Kampen om kloke hoder

«KVALITETS»REFORMEN

av høyere utdanning fikk en sjokkstart i 2003. Den kom etter at Lilletun og andre europeiske undervisningsministre undertegnet Bolognaerklæringen 19. juni 1999. Da var Norge allerede i gang med en reform som ble justert for å integrere de to målene for det europeiske «kunnskapssamfunn»: Økt mobilitet for studenter og arbeidssøkende i Europa, med sammenlignbare utdanningsgrader og karakterer, og økt kvalitet i høyere utdanning. Utdanningssystemet i Europa skal bli så godt at det tiltrekker seg verdens kloke hoder - studenter og forskere - særlig i konkurranse med USA.

Mobilitet og kvalitet er viktige, men ambisiøse mål. Vil «kvalitets»reformen nå dem? Den har mange positive sider: ny studiefinansiering og gradsstruktur, tettere studentoppfølging, nye eksamens- og evalueringsformer, kvalitetssikring, og internasjonalisering. Hensikt, prosess og resultat er dels en «amerikanisering» og dels en «europeisering». Mange fordeler er amerikanske, men svakhetene er europeiske - og noen av dem er særnorske.

I VÅR FIKK

mobilitetsmålsettingen mest oppmerksomhet, da studentene fikk lide for norsk reformiver. Tilsynelatende i forkant av resten av Europa innførte vi «European Credit Transfer System» der studentene vurderes på statistisk grunnlag: A til de beste 10%, B til 25%, C til 30%, D til 25%, og E til de dårligste 10%. Resten av Europa venter med reformen - og gir flere A-er og B-er i mellomtiden. Dermed fremstår norske studenter som skoletapere mens vi venter på Europa.

Mobiliteten lider også av at reformen bruker bare rene bokstavkarakterer. I USA brukes ofte også + og ÷, og desimalskalaen 0,00 til 4,00. Dermed kan nyanser i bedømmelsen formidles til arbeidsgivere. Mobiliteten trues også av departementets aller siste justering av karakterskalaen. Istedenfor normalfordeling skal universitetene nå gi karakterer ut fra faste kvalitetsstandarder. Men samtidig ligger norsk likhetsideologi fast: alle institusjonene skal ha samme karakterfordeling over tid. Problemet er at karaktersettingen vil variere mellom læresteder, siden de vil ha ulikt skoleflinke studenter avhengig av søkepress og karakterkrav for opptak. Skolesvake studenter ved Universitetet i Indre Enfold som knapt kan fylle plassene, vil få bedre karakterer der enn på skoler med strengere opptakskrav. Derfor må arbeidsgiver og andre utdanningsinstitusjoner kjenne både kandidatens karakter og lærestedets kvalitet for å vurdere kandidaten, i strid med reformens hensikt.

Slike mobilitetsglipp kan lett korrigeres. Da er det verre med kvalitetsmålsettingen, for kvalitet koster.

«Kvalitets»reformens vektlegging av studentarbeid med innlevering av skriftlige arbeider som kommenteres av lærere er en amerikanisering. Økt lærerkontakt er en stor forbedring som mange universitetsansatte og studenter lenge har ivret for. Men ressursene har ikke strukket til, for mer lærerkontakt krever flere lærere.

LA OSS SE PÅ

Universitetet i Oslo og University of North Carolina at Chapel Hill, som begge er gode offentlige universiteter. De rangeres på henholdsvis 63. og 52. plass blant verdens universiteter ut fra bl.a. siterings- og publiseringsfrekvens. UiO har 30 000 studenter, Chapel Hill 26 000. En hovedforskjell: UiOs faglige stab er drastisk underdimensjonert for undervisningsoppgaven, med 1336 vitenskapelige ansatte mot Chapel Hills 2744. Forholdstallet studenter - vitenskapelige ansatte er altså 22:1, mot Chapel Hills 9:1. Om Chapel Hill hadde tilbudt slike betingelser, hadde de fått en forskerflukt, tett fulgt av en studentflukt. For hvem vil være ansatt - eller student - ved et «universitet» der lærerne ikke har tid til å være aktive forskere?

Det europeiske ved «kvalitets»reformen er uviljen mot å betale for kvalitet. Reformen skal skje uten en radikal økning av lærertallet. Europeiske universiteter har gjennomsnittlig mer enn dobbelt så mange studenter per lærer som de amerikanske, og da blir det mindre tid for hver student. Selv om europeiske politikere kanskje mener at tettere læreroppfølging har verdi, ønsker de ikke at det skal koste noe.

Europa skal også spare ved å kutte studielengden. I USA tar det fire år å få en «Bachelorgrad». «Kvalitets»reformen forkorter studietiden til tre år, men vil kalle graden det samme. En kortere studietid gjør tilsynelatende utdanningen billigere og mer effektiv: hvorfor betale fire års studier når man kan slippe unna med tre? Tidsforskjellen skyldes neppe at amerikansk ungdom er dummere enn europeisk. Tvert imot kan vi regne med at «kvalitets»reformens Bachelorgrad blir av adskillig lavere kvalitet enn den amerikanske. Dette vil vi se når europeiske studenter søker om opptak til Master- og doktorgradsstudier ved gode skoler i USA.

FORSKJELLEN ER

blant annet akademisk bredde: Ingen får graden fra bedre amerikanske universiteter uten å kjenne hovedtrekk i vitenskapelig metode i ulike fag, og vite litt om gener, litteraturtolkning, kvantitativ metode, etikk og samfunnsanalyse. Studentene får også tid til å modnes, og prøvesmaker flere fag før de bestemmer seg for fordypning. Målet om den kritiske, ansvarlige og vitebegjærlige borger preger dermed en konkurransedyktig «liberal education» ved USAs bedre universiteter. Ex.Phil. og Ex.Fac. gir en smak av dette ved noen gode norske universiteter, men pensum er blitt kraftig redusert.

Hvorfor valgte europeiske utdanningsministre og «kvalitets»reformen en Bachelorgrad på tre heller enn fire år? Selvsagt ikke for å sikre kvalitet, men for å redusere de offentlige utgifter til høyere utdanning. Ironisk nok torpederer de dermed Bolognaerklæringens to mål om mobilitet og kvalitet. Mobiliteten vil øke, men bort fra europeiske offentlige universiteter, blant annet til gode læresteder i USA, hvor kvalitetsbevisste studenter og forskere vil finne det de søker. Og dette var jo ikke hensikten.

NORSKE MYNDIGHETER

brukte store ord i Bolognaerklæringen, men lot ikke handling følge ord. «Kvalitets»reformen er dermed nok et eksempel på at Norge sparer seg til fant. Men på lenger sikt er samfunnet og Europa opplagt tjent med en bærekraftig høyere utdanningssektor. Hva må skje?

Politikere må velge. En underfinansiert kvalitetsreform i en mer mobil verden gjør det enda mer fristende for gode hoder - studenter, administrasjon og forskere - å flykte fra offentlige utdanningsinstitusjoner i Norge, og bli borte. Mange private læresteder i inn- og utland vil stå klar til å ta imot de kjøpesterke. Men ungdommens utdanningsmuligheter bør ikke bestemmes av foreldrenes betalingsevne. Vi kan gjøre som California, Michigan, Wisconsin, Minnesota og flere andre stater i USA, og bekoste gode offentlige universiteter. Men kvalitet kan ikke kjøpes med store ord om kvalitet. Det krever ressurser, dersom norsk offentlig høyere utdannelse skal hevde seg blant de beste i en verden med mobilitet og konkurranse om de gode hoder.