PLANLAGT MOTSTAND: «Det fins en rekke fakta og indisier som viser at «pc-striden» var et systematisk og planlagt arbeid, finansiert og organisert av høyreorienterte fond og tankesmier,» skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Heiko Junge/NTB scanpix
PLANLAGT MOTSTAND: «Det fins en rekke fakta og indisier som viser at «pc-striden» var et systematisk og planlagt arbeid, finansiert og organisert av høyreorienterte fond og tankesmier,» skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Heiko Junge/NTB scanpixVis mer

Kampen om det politisk korrekte

Stemmer det at «politisk korrekte» makthavere misbruker makten og rammer tradisjonelle verdier?

Det finnes ett standpunkt som massemorderen Anders Behring Breivik deler med brede deler av den vestlige høyresiden: De «politisk korrekte», «kulturmarxistene», «venstresida» eller «de liberale» har tatt makten over den mediale, politiske og kulturelle offentligheten.

Denne makten blir så brukt til å strupe og undertrykke oppfatninger som ikke er «politisk korrekte», altså positive til likestilling mellom kjønnene, til minoritetsrettigheter, miljøbevissthet og respekt for funksjonshemmede og vanskeligstilte. På denne måten er befolkningen blitt forsøkt hjernevasket til å tro at deres egentlige, tradisjonelle, kristne og «vestlige» verdier er feilaktige og/eller verdiløse.

Det snedige med dette grepet er at de aller færreste hevder at de egentlig er mot likestilling mellom kjønnene eller for diskriminering av minoriteter og innvandrere. Argumentasjonen går i stedet ut på at de som er uenige med de «politisk korrekte» blir fratatt rettigheter og sensurert, at de som velger annerledes enn de «politisk korrekte» (altså mødre som er hjemme med barna og kristne som er mot homofile ekteskap) blir hetset og latterliggjort. For det tredje hevder de at flertallet i befolkningen er enige med høyresiden i disse spørsmålene. Er dette sant?

I kommunikasjon er det ikke bare fakta som blir formidlet, men også en ramme som disse faktaene settes inn i. I striden om det «politisk korrekte» er det snakk om to konkurrerende tolkningsrammer. Den «venstreliberale» er slik: Etablerte samfunnsinstitusjoner som kultur, utdanning og medier er preget av tradisjonelle holdninger der kvinner, etniske minoriteter og seksuelle minoriteter er underrepresentert. Der blir de dels gjengitt feilaktig og dels undertrykt. Det er derfor nødvendig med ulike typer politiske tiltak for å beskytte disse gruppene. Kritikken av «pc» blir sett som et forsøk fra høyresiden på å bekjempe tiltak mot kvinneundertrykking og rasisme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Paul Bjerke.
Paul Bjerke. Vis mer

I en høyreorientert tolkningsramme ser problemet slik ut: I viktige deler av samfunnet, særlig i institusjoner som kultur, utdanning og medier, har venstresiden makten, og de bruker denne til å holde andre stemmer utenfor. «Politisk korrekte» makthavere misbruker makten og rammer «tradisjonelle akademiske verdier».

Det fins en rekke fakta og indisier som viser at «pc-striden» var et systematisk og planlagt arbeid, finansiert og organisert av høyreorienterte fond og tankesmier. Den første viktige boka som lanserte kanonaden mot «pc», Allan Blooms «The Closing of the American Mind», var finansiert av John M. Olin Foundation, som fram til avviklingen i 2005 i alt hadde brukt over to milliarder kroner på høyrepolitiske tankesmier, bøker og medier. Og gjennom en tale i april 1991 gjorde daværende president George Bush kampen mot «pc» til en sentral del av sin politikk.

Fantes det så eksempler på reelle maktovergrep mot tradisjonalister og høyreorienterte? Selvfølgelig, men det meste tyder på at disse historiene var nokså få og isolerte. Til gjengjeld ble de gjengangere i debatten.

«Pc»-striden ble raskt importert til Norge. I 1992 ble superstjernene Jodie Foster og Michael Douglas intervjuet i VG og ga sin støtte til henholdsvis venstre- og høyreversjonen. Året etter brukte Aftenposten for første gang «politisk korrekt» som en politisk betegnelse, ment å stigmatisere kvinnebevegelsen. Deretter ble begrepet sentralt i norsk politisk debatt og nådde en topp i 2006.

Det er ofte vanskelig å avdekke gjennom forskning hvem som har rett når uenigheten dreier seg om tolkningsrammer, ikke om fakta i seg selv. Men noen av påstandene fra høyresiden er kontrollerbare. Og de viser seg ofte å være gale. Av Maktutredningens elitestudie framgår for eksempel at kultur- og medieelitene har om lag de samme holdningene i verdispørsmål som næringslivseliten, og disse holdningene er slett ikke alltid venstreorienterte. Blant elitene innenfor media, forskning og kultur er for eksempel mer enn 60 prosent tilhengere av norsk EU-medlemskap. På den andre siden er det svak oppslutning om de kristne verdienes posisjon i alle eliter (unntatt kirken). I alle elitegruppene støttet dessuten flertallet at homofile og lesbiske bør ha samme rett som heterofile til stillinger i den norske kirken.

Statistisk Sentralbyrå og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har i en årrekke studert nordmenns holdning til innvandrere. Verken SSBs eller IMDIs undersøkelser skiller ut eliter. Tallene deres viser først og fremst at «folk flest» har svært sprikende meninger om innvandring og utlendinger. Overflatisk sett er halvparten positive til ytterligere innvandring og ser ikke vesentlige problemer med innvandrere. Halvparten er negative til ytterligere innvandring og ser store problemer. Det er altså overhodet ikke slik at «folk flest» har et samlet sett negative standpunkter til innvandrere og innvandring.

Nordiske Mediedager i Bergen gjennomfører årlige surveyundersøkelser som viser at et flertall blant journalistene stemmer på et av de tre «sosialistiske» partiene. I år var «venstre»-andelen 57 prosent. Men hvilken betydning har egentlig dette? Journalistikk styres av svært mange andre forhold enn den enkelte journalists partipolitiske preferanser, og journalistikkforskning viser at institusjonelle rammer rundt mediene har vesentlig betydning for innholdet.

Noen av de faktorene som peker i helt andre retninger enn et «venstreradikalt tyranni» i mediene er eierskapet, markedsavhengigheten og noen grunnleggende trekk ved journalistikk som praksis og tekstform, blant annet dens hang til «konflikt» og «historiefortelling». Fordi skarpe konflikter er god journalistikk, har Frp og innvandringsmotstandere alltid fått god plass, og fordi «fortellinger» krever tydelige helter og skurker, er det svært ofte «den lille mann» som blir medienes helt i hans heroiske kamp mot Staten.

Slike fakta og analyser vil naturligvis ikke overbevise en eneste tilhenger av «pc-konspirasjonen» om at han eller hun tar feil. Når en tolkningsramme er etablert, vil den leve videre fordi det alltid finnes nye (og gamle) faktabiter som kan puttes inn i pc-rammen og bekrefte den. Derfor vil høyresidens pc-ramme stadig bekrefte seg selv, leve videre og inspirere alt fra seriøse politikere til Behring Breivik.