REINSDYRSKALLER: Aksjonister fra Natur og ungdom markerte i går sin støtte til reineier Jovsset Ánte Sara foran 400 reinsdyrskaller som er utstilt foran Stortinget. Rettssaken mot Sara avsluttes i dag. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix
REINSDYRSKALLER: Aksjonister fra Natur og ungdom markerte i går sin støtte til reineier Jovsset Ánte Sara foran 400 reinsdyrskaller som er utstilt foran Stortinget. Rettssaken mot Sara avsluttes i dag. Foto: Gorm Kallestad / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Reindrift

Kampen om beiteområder er flyttet inn i rettssalene

En hel generasjon av unge samiske kvinner og menn vil bli rammet av statlige inngrep i samiske måter å leve på.

Meninger

For 38 år siden ble det satt opp en lavvo foran Stortinget. Et brev ble sendt til statsminister Odvar Nordli med følgende ordlyd: «Vi krever at regjeringen/Stortinget stopper videre utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget inntil samenes spørsmål, reist ved domstolene, er rettskraftig avgjort».

Sultestreiken påbegynnes. Sju dager seinere bekreftes avgjørelse om at anleggsarbeidet stoppes midlertidig, reindriftssamene i området skal høres og regjeringen skal legge fram en ny melding for Stortinget. Denne hendelsen rystet det norske folk. I 1997 sa kong Harald følgende da han åpnet Sametinget: «Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk».

TELT FORAN STORTINGET: En lavvo ble for 38 år siden satt opp foran Stortinget i Oslo for å demonstrere mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget. Foto: Vidar Knai, / NTB Scanpix
TELT FORAN STORTINGET: En lavvo ble for 38 år siden satt opp foran Stortinget i Oslo for å demonstrere mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget. Foto: Vidar Knai, / NTB Scanpix Vis mer

I går og i dag møter den unge reineieren Jovsset Ánte Sara Staten i høyesterett. De vil at han skal slakte ned flokken til 75 dyr. Han argumenterer for at det tar fra ham retten til å utøve sin kultur, kunnskaper og hevdvunne tradisjoner. Han kan ikke leve av og med en flokk på 75 dyr. Vinner staten, er reineiernes rettssikkerhet truet og framtida for samisk reindrift uviss.

En hel generasjon av unge samiske kvinner og menn vil bli rammet av statlige inngrep i samiske måter å leve på. Det landet som reinen, og menneskene, lever av – er også truet. Bit for bit eksproprieres beiteland. Industri, vindmøller, gruvedrift, kraftledninger, turisme og hytteområder. Arealinngrep er kontinuerlig pågående. Det legges stadig fram nye planer for utnyttelse av de rike ressurser som finnes i Sápmi. De aller fleste innebærer inngrep og eksproprieringer som berører reindrifta.

Kampen om beiteområder er nå flyttet ut av de politiske fora og inn i rettssalene. Det er et tap for det norske demokratiske ordskiftet. Det er i tillegg et tap for det norske folkets anledning til å få innsikt i hva som faktisk skjer, og hva det er som står på spill. Jovsset Ánte Saras kamp for å drive med rein er for mange samer blitt en kamp for framtida til hele det samiske folk. Vi er i 2017–38 år siden sultestreiken.

Vi har et vakkert ord på samisk; verdde. Mange tolker ordet som gjestevenn, beskrivende for forholdet mellom fastboende ved kysten og reindriftssamene som flytter dit med flokkene sine. De utvekslet husly, arbeid og mat, og de bor med dyrene sine i beitelandet. Det er ikke feil, men det er en fattig tolkning. Verddevuohta handler om mer enn det – om relasjoner på et dypere plan. Selv om det er et gjensidig behovsoppfyllende forhold, er verddevuohta samtidig noe uselvisk som for mange betyr trygghet, og en sjelelig respekt som aldri trenger noen forklaring. I et verdde forhold har man forståelse og en grunnleggende respekt for hverandre, selv om man ikke nødvendigvis er helt enig i alt. Verdde er en som ser det menneskelige og hverdagslige behovet for å bli sett, forstått og respektert – og behovet for å bli hjulpet. Det trenger vi alle.

Det finnes et hav av mulige interessekonflikter mellom de som bruker de samme landområder, men verddevuohta har alltid vært bindeleddet. Vi involverer oss i hverandres liv og forstår hverandres harde arbeid for å overleve i det kalde nord.

Verddevuohtna er en av de mange samiske måter å leve sammen på som er blitt sterkt svekket gjennom velmenende, men uvitende inngrep – der reindrift blir sett alene som næring og reinsdyret alene som slaktevekt. Disse inngrepene har gjort at reindrifta har blitt mer og mer isolert, og denne følelsen av å ikke bli forstått og bli forrådt er nå prekær–og spiller seg ut i de mange rettssaker som går om innskrenking av beiteland. Kan vi som samfunn leve med at vi ikke får kunnskap om det som skjer? At det ikke er et offentlig demokratisk ordskifte om hvordan nasjon skal forvalte sitt ansvar for den samiske kulturens framtid?

I det forrige århundre ble beiteland ved kysten av Troms og Nordland stengt. Nasjonalstatlige grenser ble trukket. Ved grensestengingen skjedde det tvangs-forflytninger av samer ut av de «norske» områdene og inn i de «svenske». Statsborgerskap og grenser ble til i et land der grenser hadde vært behandlet med stor sensitivitet og blikk for alle dem som levde sammen.

Dette hadde tilnærmet katastrofale konsekvenser for både den samiske fastboende befolkningen ved kysten–og for de siidaer som mistet sine vår- og sommerbeiter. Når siidaer og rein ble tvangsflyttet ut av sine tradisjonelle sommerbeiter, forsvant nærheten og den respekt som kommer med institusjoner som hadde limt folk sammen gjennom utallige generasjoner. Verddevoutna falt.

I løpet av noen tiår kollapset det samiske langs hele kysten. Det ble borte. I dag gjøres det et arbeid for å reparere de sårene som ble skapt. Hvordan kan man ta ansvar for den brutalitet som ble utøvd mot de mange som mistet både den kunnskap og de relasjoner som de trengte, for å føle seg som del av et folk? Ikke bare var de nomadiske samiske slektningene viktig. Dyrene og dens vandringer var viktig. Fellesskapet, landskapet, håndverk, kunst, de hellige steder og den felles hukommelsen er tett sammenvevd med dyrene, og det landskapet som de vandrer gjennom. Det å stenge beiter ble å forhindre et folks grunnleggende rett til å praktisere sin kultur, og å være stolt av å tilhøre et fellesskap. Så vet vi hva vi gjør nå og hvilke konsekvenser det kan ha?

I det den unge reindriftssamen går inn i høyesterett, samles kunstnere, akademikere, politikere og andre borgere utenfor Stortinget. Foran Stortinget vises det verdensomtalte Pile o´Sápmi tittelverket, som består av 400 reinhoder. Under rettssaken vandrer kunstneren A K Dolven med reinsdyrshoder gjennom Oslos gater for å si; at jeg vil snakke med deg om dette; at jeg for 38 år siden sto utenfor Stortinget og forsto hva jeg ikke var blitt fortalt. Det blir stuntteater, filmvisning, samtaler, utstilling, lydkunst og konserter. Det blir markering den 5. og 6. desember på Eidsvolls plass, stedet der man for å påkalle myndighetenes oppmerksomhet måtte sultestreike for snart 40 år siden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook