Kampen mot utenlandsmedisinerne

Kampen mot norske utenlandsmedisinere er for lengst over, og vi er fortsatt helt avhengige av leger utdannet i utlandet.

Medisinerstudentene i utlandet utgjør 1/3 av samtlige norske medisinstudenter, og det er 1400 av dem fordelt på ca. 30 land. De har den store fordel fremfor importerte utenlandske leger at de har norsk som morsmål. I dag ønskes de velkommen hjem som leger, mens det tidligere ble ført en veritabel kamp for at de ikke skulle få studere i utlandet for så å returnere som leger til Norge.

Dette er meget vel beskrevet og usedvanlig godt dokumentert i boken «De skapte legemangelen» med undertittelen «Kampen mot utenlandsmedisinerne». Boken er skrevet av tidligere professor i øyesykdommer Torstein Bertelsen, som selv studerte i København. Han skriver bl.a. at like før siste verdenskrig måtte adgangen til det medisinske studium av kapasitetsgrunner begrenses til 100 pr. år, og det lå i kortene at man senere burde øke tilgangen til studiet. Men slik gikk det ikke. Da krigen var slutt, hadde Det medisinske fakultet i Oslo omdefinert dette til at 100 nye leger pr. år var den optimale produksjon for å opprettholde en passende legedekning. Det skulle gå mange år før noen legemangel ble erkjent som et problem. Tvertimot ble de sosiale skadevirkninger som en overproduksjon av leger kunne medføre, jevnlig tatt opp til diskusjon. Den bakenforliggende årsak var ofte legenes personlige økonomi.

Unntaket var i 1946, da vi mottok et tilbud fra Danmark om å utdanne 120 norske studenter. Dette var imidlertid en engangsforeteelse i 1946. På forespørsel fra Århus Universitet om man ønsket flere studieplasser, svarte Universitetet i Oslo at dette nå kunne utdanne det antall medisinske studenter som landet antas å ha behov for, og at man ikke ville be om flere plasser for medisinske studenter ved danske universiteter. Man fikserte fortsatt legebehovet til 100 nye leger pr. år.

I stedet for å være pådriver for å skaffe plass til flere studenter, hadde altså fakultetet tilpasset seg rollen som vokter for at det ikke ble utdannet for mange leger, og behovet ble fastsatt av fakultetet, selv om dette egentlig var helsedirektørens/Sosialdepartementets oppgave. Fra fakultetet var det en klar forutsetning at utdanning av norske leger i utlandet skulle være en engangsforeteelse for å overvinne de problemer som krigen hadde skapt. Norske studenter som på eget initiativ ble utdannet som leger i utlandet, kunne ikke gjøre regning med å få praktisere i Norge.

Bertelsens bok dokumenterer at kampen mot utenlandsmedisinerne i alt vesentlig ble ført av Universitetet i Oslo ved rektor, prof. dr.med. Otto Lous Mohr, helsedirektør Karl Evang og Den norske lægeforening, hovedsakelig ved deres fremste tillitsvalgte. Ved Legeforeningens 100-årsjubileum i 1986 utga foreningen sin praktbok «Legene og samfunnet». Interessen for utenlandsmedisinerne var da ikke større enn at det i saksregisteret henvises til knapt en halv side av nærmere 550 sider, der det blant annet heter at antall utenlandsmedisinere en tid var blitt større enn antall medisinere i Norge.

Bertelsen dokumenterer klart at universitetet, helsedirektøren og legeforeningen håndterte denne saken på en lite ærerik måte. Etter alle disse årene kunne en tro at vi kunne være enige om det.

Det var derfor med forbauselse jeg registrerte at anmeldelsen av boken i Legeforeningens tidsskrift kom fra Den norske lægeforening selv ved foreningens visegeneralsekretær. Han stilte spørsmål om det overhodet hadde vært noen kamp mot utenlandsmedisinerne.

En av kampens strateger var tidligere president i Den norske lægeforening, professor Aksel Strøm. Han hadde forøvrig en rekke maktposisjoner innenfor Det medisinske fakultet i Oslo og i Helse-Norge forøvrig. Strøm mente at utenlandsmedisinerne aldri burde kunne komme tilbake til Norge som leger. I boken går det fram at han ikke la skjul på at det var økonomiske aspekter for legene som bekymret han.

Daværende helsedirektør Evang hadde enda større makt. Han kunne heller ikke godta at norske studenter på eget initiativ ble utdannet som leger i utlandet. Et brev fra helsedirektøren til fakultetet i januar 1952 er sitert, og det heter der bl.a.: «Etter mitt skjønn må man overfor disse og deres foreldre gjøre uttrykkelig oppmerksom på at vedkommende ved å studere i utlandet ikke kan gjøre regning med å få lisens i Norge og derfor løper den risiko å bli ekspatriert.» Og videre: «En må gå ut fra at de aller fleste studenter stillet overfor denne situasjonen vil oppgi sine planer slik som også nå er tilfellet.»

