Kampen om klubb og bok

«Cappelen driver et høyt spill når forlaget utfordrer De norske Bokklubbene.»

I januar 2002 klaget Cappelens Forlag De norske Bokklubbene (heretter kalt DnB) inn for Konkurransetilsynet for «konkurranseskadelig adferd» og «misbruk av dominerende stilling i markedet». Stridens eple er DnBs praktisering av de såkalte karensklausulene i bokklubbenes avtaleverk, bestemmelser som sikrer en bokklubb enerett til å gi ut en bok i to år, og deretter opsjon på gjenutgivelse av boken i ytterligere fem år. Ifølge Cappelens Forlag bruker DnB sin markedsmakt til å sikre sine egne bokklubber - først og fremst Bokklubben Nye Bøker - de mest innbringende forfatterne, mens de andre bokklubbene må ta til takke med de mindre etterspurte. Slik Cappelens Forlag ser det, fører DnBs markedsdominans til a) redusert bokklubbkonkurranse, b) redusert konkurranse mellom bokklubber og bokhandlere, c) redusert forlagskonkurranse og d) tap for norske forfattere. Jeg skal ikke gå nærmere inn på punktene a- c i denne sammenhengen. Dog bør det bemerkes at det muligens ikke er karensbestemmelsene i seg selv som faller Cappelens Forlag tyngst for brystet, men det faktum at DnB, som eies av hovedkonkurrentene Aschehoug og Gyldendal, har langt, langt flere medlemmer enn Cappelens bokklubb. Dette gjør igjen at også Cappelens egne forfattere foretrekker å komme i DnBs bokklubber, fortrinnsvis Bokklubben Nye Bøker, selv om det står dem fritt å velge bokklubb selv. Det er i Bokklubben Nye Bøker de store royaltyinntektene ligger. Det hører også med til historien at Cappelens Forlag var medeier i DnB helt til forlaget solgte seg ut for å starte egen bokklubb i 1992. Forlagets ledelse smiler neppe særlig bredt når den tenker tilbake på denne avgjørelsen i dag, etter at Aschehoug og Gyldendal i ti år har håvet inn hovedfortjenesten av bøkene til Cappelen-bestselgere som f.eks. Anne Holt, Karin Fossum, Ingvar Ambjørnsen og Lars Saabye Christensen.

70 prosent av ny norsk og oversatt skjønnlitteratur til voksne distribueres i dag gjennom bokklubbene. Det betyr at bokklubbene ikke lenger er «klubb» i den tradisjonelle betydningen av ordet, men hoveddistributør av ny norsk skjønnlitteratur, og at bokhandlene er redusert til et supplement til bokklubbene. Det er en situasjon som ikke har sin like i den internasjonale bokverden, så vidt jeg vet. På denne bakgrunnen sier det seg selv at bokklubbene er av stor betydning for norske forfattere. Ikke bare sørger de for at noen få lykkelig utvalgte får anledning til å selge mange bøker og tjene gode penger. I Bokklubbavtalen som er inngått mellom Den norske Forfatterforening og bokklubbene, er det også nedfelt bestemmelser om at bokklubbene betaler en royaltyavgift på fem prosent til Forfatterforeningen. Disse inntektene utgjør Forfatterforeningens solidaritetsfond, som igjen finansierer en viktig del av de stipendene som hvert år tildeles norske forfattere. Fra 1978 til i dag har Den norske Forfatterforening betalt ut 43 millioner stipendkroner til sine medlemmer fra dette fondet. Hensikten med ordningen er naturligvis at bokklubbene skal være til velsignelse for hele den norske forfatterstanden, og ikke bare for de få.

Har så Cappelen rett når forlaget i sin anmeldelse av DnB til Konkurransetilsynet hevder at DnBs praktisering av de såkalte karensklausulene fører til «tap for norske forfattere», med andre ord at norske forfattere totalt sett vil tjene på at bøkene deres skal kunne tilbys samtidig i alle landets bokklubber? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror heller at de samme få bestselgerne da vil dominere listene i alle bokklubbene, og dermed gjøre klubbenes utgivelsesprofil enda smalere enn den er i dag. Som tillitsvalgt for forfatterne ønsker jeg at flest mulig forfattere skal få sjansen til å profilere seg gjennom bokklubbutgivelse, dvs. at bokklubbene skal selge flest mulig norske bøker, i et vidt spekter av sjangrer og skrivemåter.

