Kampen om kvinnekroppen

I FJOR HANDLET

likestillingsdebatten om kjønn, homoseksualitet og Den norske kirken. I år dreier «kampen om kroppen» seg om en annen gruppe: muslimske kvinner og deres rett til å bruke hodeskaut. Som alltid når det dreier seg om kontroversielle saker, har debatten skapt nye parhester og uventede samarbeidsparter: I Frankrike, så vel som i Norge, er kvinnesaksgrupper og politikere fra ytterste høyrefløy de ivrigste talsmenn for å forby hodeskaut. Motparten er mer som forventet: muslimske ledere flankert av muslimske kvinner med hodeskaut og representanter for kulturkonservatorene, i dette tilfelle representert av norske menn på venstresiden. Men som helhet er konstellasjonen merkelig: at det er så mange menn som engasjerer seg - på begge sider - i et spørsmål som angår kvinner. Det er uvanlig.

Men enda merkeligere er fraværet av kristne debattanter i et spørsmål om religion og samfunnsmoral. Hvor er biskopene (Stålsett), prestene (Bondevik) og lekpredikantene (Høybråten)? I deres fravær har vi, for første gang, en religionsdebatt som involverer muslimer, men hvor kristne overlater hele areaen til representanter for det sekulære Norge. Er de kristne ikke invitert, eller er det andre grunner til at de holder seg hjemme? Jeg tror de holder seg unna av respekt for en annen religion (islam). Kanskje de venter på en muslimsk røst som tar til orde for å forby hodeskaut, før de selv toner flagg?

MED TRE MILLIONER

muslimer (av et folketall på 56 millioner), har Frankrike den største muslimske befolkningen i Europa (5.3%). Til sammenligning utgjør muslimene i Norge 73.000 av en befolkning på 4.5 millioner, altså 1,6 %. De franske muslimene er så mange at de aldri taler med én stemme. Dessuten har størsteparten av de franske muslimene et mye eldre og nærmere forhold til landet - de kommer stort sett fra tidligere franske kolonier og interesseområder i Nord-Afrika - mens hovedparten av de norske muslimene kommer fra Pakistan. Disse ulikhetene gir seg blant annet uttykk i at franske muslimer er bredere representert og mer til stede i fransk samfunnsliv og -debatt. Det gjelder også debatten om hodeskaut. Der har spørsmålet splittet islamske miljøer, og flere muslimske kvinner, og enkelte mannlige ledere (blant annet muftien av Marseille), har støttet lovforbudet. Deres argument har vært at hodeskaut ikke kan ses som en muslimsk (altså religiøs) skikk, men som en kulturell tradisjon, som inntil revolusjonen i Iran var forbundet med landsbygda og de lavere sosiale lag. «Min oldemor i Marokko brukte ikke hodeskaut», sa representanten for en antirasistisk ungdomsorganisasjon, «hvorfor skal jeg tvinges til å bruke det i Paris»? I Norge har vi ikke hørt den slags argumenter. Her i landet synes det å være rungende enighet om at hodeskaut er en muslimsk skikk. Det teologiske grunnlaget for skikken er imidlertid omdiskutert. I Koranen finnes det påbud om anstendig klesdrakt både for kvinner og menn. Men i tradisjonen fra Muhammed heter det at Muhammeds koner dekket hodet, og det er dette som er grunnlaget for dagens debatt.

Som Jesus, Maria og apostlene er forbilder for de kristne, fungerer Muhammed selv, hans styresett, og hans koner som forbilder for muslimene. Spørsmålet er om hodeskaut skal ses som et påbud for alle muslimske kvinner, eller om det bare skal regnes for et ideal.

DET FINNES TO GANSKE

forskjellige grunner til at muslimer bruker skaut. Den ene (mest sofistikerte) begrunnelsen finnes i såkalt fundamentalistiske miljøer. Her nøyer man seg ikke med å holde idealene i hevd, men forsøker å realisere dem her og nå. Man vil gjenskape forholdene som eksisterte i ur-islamsk tid, både når det gjelder samfunnet og personlig moral. (Parallellen til Luthers idealisering av ur-kristendommen er slående).

