært til nytte i helsetjenesten, men det er lite oppløftende at man i skolen knapt kjente til den.

BEHANDLINGSTILBUDET til mennesker som rammes av spiseforstyrrelser, skal være helhetlig og tverrfaglig. Det skal gis behandling så tidlig som mulig, og først og fremst er det viktig at helsetjenestene i kommunen kan gi så god oppfølging at de færreste utvikler alvorligere problemer som gjør det nødvendig med behandling i spesialisttjenesten. Bare en liten andel av de med spiseforstyrrelser har behov for innleggelse på sykehus.

Det skal gis spesialistbehandling til mennesker med spiseforstyrrelser ved alle landets poliklinikker, både innen psykisk helsevern for voksne og for barn og unge. I tillegg til dette blir en del av de som har spiseforstyrrelser, henvist til vurdering og behandling hos privatpraktiserende psykolog og psykiater. Det tar tid å bygge opp kvalitativt gode behandlingstilbud, men jeg er utålmodig etter at helsetilbudet til dem som lider av spiseforstyrrelser skal bli godt nok og stort nok. Derfor har de regionale helseforetakene fått spesiell beskjed om at tilbudet til mennesker med spiseforstyrrelser må utbygges med spesialavdelinger for pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser i alle helseregioner. Dette er nå i ferd med å skje. I tillegg har omkring 40 pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser fått tilbud om behandling i utlandet, gjennom et eget prosjekt i Rikstrygdeverket.

DETTE ER FINANSIERT med midler til kjøp av helsetjenester i utlandet, og Norge har samarbeid med 7- 8 sykehus i Sverige og Storbritannia som har unike kunnskaper om spiseforstyrrelser. Utenlandsk kompetanse er hentet til Norge for å hjelpe norske fagfolk til å bli bedre. I budsjettforslaget for neste år styrkes tilbudet til denne gruppe ved Modum bad.

Brukerorganisasjoner som er til støtte for mennesker med spiseforstyrrelser, er viktige samarbeidsparter i utvikling og gjennomføring av behandlingstilbud og andre tjenester. Vi ser likevel at brukerorganisasjonene ennå ikke er etablert som fullverdige samarbeidspartnere i alle kommuner og helseforetak. Dette er ikke tilfredsstillende, fordi de er viktige som samarbeidspartnere slik at vi utvikler tilbud i tråd med brukerenes erfaringer og behov. De har også en viktig funksjon som rådgivere for dem som utvikler spiseproblemer og deres pårørende. En nasjonal plan for selvhjelp som er under arbeid, vil kunne gi viktige bidrag til å styrke det selvhjelpsarbeidet som brukerorganisasjonene har igangsatt.

DET ER I FERD med å bli bygget opp et nødvendig kunnskapsgrunnlag om spiseforstyrrelser i de generelle helsetjenestene. Det betyr at vi er på vei til å få gjort noe for dem som rammes av spiseforstyrrelser. Vi har ikke sikker kunnskap om hvorvidt antallet mennesker med spiseforstyrrelser øker, men vi vet at utfordringene for helsetjenesten øker fordi åpenhet om lidelsen bidrar til at flere ber om behandling og forventer å få. Dette behovet er vi nødt til å møte - ingen skal måtte ha en slik lidelse hvis det er mulig å gi behandling mot den.