Det er også vanskelig å se hvordan en drastisk forandring av konkurransevilkårene bokklubbene imellom skal kunne finne sted uten at det rokker ved fastprisen på bøker - og dermed hele bransjeavtalen - og de øvrige avtalene som er inngått mellom forfattere, utgivere og distributører. For hvilket konkurransevåpen skal lillebror Cappelens bokklubb møte storebror DnB med, om ikke prisen på bøkene og de royaltysatsene som tilbys forfatterne? De mestselgende bøkene blir billigst, forfatterne inngår individuelle avtaler om royalty, og de store selgerne får bedre betingelser enn de små. Ja, er det dette som er Cappelens egentlige agenda når forlaget angriper DnB: Som i Domino velter eller rugger man kraftig på brikken DnB, som igjen velter fastprisen/bransjeavtalen, som igjen får hele det øvrige avtaleverket som produksjonen og utgivelsen av samtidslitteraturen hviler på, til å vakle? Det er vel kjent at det Bonnier-eide Cappelen som det eneste av de toneangivende norske forlagene har en kritisk holdning til bransjeavtalen. Det ville være underlig om Cappelens norske ledelse ikke først og fremst går sin eier, det svenske Bonniers, ærend i denne viktige saken.

Cappelen driver et høyt spill når forlaget utfordrer DnB. Prisen vi alle må betale, kan bli en helt ny og mer usikker situasjon for forfattere og forlag, inkludert Cappelen selv. De viktigste avtalene mellom forfatterne og utgiverne/distributørene lever alle på dispensasjon fra konkurranselovgivningen. Bransjeavtalens dispensasjon, gitt av administrasjons- og arbeidsminister Laila Dåvøy i den forrige Bondevik-regjeringen etter at Konkurransetilsynet selv gikk inn for å oppheve fastprisen på bøker, går ut etter 2004. Når slike dispensasjoner er gitt, skyldes det at norske politikere, om ikke Konkurransetilsynet, har skjønt at det er forskjell på å selge bøker og å selge majones.

Ingenting er lettere enn å angripe storebror. Vår sympati går gjerne automatisk til lillebror. Men i tvisten mellom DnB og Cappelens Forlag tror jeg nøkternt sett at alle parter, også lillebror, på sikt er best tjent med at storebror får rett - eller mer nøyaktig: får beholde sin rett. Det er liten tvil om at DnB er et lokomotiv i dagens Bok-Norge, slik bokklubbdirektør Einarsson og hans medarbeidere liker å rose seg av. Men samtidig skal det ikke stikkes under en stol at bokklubbene har svært gunstige konkurransevilkår i forhold til særlig bokhandlene, og at dette pålegger den desidert største og sterkeste, DnB, et særlig ansvar. Sannsynligvis er det ingen enkeltaktør i bokbransjen som i sterkere grad enn bokklubbene er med på å sette dagsordenen for hva som skal leses og hvordan det skal leses i denne nasjonen. Dermed blir det også uhyre viktig hvilke bøker bokklubbene, og særlig den største, velger å tilby sine medlemmer.

På sikt kan DnB bare legitimere sin stilling ved å være seg dette ansvaret pinlig bevisst. Jeg ønsker flere norske titler. Jeg ønsker en sterkere tillit til at bokklubbmedlemmer vil og kan lese også litteratur som utfordrer de konvensjonelle sjangrene og skrivemåtene. Ikke et stygt ord om «den gode fortelling», men det er nå engang slik at store deler av de siste hundre og femti årenes helt sentrale prosadiktning ikke lar seg plassere i en slik bås.

Det bør også gjenspeiles tydeligere i Bokklubben Nye Bøkers utgivelsesprofil. Det samme gjelder den nynorske samtidslitteraturen. Redaktør Tuva Ørbeck Sørheim må gjerne blånekte for n-te gang for at nynorsk er en klar minusfaktor når hovedbøker velges, slik hun gjør det i Bok og Samfunn nr. 14/2002: Når Bokklubben Nye Bøker i perioden 1992- 2001 bare har gitt ut 2 - to - nynorskbøker som hovedbok, taler det for seg selv, uansett hva redaktøren vil ha oss til å tro, eller for den saks skyld: vil ha seg selv til å tro. At hun forsvarer seg med å henvise til NRK-kjendis Are Kalvøs nynorske morobok Bibelen 2, som har vært hovedbok og bestselger i Bokklubben Nye Bøker i år, blir i denne sammenhengen mer søtt enn overbevisende.