Kampen om Cuba-politikken

«Mye tyder på at klimaet er i ferd med å endres i Kongressen. For første gang på 40 år har USA tatt et viktig skritt for å heve handelsrestriksjonene.»

Cuba er først og fremst et innenrikspolitisk anliggende i USA. Det er flere år siden landet ble betraktet som en sikkerhetspolitisk trussel, og for amerikanere flest har Cuba minimal betydning. Hvorfor har da Elian-saken antatt så store dimensjoner i USA? Et svar er at kampen om Elian har vært en kamp om hvem som kontrollerer USAs politikk overfor Cuba.

Det eksisterer en liten eksilcubansk lobbygruppe som har spesiell intensitet knyttet til sin interesse for Cuba, og som vil bekjempe Castro med alle midler. Tidligere har denne gruppen vært i stand til å sette dagsorden og være utslagsgivende for USAs Cuba-politikk. Det er spesielt viktig i et valgkamp-år å sanke de cubanske stemmene i Florida og New Jersey, de to statene i USA med størst andel cubanere.

Til tross for at den cubanske befolkningen bare utgjør om lag fem prosent av den samlede latinamerikanske befolkningen i USA, er deres bidrag til det amerikanske politiske system hele nitti prosent av alle bidrag fra den latinamerikanske befolkningen. Når demokratenes presidentkandidat Al Gore uttaler at Elian må få bli i USA er det et tydelig frieri til disse velgerne. Kanskje er det valgkampkortet som er det sterkeste kort eksilcubanerne har på hånden. Håpet var at Elian-saken skulle trekke ut i tid og bli et hett tema i valgkampen.

Det har klart vært mange frustrasjoner over Clintons Cuba-politikk. Enkelte har betegnet politikken som schizofren. En medarbeider av Senator Jesse Helms sa det på denne måten: «målene med USAs Cuba-politikk er undergraving og stabilitet, midlene er tvang og samarbeid.» Hvis man oppnår det ene målet, undergraver man det andre, og vice versa. Det er jo iøynefallende at noen av de hardeste og mest rammende lovene overfor Cuba er vedtatt under Clinton, samtidig som noen av de viktigste avtalene mellom de to landene er inngått i den samme perioden. Ikke bare er politikken inkonsistent, men de forskjellige delene av det amerikanske maktapparatet har forskjellige mål i forhold til Cuba. Et flertall i Kongressen står for en hard linje og vil presse Cuba til det faller, mens regjeringen i det store og hele ønsker et mer konstruktivt engasjement.

Når konfrontasjonslinjen har vært dominerende på 90-tallet, er det først og fremst et utslag av at de mest uforsonlige kreftene har fått gjennomslag for sin politikk, ikke bare i USA, men også på Cuba.

Den eksilcubanske lobbyen har visst å benytte seg av sin innflytelse i valgkampsammenheng tidligere. Foran presidentvalget i 1992 var det stor frustrasjon med Bush-administrasjonens passivitet i forhold til Cuba. Det var da demokratene øynet muligheten til å score på Cuba-saken, og demokratenes representant fra New Jersey, Robert Torricelli, formulerte lovteksten til The Cuban Democracy Act. Denne loven skulle tette hullene i blokaden ved å ramme datterselskaper av amerikanske selskaper som handlet med Cuba. Samtidig åpnet den opp for større mellomfolkelig kontakt med det formål å undergrave det cubanske systemet. Presidentkandidat Bill Clinton godkjente loven, og republikansk motstand ble brutt ned innen mai 1992. I september det samme året ble loven vedtatt. En konfrontasjonspolitikk overfor Cuba lyktes fordi de mest uforsonlige kreftene i det eksilcubanske miljøet mobiliserte strategisk og gjorde effektiv bruk av presidentvalgkampen.

