FRA VENNER TIL UVENNER: Viggo Mortensen spiller Sigmund Freud og Michael Fassbender er Carl Jung i David Cronenbergs «A Dangerous Method», som handler om vennskapet og feiden mellom psykoanalysens fedre. Og om sex, selvsagt.
FRA VENNER TIL UVENNER: Viggo Mortensen spiller Sigmund Freud og Michael Fassbender er Carl Jung i David Cronenbergs «A Dangerous Method», som handler om vennskapet og feiden mellom psykoanalysens fedre. Og om sex, selvsagt.Vis mer

Kampen om menneskesinnet

Filmen «A Dangerous Method» tar for seg striden mellom Sigmund Freud og Carl Gustav Jung, den moderne psykologiens grunnleggere. Men hva ville de? Og hvem vant?

HVORFOR HANDLER mennesket som det gjør?

Spørsmålet Sigmund Freud, psykoanalysens far, forsøkte å besvare fra sitt kontor i Wien i tiden rundt forrige århundreskifte, var ikke mindre. Freud ville dykke ned i underbevisstheten, til mentale havbunn uten kart, ved å lytte til pasientenes fri assosiasjoner og lete etter underteksten i det de fortalte. Der mente han å finne brorparten av årsakene til pasientenes valg og gjerninger. Det Freud fant på sjøbunnen i sinnet, førte til et paradigmeskifte, en radikal endring i oppfatningen om hva et menneske egentlig var. Selvsagt ble det bråk.

HVA VAR DET som ble brakt inn i det unge psykologifaget med Freud? I sin artikkel «Arven fra Freud» lister Siri Gullestad, professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, opp tre sentrale tanker: Freud hevdet at tankene og følelsene våre i stor grad styres fra det underbevisste.

Årsakene til at de ikke når opp i det bevisste, er at våre dype ønsker og drifter er forbudte, umulige eller skambelagte. De kommer i konflikt med den vi vil være, den vi forventes å være, og fortrenges. De primære drivkreftene i livet er seksualitet og aggresjon, og hemmelig og fortrengt begjær og raseri er gjerne rettet mot nær familie, mot mor og far. Dette er vanskelig å ta innover seg. Derfor går menneskene rundt og bedrar seg selv om det de gjør. Og derfor gjør de samme feil igjen og igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Driftstanken innebærer uløselig motsetning mellom lyst og realitet», skriver Gullestad.

«I dette rommes en heller tragisk visjon, der konflikt framstår som en uunngåelig del av menneskelivet».

DETTE ER IKKE tanker som oppsto i et vakuum. Gjennom hele 1800-tallet hadde Opplysningstidens idé om mennesket som rasjonelt og rikt på muligheter, som ville handle klokt og fornuftig om det fikk friheten og dannelsen til det, blitt utfordret og korrigert. I litteraturen lette romantikkens diktere etter ufordervet innsikt i det ukultiverte, hos barn, naturmennesker og «edle galninger». I filosofien hentet Friedrich Nietzsche fram menneskenes fundamentale maktvilje. I naturvitenskapen trakk Darwin linjen mellom dem og dyrene.

FREUDS IDEER gikk inn i strømningene i tiden som innebar en revurdering av det optimistiske, framtidsrettede samfunns- og menneskesynet. Hos Freud møter vi et menneske som ikke uten videre kan oppdras og disiplineres av familie eller samfunn. Med blodbadet som var første verdenskrig ble fornuft- og framtidstroen fullstendig splintret. Autoritetene falt, tidligere postulater om hva man burde gjøre og være mistet sin verdi. Perspektivet forflyttet seg sakte fra det normative til det deskriptive.

MEN FØR KRIGEN utspilte det seg en kamp. Den oppsto mellom venner. Ved sin klinikk i Sveits satt Carl Gustav Jung, som skulle bli en innflytelsesrik skikkelse i faget, og leste om Freuds metode med interesse. Jung irriterte seg over det han opplevde som mangel på fleksibilitet i de tradisjonelle vitenskapene, og delte oppfatningen om at menneskets indre, underbevisste liv var en kilde til innsikt og burde utforskes.

De to møttes for første gang i 1906, og konverserte uten stans i tretten timer. Intens brevveksling fulgte. Men allerede i 1913 var vennskapet over. David Cronenbergs nye film, «A Dangerous Method», som har norsk premiere denne uka, skildrer både vennskapet og bruddet. Michael Fassbender spiller Jung i filmen, og Viggo Mortensen spiller Freud.