Av forskjellige grunner gikk Den norske lægeforening stillere og stillere i dørene, men i 1953 uttalte likevel daværende generalsekretær Odd Bjerke seg til Aftenposten. Han kunne ikke innse at landet hadde behov for utenlandsk utdannete leger og mente at de leger som ble utdannet her hjemme, dekket vårt legebehov.

Men på tross av myndighetenes sterke advarsler og «risiko for å bli ekspatriert» reiste et økende antall norsk ungdom til utlandet for å bli leger. Vel tre år senere var noen få av verdens universiteter godkjent til å ha samme standard som Universitetet i Oslo. Dette var hovedsakelig universiteter som av forskjellige grunner var uaktuelle for den vanlige norske ungdom. Tyskland og Østerrike var ikke godkjent. Jeg kom inn som student i Heidelberg i 1955 og kontaktet kontoret for kulturelt samkvem med utlandet, der saksbehandleren informerte meg om gjeldende regler og la til at jeg ved å studere i Heidelberg ville spille hasard med min fremtid. På direkte forespørsel om det kunne bli noen mulighet til å komme tilbake som tysk utdannet lege etter 6- 7 år, fikk jeg til avskjed vite at jeg i så fall kunne komme tilbake til Norge når jeg ville - på ferie.

Det gjorde et uutslettelig inntrykk da vi kom over prof.dr. Martin Seips kronikk i Dagbladet 10. januar 1959. «Forfeilet universitetspolitikk». På en finurlig måte mistenkeliggjorde han de norske utenlandsmedisinernes etiske, moralske og faglige standard samt deres sans for språkets fineste nyanser. For det spilte ofte en «avgjørende rolle at man velger sine ord med stor omhu under hensyn til også de psykologiske faktorer». Han etterlyste også kontrollen over de leger som «skal slippes løs på befolkningen». Allerede den 17. januar fikk han i Dagbladet tilsvaret: «Selvgodhet over alle grenser» av dr. Stein Flekstad. Han påpekte blant annet at utenlandsmedisinerne sikkert hadde det vanskelig nok som de hadde det, og at den mentalitet som Martin Seip gjorde seg til talsmann for, ikke skulle gjøre det lettere for dem i fremtiden. Seip svarte den 20. januar: «Legeutdannelsen - hjemme eller ute?» Han hadde følgende bombastiske avslutning: «Når Flekstad enda ikke har oppdaget språkets betydning i det medisinske studium og i sitt legearbeid, kommer det kanskje av at han i sin virksomhet som øre-nese-halslege ikke lar sine pasienter komme noe større til orde. De sitter vel for det meste og gaper». Det ble en lengre pressedebatt der Seip svarte i samme tone som over anført. Han var som medlem av Legeforeningens sentralstyre blant foreningens fremste tillitsvalgte. Fire år senere ble han visepresident og i 1966 president. Som professor i barnesykdommer og med sin nære tilknytning både til Legeforeningen og til Det medisinske fakultet hadde også Seip en sterk maktposisjon i norsk medisin.

Kampen mot utenlandsmedisinerne fortsatte, og den ble endelig avsluttet da professor dr.med. Otto Lous Mohr i 1952 ble etterfulgt som rektor ved Universitetet i Oslo av juristen Frede Castberg. Han kunne ikke rolig se på at Det medisinske fakultet med støtte av helsedirektøren og i bakgrunnen Den norske lægeforening bekjempet utenlandsmedisinerne med våpen som stred mot norsk lovgivning. Det var imidlertid overordnete politiske fora som til syvende og sist tok saken i egen hånd - uten å høre på rådgivning verken fra helsedirektør, fakultet eller legeforening.

Det var en kulturkollisjon da jeg i 1962 kom tilbake som tysk utdannet lege, fra et akademisk studium, og gjennomførte det såkalte tilleggskurset sammen med de norske studentene i noe de selv, meget riktig, omtalte som «Doktorskolen». I en av deres kullbøker fikk prof. Aksel Strøm den noe resignerende devise: «Etter oss kommer utenlandsmedisinerne». De gjorde det - ja. Og i dag er det ingen kjennetegn ved norske leger som forteller noe om hvem som har studert hjemme eller ute. Ta godt vare på våre utenlandsmedisinere, for det er ingen selvfølge at de kommer tilbake.

Boken handler ikke bare om de som skapte legemangelen og kampen mot utenlandsmedisinerne.

Beretningen er også en viktig del av medisinerutdanningens historie. Den er også et viktig supplement til Legeforeningens jubileumsbok «Legene og samfunnet», og den kan bidra til samfunnets forståelse av legene.