SER EN EVIG KRIG: Enkelte historikere ser verdenshistorien som en eneste lang kamp mellom kristne og muslimer, som begynte i korstogstiden, selv om de burde vite at det er mye mer komplisert enn som så. Foto: Sipa / Scanpix.
SER EN EVIG KRIG: Enkelte historikere ser verdenshistorien som en eneste lang kamp mellom kristne og muslimer, som begynte i korstogstiden, selv om de burde vite at det er mye mer komplisert enn som så. Foto: Sipa / Scanpix.Vis mer

Kampen om historien

Hvorfor ser noen historikere på historien og leser den som en sivilisasjonskrig i sort og hvitt?

Kommentar

For noen er verden enkel. Den slår så lenge den kan. Det finnes de som ser tilbake ut over verdenshistorien, og ser den som en eneste lang kamp mellom den islamske verden og det opplyste vesten, et nullsumspill der den ene alltid truer med å beseire den andre, og der Europa i dette øyeblikk er den tapende part, som villig lar seg overstrømme av representanter for det fremmede. Der din tilhørighet til den ene kulturen eller den andre, er det som definerer din identitet og styrer din motivasjon.

Det er et kategorisk verdenssyn i renskåret sort og hvitt, med få nyanser, som sjelden tar høyde for alt det andre som ligger bak uro og konflikter: Behovet for trygghet, frykten for å tape et fellesskap, regional maktpolitikk, kulturelle kamper mellom det reaksjonære og det åpne, som utspiller seg overalt, men som er på forskjellige stadier innenfor forskjellige folk og landområder. Det bemerkelsesverdige er at et så enkelt historiesyn kan finnes hos folk som har historie som fag, som har brukt år av livet sitt på å tilegne seg kunnskap som burde si dem at virkeligheten er mer komplisert.

Et eksempel er den omdiskuterte kronikken til danske Bent Jensen i Jyllandsposten. Jensen har vært professor i nyere historie. Dette bremser ham ikke i å fremstille Europa, med sin ekstremt blodige og omskiftelige bakgrunn, som noe enhetlig og opphøyd, som er i ferd med å «kapitulere» overfor kravstore «uindbudte» — uten å ta høyde for hva mange av de uinnbutte flykter fra. Han er ikke den eneste som sitter på store kunnskaper, og som bruker dem til å trekke slutninger med forbløffende store hull. Hva kommer det av?

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det første: Hjernen er innstilt på å se etter mønstre i kaoset av inntrykk som vi til enhver tid står overfor. Delvis er dette kjernen i analytisk virksomhet: Å stå overfor en mengde data og klare å se linjer og bevegelser i dem. Men det kan være både veiledende og villedende i et fortolkningsfag som historie. Både i egne liv og i historien ser folk etter fortellinger som gir mening og kan hjelpe dem å spå om fremtiden. Disse narrativene kan være forføreriske når de først fester seg, og virke som om de har større forklaringsstyrke enn de egentlig har. For de fleste teorier kan underbygges av fakta, om du bare leter etter dem - uten at de dermed er sterke.

Det er ikke vanskelig for en som vil se verdenshistorien som en siviliasjonskrig mellom muslimsk og kristen kultur, å finne historisk belegg for en slik dramaturgi: Fra korstogene til det islamske herredømmet over sør-Spania via beleiringen av Wien til karikaturstriden. I mange deler av verden, innenfor flere religioner, er det populistiske og oppildnende stemmer som hever seg for å holde et slikt historiesyn i live, og bruke det til å piske opp raseri i samtiden mot en historisk motstander. Men det er en tolkning like banal som den er skadelig, fordi det er så mange andre hendelser og strømninger som er like viktige, og som den ikke har rom for.

For det andre: Vi søker bekreftelse av det vi allerede tror. Vi oppsøker heller rådgivere, teorier og forfatterskap som gir oss bedre argumenter for det vi allerede mener, enn de som virkelig utfordrer opplevelsen vår av verden. Når store deler av det politiske ordskiftet har migrert fra papiravisene til nettet og sosiale medier, er det med på å skape ekkokamre der det riktignok er uenighet, men utfra et felles sett av premisser og et verdenssyn som det sjelden settes grunnleggende spørsmålstegn ved.

For det tredje: Hvor folk heller politisk, er blant mye annet styrt av noen psykologiske og antagelig genetiske forutsetninger. De som er grunnleggende åpne for nye opplevelser og entusiastisk oppsøker møter med det fremmede, har det med å stå til venstre på den ideologiske skalaen. Motstanderne deres synes de er altfor naive. De som er mer ømfintlige for det som virker truende og raskere fanger opp signaler om fare, har det med å stå til høyre. Motstanderne deres synes de er altfor mistenksomme. Noen av de som kjenner på dette i stor grad, som lever i en slags beredskapsposisjon, vil være lettere å overbevise enn andre om at folk de ikke kjenner har skumle hensikter.

For det fjerde: Globaliseringens flodaktige bevegelser, og Europas mindre dominerende posisjon enn før, kan få mange til å føle seg maktesløse. Fryktretorikk med populistiske drag har vist seg å være effektivt her. De som har levd en stund, og er fortrolige med en bestemt måte å leve på, kan kjenne på frykten for at den skal settes under press. Den uroen er det mulig å forstå.

Men kombinasjonen av disse fire kreftene, kan ha nifse konsekvenser: En i utgangspunktet mistenksom person setter sitt eget ubehag overfor en verden i endring, i sammenheng med visse knutepunkter i historien. Lesningen blir selektiv. Mønsteret synes å bli bekreftet hvor enn man ser. Nøye utvalgte kilder og allierte gir vann på mølla. Fortiden blir et statisk trygghetsparadis snarere enn en friksjonsfylt prosess. Flyktninger blir angripere. Mistenksomhet blir paranoia.

Å viske ut nyansene i de historiske prosessene på denne måten kan ha alvorlige konsekvenser. Det senker nivået på debatten om de høyst reelle utfordringene knyttet til storpolitikk, integrering og voldelig islamisme. Og hva verre er: Det kan legge vekt på det som er fremmed ved andre snarere enn det som kan skape forståelse. Det kan få det som er krevende, men mulig — fredelig sameksistens på tvers av kulturell og religiøs tilknytning — til å virke umulig. Og det kan knapt kalles ved betegnelsen som ellers brukes om historiefaget, «humanistisk».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook