Kampen om hovedarenaen

Morten Harry Olsen er fortørnet over norsk litteraturoffentlighet. Den samme felles arena som utlendinger gjerne er imponert over. Er den delte offentlighet også i ferd med å innhente Norge?

Da lyrikeren Hal Sirowitz besøkte Norge i 1998, var han helt overveldet over oppmerksomheten. Stum av overraskelse konstaterte han at TV, radio og aviser var interessert i bøkene hans. Sirowitz kom nærmest fra en forlatt bokkasse i New York. Hans virkelighet var den amerikanske, hvor lyrikere er henvist til sin egen verden. Dagene i Oslo var vidunderlige.

La det med en gang være sagt: Grunnen til ståheien rundt Sirowitz var naturligvis oversettelsene ved kultforfatteren Erlend Loe.

Jo, men Sirowitz' herlige dager i Oslo sier noe mer enn det. Norsk offentlighet er unik, foreløpig. Den er fortsatt relativt samlet og fortsatt interessert, for eksempel i bøker og forfattere. Mediekritikernes tallrike flokk vil trolig se det annerledes, men norsk offentlighet er på mange måter et internasjonalt solskinnsbarn. Spørsmålet er om den kommer til å fortsette å være det, eller om vi står foran den samme utviklingen som i såmange andre land. En stor og kommersiell offentlighet uten kulturelle forventninger og en eller flere mindre arenaer som de intellektuelle er blitt henvist til eller har trukket seg tilbake til.

Det er i dette perspektivet jeg leser Morten Harry Olsens kronikk «Lettvinthetens tyranni» i Dagbladet lørdag. Der hevder Olsen at den gode litteratur er på vikende front i offentligheten til fordel for lettvinthet og kjente navn.

Olsen ser jærtegn. Nedleggelsen av «Kritikertorget» i NRK, kioskomsetning av noen få bestselgere, stjernestatus for enkeltforfattere og en overdreven hang til å skrive kriminalromaner.

Forventninger

Morten Harry Olsen har forventninger til norsk offentlighet. Han venter at den er opptatt av god litteratur. Nettopp slike forventninger er avgjørende for å opprettholde en betydningsfull felles arena. I så måte er hans innspill positivt og befordrende.

I USA vil det for eksempel ikke være noen som har forventninger til at en stor TV-kanal skal bry seg om litteratur. En oversett forfatter har svært få steder å vende sin indignasjon. De litteraturinteresserte er marginalisert ut i sine nisjer.

I de store europeiske landene er utviklingen den samme. Selv om innslaget av kulturdebatt og litteratur i noen medier kan se betydelig ut, blir det ofte smått antallet innbyggere tatt i betraktning. Kulturavisa Le Monde i Paris har samme størrelse i forhold til folketall som Asker og Bærums Budstikke i Norge.

Her i landet ser vi en slik forventningskollaps i forhold til TV2. Til tross for kanalens omfattende forpliktelser som allmennkringkasting, er det ingen som for alvor venter seg mye kultur derfra.

To verdener

Norsk offentlighet ser åpenbart helt forskjellig ut - innenfra og utenfra. Der Morten Harry Olsen ser lettvinthetens tyranni, ser den svenske avisa Dagens Nyheter et forjettet land for litteraturen.

I høst skrev journalisten Åsa Beckman en meget begeistret reportasje fra Oslo. Bakgrunnen var, med hennes egne ord: - at unge norske forfattere har funnet en vei ut av den marginalisering som truer litteraturen i et mediesamfunn. Hun forteller entusiastisk om hvordan norske forfattere er kjente navn, folk vet hvem de er og de synes på TV og i aviser. Hun nevner Hanne Ørstavik , Tore Renberg , Karl Ove Knausgård , Linn Ullmann og Erlend Loe . «De når ut til leserne, også utenfor de vanlige lesergruppene,» skriver hun.

Stjernedyrkelse

Morten Harry Olsen ser det ikke slik. Tvert imot, han ser en vederstyggelig stjernedyrkelse. Særlig er storselgeren Erlend Loe utsatt. Han er allerede stemplet som managementforfatter i Torunn Borges pamflett «Gudsskrekk» . - Det er trist at det bare er den typen forfattere som vanker i media, sier hun.

Her er det litt vanskelig å forstå Olsen og Borge. Hva da med Hanne Ørstavik? Hun er i stjernesjiktet nå, gode kritikker, bokklubb, talkshow og mye oppmerksomhet. For noen år siden var hun nærmest en avantgardeforfatter. Ørstavik har ikke fridd til offentligheten, den har vært interessert i henne - som forfatter. Er det like trist?

Meddelelsen

Det er tre og et halvt år siden Dag Solstad skrev sitt essay «Om meddelelsens problem» . Der konkluderte han at enhver mulighet til intellektuell virksomhet opphører stilt overfor konsumenter. Forut for dette hadde han redegjort for hvordan eliten ikke lenger vil være elite, men har abdisert.

- Den lever videre som segmenter og rudimentære marginaler i rom hvor TV-prosjektilenes lys sjelden når inn, skriver Solstad.

Hittil har Dag Solstad ikke fått ubetinget rett. Den intellektuelle virksomhet er ikke jaget inn i de avskjermede rom. Selv nå, med nettets mange nisjer finnes en norsk offentlighet. Indignasjonen over «lettvinthetens tyranni» har en adresse og Morten Harry Olsen har en mottaker for sin forventning.

Den ene store arena er sårbar, uregjerlig og ofte urettferdig, men verneverdig.

MORTEN HARRY OLSEN: -mener at den gode litteratur er på vikende front.