JUNG MENTE Freuds teori var for reduksjonistisk, var skeptisk til å koke alle drifter ned til den seksuelle. Han foregrep også tilknytningsteori og andre postfreudianske teorier ved å utvide libidobegrepet til å favne selve livskraften, og hevde at det sterke båndet mellom mor og barn ikke nødvendigvis er knyttet til seksualitet, men til morens plass som den første som gir barnet omsorg. Siri Gullestad er imidlertid blant dem som har påpekt at også Freuds seksualitetsbegrep er vidt og omfatter lengselen etter mer generelle opplevelser av lyst.

FREUDS BREVVENN mente også at det underbevisste ikke bare rommet innestengte drifter, men også var kilde til inspirasjon og innsikt. Jung så for seg en ubevissthet som var kollektiv, og som innbefattet et fellesmenneskelig reservoar av symboler og myter.

Den som snakker om «far», snakker ikke bare om sin egen far, men om en større forståelse av hva en far er. Det finnes arketyper i menneskesinnet som går igjen i drømmer og folkloristiske fortellinger. Symbolisme og mytologi er ikke bare religionenes språk, men også det underbevisstes. Jung var også opptatt av parapsykologi.

FREUD, SOM ØNSKET seg en sterk front mot motstanderne med seg selv som hærfører, så på Jungs kritikk og nye ideer som et forræderi. Kanskje var det også en følelse av personlig svik som lå til grunn - Jung hadde ikke alltid vært oppriktig mot vennen, en fordekthet som for øvrig også gikk motsatt vei. Men om Freud trakk seg tilbake i såret stolthet, vedble Carl Jung å beundre psykoanalysens far. Da Freud døde i 1939, skrev hans tidligere protesjé en varm nekrolog.

DET VAR likevel læreren som fikk et slags posthumt siste ord. Med jevne mellomrom sies det at «vi er alle freudianere». Freuds tanker er fremdeles aktuelle. Utover i det 20. århundre møtte ideene hans kritikk blant annet fra Jean-Paul Sartre og de andre eksistensialistene. Kritikken gikk ut på at den som leter etter forklaringer i det underbevisste, fritar mennesket for frihet og ansvar og reduserer det til dyr eller ting. Snarere, mente Sartre, er også fortrengninger og selvbedrag uttrykk for valg.

AT DET ENNÅ er problematisk å proklamere at driftene dytter oss rundt, ble ikke minst klart i debatten som oppsto i Norge i kjølvannet av Harald Eias programserie «Hjernevask», der seriens kritikere i Eias biologisk funderte argumenter mente å finne en utilbørlig fatalisme og en forkjærlighet for «naturlighet» som de opplevde i strid med et progressivt samfunnsprosjekt. Mens driftstanken tidligere ble brukt av radikale forskere som nymarxistene i Frankfurter-skolen, som trengte skyts mot en samfunnsstruktur de så på som fastlåst og undertrykkende og unaturlig, ble den i «Hjernevask»-øyemed opplevd som reaksjonær av venstresidens debattanter.

Tanken om at mennesket ikke har fullt herredømme over seg selv, sto nok en gang mot den politiske og optimistiske tanken om at mennesket fritt kan forme sine liv og tida det lever i. Så ble det kanskje lagt for liten vekt på at det å ha innsikt i ubevisste prosesser ikke er det samme som å være slave av dem.

SIRI GULLESTAD SKRIVER: «Etter Freud må sinnets irrasjonelle sider og de forbundne fantasiene inkluderes i vårt bilde av oss selv». Hun peker på at ideene om det dynamisk ubevisste, om fortrengning og om internalisering av tidlige inntrykk fremdeles står sentralt i psykologifaget. Men spekteret av menneskelige drivkrefter er blitt kraftig utvidet. Behovene for nære forhold i livet, for kjærlighet og beundring, har fått en større plass.

DEN OPPRØRSKE JUNG har fått et mer diskutabelt ettermæle. Han skulle komme til å bli omfavnet av de motkulturelle på sekstitallet, og ideen om den kollektive underbevisstheten fant veien inn under den store lilla paraplyen som kalles New Age. Han ble svermernes profet. Men en gang var han altså en foregangsfigur innen psykoanalysen, en utvikler av bolde egne ideer, og blant de første som omfavnet og videreutviklet tanken om at det er et osean under overflaten vår - og at det kan være mye å vinne på å dykke ned i det.

Kilder: Siri Erika Gullestad: «Arven fra Freud», artikkel, Nytt Norsk Tidsskrift 4/2006. Mark Vernon: «Carl Jung», artikkelserie, The Guardian 30. mai - 27. juni 2011. Robin McKie: «Hell, Jung Lovers», anmeldelse, The Observer, 28. desember 2003. Darian Leader: «The Great Unknown», artikkel, The Guardian, 7. mars 2009. Sara Corbett: «Carl Gustav Jung», oppsummeringsartikkel, The New York Times, sist oppdatert 23. september 2009.