Den andre grunnen til bruk av hodeskaut, er å finne i lokale kleskoder. Her dreier det seg mer om kulturelle verdier enn om religiøs overbevisning. I møte med en skeptisk vestlig kultur, legges ofte den religiøse forklaringen oppå den kulturelle slik at det skapes et entydig inntrykk av at bruk av hodeskaut er en religiøs plikt.

I motsetning til den franske, har den norske debatten om hodeskaut vært temmelig unyansert. Stort sett har bare to motsatte posisjoner kommet frem: for eller mot. Ja-siden har hatt noen muslimske kvinner, med hodeskaut. Nei-siden har hovedsakelig vært representert av etnisk norske menn. Dermed har de få muslimske kvinnelige debattantene blitt tillagt stor vekt: For dette angår dem, og bare de kan uttale seg med den nødvendige overbevisningskraft, iallfall i et likestillingsorientert publikums øyne. I fraværet av muslimske kvinner som stiller seg kritisk til hodeskaut og kan argumentere teologisk for sitt syn, har den norske debatten skapt et bilde av at hodesjal er selve nøkkelsymbolet for muslimsk kvinnelig religiøsitet.

NÅR FREMSKRITTSPARTIET SIER

«look to Frankrike» og vil innføre forbud mot hodeskaut i Norge, faller det på sin egen urimelighet. Til forskjell fra Frankrike har Norge en statskirke, og religion er dermed en del av den offentlige arena. Å innføre et generelt forbud mot bruk av hodeskaut i skoler og offentlige steder vil være et brudd på religionsfriheten slik den tolkes i en norsk sammenheng.

I franske skoler, derimot, finnes verken religions- eller livssynskunnskap og landet har, til forskjell fra Norge, en lang og blodig historie med religiøse konflikter som i 1905 førte til et skille mellom religion og stat. Samtidig ble religion definert som et privat anliggende, og offentligheten en religionsfri sone. Dette er en holdning til religion som ellers bare finnes i kommunistiske stater som Fremskrittspartiet sjelden vil assosieres med.

Da Frankrike innførte en sekulær statsordning i 1905 fantes det allerede en mengde katolske skoler. I dag går ¼ av franske elever i slike religiøse skoler - med undervisning i katolsk kristendom. Det er all grunn til å tro at muslimene vil gjøre det samme når den nye loven trer i kraft: opprette egne muslimske skoler hvor jentene må gå med hodeskaut og det gis undervisning i islam. Er det en slik økning i privatskolesektoren Fremskrittpartiet ønsker i Norge?

Men først må statskirkeordningen avvikles. I gjeldende norsk lov foreligger ingen restriksjoner på religion i offentlighet, bortsett fra dette ene: at religionen skal være i tråd med god moral. Bruk av hodeskaut kan vanskelig sies å være umoralsk. Det eneste saklige argumentet kommer fra kvinnesakshold: at hodeskaut er en del av en kvinneundertrykkende tradisjon. Det kan vanskelig benektes.

Som alle før-moderne tradisjoner, mangler også islam likestilling mellom kjønnene. Men det er også et typisk trekk ved religioner at de dypest sett ikke anerkjenner andre lover enn sine egne normer og regler. Derfor må en endringer av islam komme innefra, fra muslimene selv.

FOR MANGE ER

hodeskautet et symbol for personlig religiøsitet. For andre er det symbol for kvinneundertrykkelse. Slik er det alltid med symboler: de betyr flere ting samtidig. Spørsmålet om hva skautet «egentlig» betyr, kan ikke avgjøres ved domsavsigelser eller nye lover. Hodeskaut er et symbol, men kvinnekroppen er det ikke, iallfall ikke for kvinner selv. Derfor må det være opp til kvinner selv å bestemme om de vil gå med slør eller ei. Ellers er det fare for at debatten om hodeskaut blir en kamp om hvilket mannsdominert samfunn som har rett til å definere (den muslimske) kvinnekroppen - vestlige sekulære, eller tradisjonstro muslimske menn.