Kampen om kysten

Kjernen i denne konflikten er spørsmålet om hvem som skal ha rettighetene til de svært rike norske fiskeressursene, skriver Ragnar Nilsen.

KONFLIKTEN om kystens framtid spisser seg til. Kjernen i denne konflikten er spørsmålet om hvem som skal ha rettighetene til de svært rike norske fiskeressursene: Folk som bor langs kysten og nært ressursene og oppdrettslokalitetene, eller et minkende antall storbåteiere, redere, industrialister og finansfolk. Statsråd Ludvigsens siste og omstridte forslag for å omstrukturere også de minste båtene i kystflåten er bare det siste eksemplet i en lang rekke tiltak over de siste årene som øker kapitalpress og som premierer stordrift i fiskeriene. Nå skal også de minste båtene bort fra det åpne fisket og få tildelt kvoter som i praksis betyr at tidligere fellesressurser blir omgjort til private kapitalgjenstander.

Storbåteierne og industrialistene har vært på offensiven over de siste tiårene. De har erobret en stadig større andel av den norske og samiske kystbefolkningas tidligere felles ressursgrunnlag. Erobringa har vært muliggjort gjennom statlig støtte og gjennom kvoteordninger. Departement, Fiskarbank, Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, og etter hvert også Norges Fiskarlag, har ønsket ei utvikling av større og mer kapitaltunge enheter på land og hav.

UNDER STATSMINISTER Gerhardsen og fiskeristatsråd Karlsen var denne statlige stordriftsstøtta ideologisk motivert. Trålere og frossenfiletanlegg var sett på som nødvendig element i moderniseringa av Norge. Bare slik kunne det sikres vekst og velstand, og bare slik kunne de rike havressursene brukes til å realisere sosialdemokratiske ideal om heilårsarbeid, industrialisering og utjamning. I tråd med avideologisering og liberalisering har den statlige motivasjonen for premiering av stordrift blitt endret. Men politikken har fortsatt. Tydeligst gjennom SNDs tunge satsing på trålerselskap, store kystfiskebåter og såkalte vertikalt integrerte konsern på 1990-tallet. Eksempler på slike konsern er Røkkes Norwegian Seafood, det ålesundsbaserte West-Fish eller det nordnorske Nordic Sea Holding. Dette er enheter der landanleggene - altså Røkke m.fl. - kontrollerer de store båtene som leverer til brukene. Gjennom en rundhåndet konsesjonspraksis fra Fiskeridepartementet har storkapitalen fått varige retter i den felles allmenningen. Og det sjøl om deltakerloven fordrer at det er fiskere som skal eie fiskebåter i Norge, og dermed ha retten til ressursene.

ULEMPEN med denne statlige støtten er dels at den øker kapasiteten i ei næring der overkapasitet er hovedproblemet. Både hos oss og globalt er overfisket fra en kapitalisert havgående flåte den største trusselen mot fiskeressursene. Dels er problemet at støtten bidrar til å frikople flåte fra lokalsamfunn og til å undergrave kystfolkets rett til ressursgrunnlaget. De store båtene er mobile og går der de får den beste prisen, for på den måten å kunne dekke de store kapitalutgiftene. Dermed undergraves mindre fiskevær som ligger nær ressursene, særlig nordpå. Disse fiskeværene baserer seg først og fremst på en flåte av kystfiskebåter som fanger voksen fisk nært land med utvelgende redskap, og som dermed kan drive et fiske som både er ressursvennlig og lønnsomt, og som sikrer god kvalitet på fisken. Som Ottar Brox har spissformulert det: Fiskeripolitikken i etterkrigstida har undergravet Finnmarks komparative fortrinn, nemlig nærheten til de rike ressursene.

Når myndighetene driver fiskeripolitikk som er skadelig for allemannsretten, for fiskeressursene og for bosettinga langs kysten, er den offisielle begrunnelsen lønnsomhet. Etter avviklinga av de mer ideologiske begrunnelsene for stordrift i fisket har lønnsomhetsargumentet blitt stående igjen.

PROBLEMET er imidlertid at det ikke finnes belegg for påstanden om at stordrift er mest lønnsomt i fisket. Og problemet er at myndighetenes subsidiering av de store og mest ekspansive enhetene bare øker presset på fiskeressursene og svekker lønnsomheten. Så lenge problemet er overkapasitet på en begrensa ressurs, betyr økt kapasitet svekket lønnsomhet. Dette er ABC i all fiskeriforskning. Men det ser ikke ut til at det har fått betydning for de norske myndighetenes praktiske fiskeripolitikk, siden de har fortsatt med subsidiering av flåten og premiering av de store og mest ekspansive enhetene. Forskning på lønnsomhet i flåte og landanlegg viser oss at det ikke er stordriftsfordeler verken på hav eller land i fiskeriene, trass i de stadig gjentatte påstandene om det motsatte.

Kvoteordninga og privatiseringa i kystflåten er rett nok også begrunnet med ressurshensyn. Men siden ordninga i praksis fører til omsetning av kvoter, er konsekvensen økt kapitalisering og fangstpress.

Det store paradokset i fiskeripolitikken er akkurat dette: Myndighetene sier de skal fremme lønnsomhet og verne ressursgrunnlaget. Men i praksis gjennomfører de en politikk som i realiteten svekker lønnsomheten og ressursgrunnlaget.

BAKGRUNNEN for denne selvmotsigende politikken ser ut til å ligge i maktforholdene i fiskerinæringa. I fiskeribyråkratiet har det siden Gerhardsen og Karlsens dager vært ei uutryddelig overbevisning at stort er best og lønnsomt. En rekke fiskeriministrer fra ulike politiske partier har kjøpt dette budskapet så snart de har satt seg i statsrådsstolen. I dagens situasjon blir denne alliansen mellom byråkrater og politikere i næringa støttet av Norges Fiskarlag og av tunge investorer og industrialister i næringa. Fiskarlaget organiserer de fiskerne som har fått fulle rettigheter i kvotesystemet, og som gjennom denne parten i kystfolkets tidligere allmenning har fått egeninteresser i vedlikehold av systemet. De kan selge kvoter som de har fått gratis fra fellesskapet, og slutter av den grunn opp om politikken, sjøl om deres fiskerbrødre taper sine rettigheter.

Forskning om maktspillet i fiskeripolitikken viser oss hvordan myndighetene gjennom stortingsmeldinger og planer fra departement og SND på 1990-tallet har underkommunisert kunnskapen om lønnsomheten i kystflåten og i de mindre fiskeribedriftene i fiskeværene. I et maktperspektiv har dette vært en nødvendig strategi: Så lenge de mindre fiskeribedriftene og de mindre båtene klarer seg godt i konkurransen med de større, må denne kunnskapen ikke spres fra kysten og fra forskningsmiljøene. Støtten til ranet av allmenningen kan bare opprettholdes så lenge Storting og opinion tror at sjarkfiske og tørrfiskproduksjon er ulønnsomt og modent for historiens skraphaug.