Historien bak den såkalte Helms-Burton-loven er liknende, men her spilte uforsonlige cubanere den sentrale rolle for utfallet. I løpet av 1995 drev eksilcubanere lobby for å stramme til de økonomiske sanksjonene mot Cuba enda mer. Målet var å stoppe utenlandske investeringer og hindre all handel med Cuba. Loven søker å ramme alle bedrifter som har etablert seg på eiendom som tidligere har vært i USA-borgeres besittelse. Det var imidlertid tilstrekkelig motstand mot dette punktet til at loven ikke ble vedtatt i 1995. Takket være en konkret hendelse ble saken igjen trukket fram fra skyggen for å oppnå overveldende flertall i begge kongressens kamre. Denne hendelsen var organisasjonen «Brødre til Unnsetning» og deres tiltakende politiske rolle og overflyvning av Havanna med løpesedler. De krysset cubansk luftrom den 9. og 13. januar 1996. På Cuba var det duket for intern strid om hvordan man skulle forholde seg til disse krenkelsene av cubansk luft-rom. De mest uforsonlige kreftene innen den cubanske regjeringen mente dette ikke kunne tolereres og at neste gang måtte noe gjøres. Den 24. februar 1996 ble så to fly fra «Brødre til Unnsetning» skutt ned over internasjonalt farvann. For første gang siden atomvåpenkrisen i 1962, vurderte en amerikansk president en militær aksjon mot Cuba. Han kunne ha valgt mellom mange militære alternativer, i stedet valgte han å underskrive Helms-Burton-loven.

Clintons tidligere Cuba-rådgiver, Richard Nuccio, kaller strategien med Helms-Burton-loven for trykk-kokerteorien: Kongressen i USA ønsker å skru opp varmen under Castro-regimet samtidig som lokket presses hardere på overfor Cuba gjennom å utvide omfanget og virkningene av USAs boikott.

Samtidig har man under Clintons ledelse hatt en økt tilnærming gjennom avtaler og økt representasjon. De viktigste avtalene har vært migrasjonsavtalene fra 1994 og 1995. Disse avtalene søker å kontrollere cubansk migrasjon til USA og at det skal skje på en trygg og forutsigbar måte. Folk som blir tatt av USAs kystvakt skal sendes tilbake til Cuba. Cuba på sin side forplikter seg til at disse menneskene ikke skal arresteres eller utsettes for represalier. Avtalene legger også grunnlag for en ordnet og lovlig migrasjon av minst 20000 cubanere til USA hvert år, blant annet gjennom et årlig lotteri som gir mulighet for dem uten familie i USA å søke visum.

Det er migrasjonsavtalene som nå har stått i fokus med Elian-saken. Føderale myndigheter har signalisert sin vilje til å opprettholde disse avtalene. Også opinionen i USA ønsker en økt tilnærming mellom de to landene. En meningsmåling gjennomført i mai 1999 viste at 71 prosent av de spurte mente det var på tide å fornye de diplomatiske forbindelsene mellom de to landene, mens 51 prosent var for å heve blokaden. Mye tyder på at klimaet nå er i ferd med å endres også i Kongressen. For første gang på snart 40 år har USA nå tatt et viktig skritt for å heve handelsrestriksjonene overfor Cuba. Det skal bli lov selge mat og medisiner til den nærliggende øystaten, men finansieringen må ikke komme fra USA. Dette var konklusjonen etter at republikanerne omsider oppnådde enighet i Representantenes hus i diskusjonen om sanksjonspolitikken overfor blant andre Cuba. Det må betraktes som en historisk begivenhet at republikanerne nå samlet står bak dette initiativet som ble fremmet av republikaneren George Nethercutt.

Elian-saken hadde potensial til å bli nok en hendelse som mobiliserte de uforsonlige kreftene både i Miami og på Cuba. Måten saken har blitt håndtert på av USAs føderale myndigheter har ført til at det er samarbeidslinjen og ikke konfrontasjonslinjen som seiret i denne saken.

Utgangen på Elian-saken viser med all tydelighet at eksilcubanerne i Miami er i ferd med å få mindre innflytelse på utformingen av USAs Cuba-politikk. Håpet er at dette kan bane vei for en mer konstruktiv politikk overfor den nærliggende øystaten.

#

ELIAN-

saken var også en kamp om hvem som kontrollerer USAs politikk overfor Cuba. # Foto: SCANPIXCuba-USA

Utgangen av Elian-saken viser at eksilkubanerne i Miami er i ferd med å få mindre innflytelse på utformingen av USAs Cuba-politikk, mener Hilde Salvesen, som i denne kronikken gir oss et innblikk i den innenrikspolitiske kampen i USA om Cuba-politikken. Hilde Salvesen er forsker ved Institutt for fredsforskning.