TERRORFRYKT: Sentrum av Brussel var lammet i flere dager etter terroren i Paris i november. Foto: Nikolai Jakobsen / Aftonbladet / IBL Bildbyrå / NTB Scanpix
TERRORFRYKT: Sentrum av Brussel var lammet i flere dager etter terroren i Paris i november. Foto: Nikolai Jakobsen / Aftonbladet / IBL Bildbyrå / NTB ScanpixVis mer

Kampen mot terror vil ta flere tiår

Den som tror terroristen kan bombes tilbake til steinalderen, har i beste fall skutt seg selv i foten. Kanskje i hodet.

Kommentar

Moderne terrorisme er skreddersydd for myter, konspirasjon og politiske aksjoner. Bomber, halshogginger, knivangrep og skyting inn i folkemengder er noe langt mer enn avskyelig. Slike handlinger rekrutterer flere terrorister, men mobiliserer også dem som roper på flyvåpenets bomberegn, politistaten og kontroll med religiøs tro og praksis (hvis den er muslimsk). Helt siden Sovjets innmarsj i Afghanistan i 1979, har jihadistisk terrorisme utviklet seg til det vi kjenner i dag: En mobiliserings- og kampform med stor fleksibilitet når det gjelder mål og metoder. Hele tida under utvikling for å tilpasse seg nye kriger, Vestens mottiltak og tilgang på menneskelige, tekniske og økonomiske ressurser. Ekspertene sier det minst vil ta 25 år før denne terroren kanskje er under kontroll. Og tro ikke at Skandinavia slipper unna for våre blå øynes skyld. Tvert imot er de nordiske land blant terroristenes mest sentrale kampsoner i Europa.

En grunnleggende forutsetning for å vinne en konflikt eller en krig, er å kjenne sin motstander. Når det gjelder muslimske terrorister er det likevel de brede propagandapenslene og de tydelige stemplene som stort sett brukes. De passer best til hvert sjokk som en terrorhandling utløser. Vårt behov for avsky, hat, avstand og en tydelig fiende, står i veien for et grundigere og mer nyansert syn på terroristene og deres tanker, organisering og strategi. Derfor er det heldig at terrorforskeren Petter Nesser nettopp har utgitt boka «Islamist terrorism in Europe. A History». Den gir en bred innføring i terror i Europa siden tidlig 80-tall og opp til angrepet på det satiriske tidsskriftet Charlie Hebdo tidligere i år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De terrorister Petter Nesser forteller om er verken mildere eller mer menneskelig enn skremmebildene når det kommer til et stykke. I stedet forteller boka om terrorister med mange ansikter, ulike motiver og bakgrunn og en utpreget evne til fleksibilitet for å nå sine blodige mål. Noen er sterke, karismatiske og gode til å manipulere andre. Og sterkt politisk eller religiøst motivert. Noen er introverte, andre aksjonistiske. Enkelte opptrer høflig og empatisk, mens andre er truende. Tilsvarende er noen kontrollerte og tilbaketrukne mens andre viser tydelig raseri og innebygd hat. Det finnes altså ikke en typisk terrorist som er lett å få øye på.

Likevel finner Petter Nesser flere faktorer som binder terroristene sammen. De fleste var ikkevoldelige ekstremister før de krysset grensen til terrorisme. Mange var oppildnet av ytterliggående imamer og andre religiøse ledere. Rekrutteringen skjedde stort sett gjennom slektninger og venner. Reiser til krigssoner, eller møter med fremmedkrigere, forsterket overgangen til voldelig politisk praksis. En omfattende analyse av terrorcellene viser samtidig et mønster der ulike mennesketyper møter hverandre, og utfyller hverandre.

I boka skisserer Petter Nesser terrorcellene som en todelt mekanisme. Ledelsen består av en terrorentreprenør og hans protesje, dvs. nærmeste følgesvenn og stedfortreder. Begge er religiøse og politiske ledere, men entreprenøren er tydelig overordnet. Ofte er han en hjemvendt fremmedkriger. Protesjeen er ofte godt utdannet og ideologisk skolert. Under lederne finnes to hovedgrupper. Den ene er personer («misfits») som av ulike grunner er sosialt mislykket eller kriminelle. Den andre gruppa («drifters») er gjerne personer som er radikalisert og som søker et sosialt fellesskap hos ytterliggående islamister.

Når terroristene ikke lar seg bekjempe med konvensjonelle metoder og våpen, skyldes det at de fører krig uten begrensninger eller menneskelige hensyn. Aksjonsformene blir hele tida endret og tilpasset forholdene. Med IS er det dessuten skapt et fysisk landområde med treningsleire som kan tilføre terrorcellene mer militær kompetanse og ideologisk bevissthet.

Foreløpig er det svak vilje til å innrømme at terroren nøye følger de mislykkede krigene Vesten (og Norge) har ført i Midtøsten, Asia og Afrika. Etter angrepet på tvillingtårnene i New York har rundt 400 mennesker dødd i terrorhandlinger i Vesten mens titusenvis har mistet livet i krigene i land som Afghanistan, Irak og Libya. Bare de grunnleggende naive kunne tro at krigen ikke ville banke på hos oss. Det unnskylder ikke en eneste terrorhandling. Men det bør få oss til å forstå minst en ting: Det er ikke nok med våpen som smeller. Alle konflikter må til slutt løses med politiske virkemidler.