Kampen om doktorene

KRISTIN CLEMETS melding «Vilje til forskning», fremlagt like før påske, viser vilje til en skikkelig forskningsinnsats. Regjeringen setter de samme ambisiøse mål for Norge som EU-landene gjorde i Barcelona 2001: 3 prosent av BNP til forskning innen 2010, hvorav 1 prosent fra offentlige kilder. Meldingen bør gi grunnlag for konstruktiv debatt i Stortinget og forskningsmiljøene som munner ut i en forpliktende opptrappingsplan for ordinære, offentlige bevilgninger. Meldingen har også et annet fortrinn. Den tar instituttsektoren på alvor. I flere år har Undervisnings- og Forskningsdepartementet konsentrert seg om å reformere universiteter og høyskoler, og har tilført dem betydelig økte ressurser. Mye tid og krefter har også gått med til å omorganisere Norges Forskningsråd. Norges store antall frie institutter, som både driver grunnforskning og anvendt forskning for næringsliv og offentlige etater, har vært uteglemt. Nå tas vi på alvor. Meldingen slår fast at vår sektor utfører nesten like mye forskning (7200 årsverk i 2003) som universitetene og høyskolene (7900 årsverk). Og den sier det er et overordnet mål for Regjeringen å sikre en «sterk og levedyktig instituttsektor» (s. 187).

MEN PÅ ETT PUNKT svikter meldingen. Den erkjenner at instituttene har «en viktig rolle i forskerrekrutteringen» (s. 182). Likevel er kapittelet om rekruttering ensidig rettet mot universiteter og høyskoler. Dette er farlig fordi det forsterker en pågående undergraving av instituttenes mulighet for å opprettholde den viktige rollen de vitterlig har på dette området. Mye av den mest innovative forskningen utføres av doktorgradskandidater som arbeider i et flerfaglig instituttmiljø. Denne forskningen er dessuten ofte av stor nytte for næringsliv og offentlig forvaltning. Hele økningen i doktorgradsstipendier de siste årene har gått til universiteter og høyskoler. Forskningsrådet deler knapt ut individuelle doktorgradsstipend lenger, så instituttenes eneste mulighet er å prioritere slike stipendier innenfor sine knappe grunnbevilgninger eller legge inn doktorgradsstipendier som en bestanddel i store prosjektsøknader. Det er fint å kunne gjøre det, men det er ikke nok. Antall stipendiater i instituttsektoren er nå synkende.

I FORBINDELSE MED behandlingen av Forskningsmeldingen bør derfor Stortinget gi signal om at: 1) Forskningsrådet øker størrelsen på de strategiske instituttprogrammene i instituttsektoren, slik at de gir rom for doktorgrads- og postdoktorstipendier, 2) Universitetene samarbeider med instituttene om faglig veiledning og sørger for å gjøre det mulig for juniorforskere å kombinere et doktorgradsstudium med en forskerstilling ved et institutt, 3) Postdoktorstipendiene - altså stipendier til de som har avlagt doktorgrad - utlyses åpent av Forskningsrådet, slik at søkere i instituttsektoren kan konkurrere om dem, og 4) Den foreslåtte ordningen med forskerskoler åpner for samarbeid mellom universiteter, høyskoler og institutter. Instituttene har mye å tilby når det gjelder undervisning og veiledning på områder som krever et flerfaglig perspektiv og kan dessuten knytte forskerskolene til kunnskapsbehov i næringsliv og offentlig forvaltning. Norge bør for eksempel ha internasjonalt høyt profilerte forskerskoler innenfor områder som havforskning, fred- og konflikt, energi, miljø og utvikling.