FÅR SVAR: Anders Baasmo Christiansen, her i rollen som Don Juan på Nationalteateret, får her svar på sitt innlegg. - Du er så til de grader en del av den offentligheten og de mekanismer du selv angriper, skriver artikkelforfatteren. Foto: Jørn H Moen / Dagbladet
FÅR SVAR: Anders Baasmo Christiansen, her i rollen som Don Juan på Nationalteateret, får her svar på sitt innlegg. - Du er så til de grader en del av den offentligheten og de mekanismer du selv angriper, skriver artikkelforfatteren. Foto: Jørn H Moen / DagbladetVis mer

Debatt: kunstens rolle

Kampen om den kulturelle venstresida

Offentligheten er allerede proppfull av politikerforakt og mistillit til media. Da må kunsten et annet sted.

Meninger

Kjære Anders Baasmo Christiansen, samt resten av publikummet du snakker til:

Jeg leste ranten din mot politikere og media sist fredag i Dagbladet. Den er sikkert ment som et teatralt forsøk på å skrike det ut, få ting sagt, skape reaksjon. Som kollega av deg i teater- og kultur-Norge, kjenner jeg igjen både stilen og engasjementet. Jeg tror den er like tids- og stedstypisk som den er problematisk.

Én ting er at teksten din har en slagside jeg ikke vet om du er oppmerksom på: En så springende og lang tekst ville aldri blitt postet på Dagbladet med mindre du for eksempel er en velkjent skuespiller som er aktuell på hovedscenen på Nationaltheatret. På toppen av det framstår teksten som en reklame for stykket og dets problematikk. Alt dette veldig klikk-vennlig. Du er så til de grader en del av den offentligheten og de mekanismer du selv angriper.

Men en annen og viktigere ting, er den venstrepopulistiske tonen som gjennomsyrer teksten. Og som jeg opplever har sneket seg langt inn i vårt miljø. Med vårt miljø mener jeg folk i kulturbransjen, ofte på et eller annet udefinerbart sted på venstresida i politikken. Jeg har ca. tusen venner på Facebook, og de fleste av dem tilhører dette miljøet. Hver gang jeg sjekker feeden nå om dagen, består nesten halvparten av postene av anti-Trump eller anti-Frp utspill. Klikk-logikken du angriper mediene for, finner du i vår egen bakgård.

Noe av det verste med det, er at vi begynner å få en kulturell venstreside som primært er MOT ting. Det er akkurat som punken har blitt normen, det er akkurat som det å skrike NEI mot alt det bestående, nytt og gammelt, er den eneste bekvemme strategien. Og vi gjør det i flokk. Jeg sikter ikke bare til innlegget ditt Anders, men til hele miljøet av venstreradikale, intellektuelle og kunstnere, som snart ikke kommuniserer annet enn en indignert, moralsk harme.

Du snakker om offentlighetens ekkokammer. Men hva med teaterets ekkokammer? Jeg kan ikke huske sist mine synspunkt og politiske perspektiv har blitt utfordret i norsk teater. Tvert imot, alt jeg tenker blir bekreftet og underbygget. Jeg er redd vi er i ferd med å lage et teatermiljø der vi alltid kan oppleve oss selv som radikale og opposisjonelle, helt uten risiko.

Noen ganger føles det som selvkritikken har forsvunnet helt fra feltet vårt. Det er for eksempel forbausende at Det norske teater nå har utdannet flere kull med skuespillere basert på én idé, uten å møte kritikk: Å ta inn folk med en annen hudfarge enn gjennomsnittsnordmannen. I de fleste andre sammenhenger ville sånt blitt kalt rasisme. Positiv rasisme kanskje, men like fullt en utvelgelse basert på hudfarge og DNA. I det norske teatermiljø blir en sånn diskusjon for komplisert, da er det lettere å ta for seg Trump, Listhaug og Jensen.

Ikke et vondt ord om Erik Ulfsby og Det norske teaters intensjoner, jeg er sikker på at deres viktigste mål er å skape et større mangfold i norsk teater. Og det trengs. Poenget er bare at måten det gjøres på, ikke er gjenstand for debatt og selvkritikk, annet enn i garderobene. Jeg kjenner flere som har skrevet kritiske debattinnlegg om denne utdannelsen, men ikke turt å få dem på trykk. Jeg tror ikke vi kan skylde på Ulfsby eller noen underliggende fryktkultur, men på et stort antall individualister som har begynt å bevege seg i flokk.

Dette er et symptom på noe som begynner å bli ganske skremmende, nemlig at kulturlivet konformt samler seg til angrep mot en slags abstrakt reaksjonær og markedsstyrt ytre fiende. Mens det internt blir mindre og mindre selvransakelse og debatt. Det kommer også til uttrykk hos deg, Anders: Det eneste konkrete og navngitte eksemplet du gir, er VGs anmeldere. Som for øvrig behandlet forestillingen din ganske røft. Denne sammenhengen er uheldig. Men du slipper unna med det, fordi vi er jo enige om hva vi mener om VGs anmeldere, ikke sant?

Det har blitt noe automatisert i måten vi tenker og snakker på i vårt miljø, og spesielt om politikk. Befinner man seg på den kulturelle venstresida, er man for eksempel mot reservasjonsrett i abortspørsmål, og for boikott av Israel. Den som våger å stille spørsmål ved sånt, blir i beste fall stempla som uopplyst, i verst fall som en fiende. Den massive motstanden Nationaltheatrets Hanne Tømta møtte for samarbeidet med Habima teater i Tel Aviv, er et annet talende eksempel for hvordan sensurmekanismene fungerer. Ingen i miljøet sto opp for henne. For hvem vil vel trekke reaksjonær-kortet?

Jeg mener ikke å gjøre deg ansvarlig for alt dette, Anders. Men jeg opplever at innlegget ditt er et symptom på en kulturell venstreside jeg føler større og større ubehag av å være en del av. Fordi den selvfornøyd dikter opp fiender, for deretter å angripe dem. Fordi den polariserer debatten. Fordi den angriper institusjoner og strukturer uten å være konkret og presis. Fordi kritikken synes mer egnet til å innta radikale positurer enn å virkelig ville endre noe. Fordi takhøyden og nysgjerrigheten er i ferd med å forsvinne.

Når du drar paralleller til 1930-tallet og siterer en pensjonert dramaturg på at det kanskje trengs en krig, er du med på å piske opp en stemning av at alt er galt, av at verden er gått av hengslene. Det er forbausende liten forskjell på denne retorikken og det som foregår på den populistiske høyresida. Det er bare en litt annen angrepsvinkel.

Jeg er helt enig med deg i at kunst og kunstnere trengs mer enn noensinne. Men offentligheten er allerede proppfull av sterke meninger, skrikende stemmer, punkaktige riff og ny vin. Den er allerede proppfull av politikerforakt og mistillit til media. Da må kunsten et annet sted. Og spør du meg, er det et sted som holder på med noe annet, som for eksempel nyansering, synliggjøring av paradokser, formidling av komplekse sammenhenger, dialoger som ikke finnes andre steder, samtaler ingen andre tar.

Jeg er også helt enig med deg i at en klikkbasert journalistikk er helvete. Som en del av offentligheten, via kunst og kulturinstitusjoner, har vi en fantastisk mulighet: Vi kan skape et alternativ. Da hjelper det ikke bare med magefølelse, vi må også skape takhøyde, finne fram fantasien, gå i oss sjøl, tørre ta komplekse diskusjoner, spisse pennene, rense stemmen og skjerpe huet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook