Kampen mot systemet

NILS ANDREAS-SAKEN: Hvor blir det av irettesettelsen, korreksen - eller til og med oppsigelsen, når tjenestemenn beviselig har sviktet fullstendig?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

For 20 år siden ble vi foreldre til et barn som ligner på alle andre barn. Og vi ble foreldre nesten som alle andre foreldre. I likhet med alle andre foreldre elsker vi vårt barn. Og han elsker oss - og trenger oss. Hele livet. Nils Andreas har en liten hjerneskade som gjør at han må ha litt hjelp for å få sitt liv til å fungere. Han har fått utlevert litt mindre håndbagasje enn de fleste av sine venner, men var ikke syk, verken fysisk eller psykisk. I det følgende skal vi fortelle om vår families møte med et system som kun har operert instrumentelt og har glemt at vår sønn og tusenvis av andre, også er mennesker. Dette skal ikke være sutring over det offentlige som ikke har gitt «det man har krav på», men noen generelle observasjoner som har prinsipiell interesse, og er av verdi for de mange som ikke har de samme ressurser som oss når de vil protestere. Det skal også handle om det å være forelder og ha notorisk dårlig samvittighet ovenfor lærere, andre foreldre, saksbehandlere i kommunen, pleiere og andre som er der for å hjelpe til. Og det skal være en invitasjon til alle de som har opplevd det samme som oss om å samle våre felles erfaringer. For vi ønsker å orientere norske myndigheter om hvor trist hverdagen kan være for de som kjemper en kjærlighetskamp for sine nærmeste og deretter møter et system som skyver ganske slitne mennesker unna.

LA OSS understreke sterkt at vi ikke fører en hatsk kampanje mot «det offentlige», men forsøker å reise noen etiske og prinsipielle synspunkter på hvordan enkeltmennesket kan risikere å gå seg vill i kommunens kalde ganger. Det å være mamma og pappa til Nils Andreas har først og fremst vært en gave, fordi han er det mest verdifulle vi har. Paradokset er at vi har måttet unnskylde oss og ham fordi han trekker ressurser. Vi har hørt oss selv si til lærere og assistenter at de sikkert er slitne over å måtte hjelpe ham, vi sliter med samvittighetsnag fordi han må ha ekstrahjelp dekket over budsjetter som kanskje andre foreldre skulle ønske gikk til deres barn osv. Å sitte med lua i hånda og takke for at han får hjelp, er en merkelig situasjon, og denne følelsen tar man lett med seg når man skal søke om annen nødvendig offentlig hjelp. Vi skal derfor beskrive hva som kan skje når systemer forblir kun systemer og glemmer at de på den andre siden av bordet også er mennesker.

VI HAR GJORT en erfaring som er ganske rystende. Vi har reagert på den kulden og utilgjengelighet som systemet etter hvert oppviste. Det hele begynner med selve maktspråket i skjemaer og rutinene for hvordan man kommer i dialog. Rette vedkommende er i møter, på seminar, på avspasering - og bare unntaksvis på kontoret. Det ringes ikke tilbake. Møter avlyses, eller blir endret inntil minutter før avtalt møtetidspunkt. Vi har opplevd hel- og halvløgner, at det legges ut formelle feller og at kommunen ikke tilkjennegir elementære rettigheter som bydelens innbyggere har og dermed unndrar seg den hjelpen bydelens innbyggere har krav på. Dette er realiteter for tusenvis av mennesker som hver dag møter et system de ikke ser systematikken i, eller klarer å forholde seg til. Vi måtte engasjere advokat. Det hjalp litt.

OG HER KOMMER vårt hovedanliggende: Når offentlige systemer går i vranglås, trenger man trykk, ressurser, penger, advokater og vilje. Altså ting de fleste i vår situasjon dessverre mangler. Vi har orket denne kampen fordi vi som foreldre har holdt sammen, noe som er en sjeldenhet, fordi åtte av ti i vår situasjon skiller seg. Vi har hatt råd til å engasjere advokat og vi har orket å stå løpet ut for vår sønn. Vår bydel er dømt av Fylkesmannen i Oslo til å betale tilbake det vi måtte legge ut for å gi vår sønn nødvendig hjelp. Bydelen er slaktet av Helsetilsynet i en rapport for sin behandling av vår sønn. Bydelen må nå gi vår sønn det han trenger av et helt normalt botilbud. Og bydelen må, paradoksalt nok, bruke av skattebetalernes penger for å finansiere vår bruk av advokat. Vi skulle kanskje ha dårlig samvittighet for det også, men vi synes faktisk at vi kan ta i mot dette med rak rygg.

MED FARE FOR å virke hevngjerrig: Vi undrer oss over at et system som nå er dømt på et utall punkter, kun fortsetter som før. Vi forundres over at saksbehandlere og deres overordnede tydeligvis bare fortsetter i de samme funksjoner og med de samme fullmakter. Hvor blir det av irettesettelsen, korreksen - eller til og med oppsigelsen, når tjenestemannen beviselig har sviktet fullstendig? Ikke bare menneskelig, men også formelt og økonomisk. Hvor blir det av telefonen fra en stemme i systemet som sa «Beklager»? I vårt tilfelle erfarte vi at bydelsdirektøren forsøkte å sverte oss i et intervju Dagbladet gjorde om denne saken. Altså, til det siste bedrives det en systemkamp mot den som ba om hjelp. Det vi altså spør om, er om ikke denne type erfaringer kan ha alminnelig interesse for flere. Og om ikke våre erfaringer kan bringe oss nærmere en løsning på hvordan det offentlige møter sine borgere.

DYPEST SETT handler dette om hvordan et demokrati skal fungere, og hvordan det offentlige, som er gitt rett til å forvalte fellesskapets rettigheter, agerer i forhold til innbyggerne. Vi tror ikke våre erfaringer er regelen. Vi tror ikke offentlige systemer er onde og vanskelige. Men når de blir noe som ligner, så er det nesten ulevelig å være den som blir rammet av det. Derfor inviterer vi andre som har erfaringer de gjerne vil dele med andre. På vegne av de mange som mangler en stemme, vil vi arrangere en høring for de som ikke har blitt hørt, og mot dem som innimellom ikke vil høre. Fordi vi elsker våre barn.

Vil du logge inn før du fortsetter?

Det koster ingenting, men det hjelper oss med å tilby deg en bedre leseropplevelse.

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer