Kampen om Bhutan

KONFLIKT: Anne Thurmann-Nilsen (ATN) skrev om konflikten mellom Bhutan og Nepal i Dagbladet 1.2, men gjenga bare Nepals versjon. I et innlegg 15.2 søkte jeg å få fram noe av den historisk-politiske bakgrunnen for konflikten, og supplere med noen biter av Bhutans versjon – en fremstilling som sjelden når fram i vestlige medier. Stor var min forbauselse da Flyktningehjelpens Richard Skretteberg (RS) kom inn på arenaen (21.2) og slo til mot meg som en som er «meget partisk» og som fremmer «delvis usanne påstander». Jeg har tvertimot forsøkt å få fram et balansert bilde, mens ATNs var ensidig (og uinformert) partisk. Jeg kan ikke se at RS noe sted påviser hvor jeg farer med usannhet. På sin side beskriver han, som ATN, et slags lykkeland, et Shangri La.

Jeg protesterer mot å ha «grumsete» tanker når jeg skriver at nepaleserne «flommer ut over hjemlandets grenser.» Dette er en metafor jeg har fra den indiske historikeren Parmand og hans bok «The politics of Bhutan», som ganske presist fanger Bhutans oppfatning av situasjonen. Skremmebildet er nepalesernes overtagelse av Sikkim.

I perioden 1970-1990 forsøkte Bhutans regjering å dempe denne tendensen ved å favorisere (nepalesisk) sør-Bhutan med diverse hjelpetiltak. Målet var å integrere nepaleserne i det bhutanske samfunnet. Disse forsøkene ble imidlertid avvist av dominerende nepalesiske aktivist-grupperinger. Deres uttalte mål er en overtakelse av Bhutan. Langt fra alle nepalesere i Sør-Bhutan er enige om dette målet. Men på slutten av 1980-tallet ble nepalesiske kampgrupper etablert, de terroriserte blant annet nepal-bhutaneserne som viste lojalitet til Bhutans regjering.

Vesten trenger opplysninger av dette slaget for å forstå Bhutans handlemåte.