||| Krusifiks-striden trappes opp etter at Den europeiske menneskerettighets-domstolen 3. november slo fast at den italienske praksisen med å ha krusifikser i landets klasserom er i strid med menneskerettighets-konvensjonen. Barn skal ikke tvinges inn i en opplæring under korsets tegn, mente en enstemmig domstol — og utløste et ras av reaksjoner: I Vatikanet er man opprørte og skuffet, naturligvis. Ordførere i enkelte italienske byer skal ha gått til innkjøp av flere krusifikser, i protest. Og i andre land er man livredde for at dommen kan få konsekvenser også utenfor Italias grenser: Den gresk-ortodokse kirken har innkalt til krisemøte for å komme fram til en felles handlingsplan til forsvar for kristne symboler i Europa. I Polen gikk president Kaczynski i forrige uke hardt ut og proklamerte at i hans land skal ingen få komme og ta ned noe kors, så lenge han passer på.

Rettskjennelsen kan få store konsekvenser for religiøs symbolbruk i Europa, og derfor er det interessant å se litt nærmere på argumentene som brukes. Silvio Berlusconi, som er ivrig etter å tekkes religiøse velgere når han kan, mener dommen «fornekter vårt lands kristne røtter». Høyresidens viktigste avis «Il Giornale» henviser til kristendommen som vern mot barbariet: De hevder dommerne i menneskerettighetsdomstolen må være «fulle øldrikkere». Også på venstresiden argumenteres det mot dommen: «En eldgammel tradisjon som krusifikset kan da ikke være til skade for noen», uttalte det demokratiske partiets nye leder, litt forsiktig. Hans parti har vært kritisk til religiøs innblanding i politikkeni andre saker, men akkurat dette med skolekrusifikser framstår som en lite velgervennlig sak å skulle være prinsippfast på. For er det ikke noe overdrevet ved å skulle ta ned små trekors fra veggen i et land der man ser en kirke hvor enn man snur seg, og jomfru Maria kikker ned fra nisjer på ethvert gatehjørne? Er ikke krusifiksene uttrykk for kunst og kultur, snarere enn aggressiv religion?