Kampen om sannheten

Når bøker om det somaliske miljøet i Norge blir sannhetsvitne, er det avgjørende å forstå hvem som snakker.

BOK: Siv Jensen setter seg godt til rette i stolen i «Redaksjon EN» og åpner Amal Adens bok. «Jeg er lei av å være tålmodig med en situasjon der barn ikke får nok mat hjemme, der kvinner blir slått av ektemannen sin hver dag …». Frp-lederen setter øynene i Kristin Halvorsen:

- Dette sier en norsk-somalisk kvinne fra innsida. Da skal ikke vi bare kimse av det, og si at jeg er rasist. Da skal vi sette oss ned og diskutere alvoret i dette.

Og før debatten er omme denne mandagskvelden, en debatt jeg tror mange vil mene Frp vant, sier Jensen at hun «vil fortsette å presentere sannheten» på vegne av disse jentene.

Men nettopp begrepet sannhet er problemet i Amal Adens bok.

Seierstad-syndromet. Amal Aden er et pseudonym. Når ei bok får en så sterk dagsordensettende og politisk funksjon, er det ikke uvesentlig å forstå hvem det er som snakker: Med hvilken forforståelse og innenfor hvilke ideologiske rammer? Det hadde vært fullt mulig å redegjøre for dette, også under pseudonym. Det gjøres ikke.

Samtidig skal vi ta innover oss med full tyngde alvoret i det å ikke kunne tre fram i offentligheten med navn og ansikt. Aden frykter for sitt eget liv, og trolig med rette. Kvinner som tidligere har stått fram og fortalt om omskjæring, som Kadra og Saynab, har fått drapstrusler og blitt frosset ut av det somaliske miljøet.

HOVEDPROBLEMET MED boka er imidlertid noe av det samme som Åsne Seierstad fikk med «Bokhandleren i Kabul»: Sjangerblandingen. Den formen Aden og Aschehoug forlag har valgt, representerer en slags gåte ved gåte. I første halvdel av boka legges fortellingen i munnen på en fiktiv jeg-forteller. Nå har vi altså å gjøre med en anonym forfatter som igjen legger blikket i en ny anonym persons fortelling. «Den er ikke selvopplevd, men den er sann», heter det i forordet. Ja vel, det har vi ingen mulighet til å sjekke. Å legge sitt eget blikk i en fiktiv jeg-forteller og bruke formuleringer som «jeg tenker», «jeg følte», «jeg kjenner», er i beste fall, ja, akkurat: Fiksjon.

Fiksjon kan i seg selv ha sprengstoff, og bevege politisk. Også romaner framviser skjulte forbindelser og avdekker kritikkverdige forhold. Men som fiksjon holder ikke denne delen av boka, verken litterært eller stilistisk. Til det er språket for oppstylta, og karakterene for endimensjonale. Så syntes nok forlaget det var bedre å kalle den en dokumentar. Vi vet alle hvilken sprengkraft et tydelig «jeg» har i vår kultur. Jeg-fortellingen tas for pålydende som sann; sannhetsgehalten ligger i selve jeg-ets eksistens. Men i realiteten kan det umulig være noe annet enn en fiksjonalisert gjenfortelling av en menneskeskjebne (eller flere som er sydd sammen?) det dreier seg om. Leserkontrakten blir mildt sagt ullen.

DET MALES MED BRED pensel i denne delen av «Se oss». Det gis et inntrykk av at alle somaliske kvinner slår og vanskjøtter barna sine. Det finnes ingen tegn til kjærlighet, følelser eller nyanser. Så er det ikke så rart at boka blir tennvæske for Frp’s politikk. Siv Jensen om Kristin Halvorsen:

- Enten så mener hun at Amal Aden ikke snakker sant, eller så mener hun at det er så få at det er ingen grunn til å ta det alvorlig.

Men så enkelt er det ikke. Det reelle problemet er egentlig å tak i hva i Adens fortelling som er sant. Noe er det opplagt.

Den andre delen av boka lider ikke like sterkt under denne uklarheten. Her er det en tydeligere Amal Aden, med sitt blikk, som fører ordet. Så heter da også dette kapitlet «Tanker og meninger». Allerede her understrekes det subjektive aspektet. I dette kapitlet ivaretas nyansene også på en annen måte. Det gjør paradoksalt nok kritikken mot det somaliske miljøet og den norske staten sterkere. Sagt på en annen måte: Det er det komplekse ved teksten, ved detaljene og personbeskrivelsene, det individuelle, som gjør at personer står opp fra boksidene og snakker til oss. Særlig det norsk barnevernet burde forholde seg til denne varselmeldingen. Som Amal Aden skriver, finnes det ingen formildende omstendigheter, selv ikke kulturelle, som kan forsvare eksemplene hun her gir på omsorgssvikt overfor barn.

DA ER VI INNE PÅ ALVORET i problematikken. Her er boka «Suads reise» et svært godt utgangspunkt for en diskusjon. Boka er ført i pennen av NRK-journalist Tormod Strand som i fjor reiste til Somalia for å avdekke kjønnslemlesting. Fortellingen har en klar avsender; journalist Strand med alle hans begynnende spørsmål, etter hvert teser, dokumentasjon og tvil. Nå kan skal jeg ikke uten videre sammenlikne Aden og Strand - en ung, uerfaren skribent mot en garvet journalist. Det skulle bare mangle at Strands historie var språklig mer gjennomarbeidet. Men i tillegg har Strand et sterkt kort i sin tolk og hjelpende hånd Suad Abdi Farah. Ikke bare viser den norsk-somaliske sykepleieren navn og ansikt. Hun er i stand til å gjenfortelle sin livshistorie i detalj.

Suad skjermer oss ikke for det groteske i selve kjønnslemlestingen. Det skjæres i vev og kjønnslepper for at kvinnen skal bli ærbar og mannen skal få større nytelse ved en trang åpning. Suads beskrivelse av hvordan det er å leve med dette såret er så hårreisende, hjerteskjærende og på en måte uvirkelig, at det gjør direkte vondt å ta innover seg. Infeksjoner, fødselsproblemer, smerte når man skal tisse, begrenset seksuell nytelse.

OM DETTE SKJER i stort eller lite omfang i Norge i dag, klarer ikke denne boka helt å påvise, og Strand virker noen steder litt for oppsatt på å få bekreftet tesen. Uansett omfang synes jeg det er opplagt at kjønnslemlestelse av unge jenter må ta slutt. Boka antyder et konkret sted å begynne, et sted norske politikerne hittil ikke har klart å ta stilling til, nemlig ved underlivssjekk av jenter. Jeg kan ikke få presisert dette nok: Vi må slutte å vurdere kvinners kjønnsorgan som noe mer skambelagt eller tabubelagt enn menns. Skammen ligger i den norske kulturens blikk på kjønnet, ikke kjønnet i seg selv. Dette gjennomsyres ikke bare i spørsmål om kjønnslemlestelse, men i spørsmål om kvinners seksualitet generelt.

I dette bildet synes jeg det blir underlig at gutters underliv sjekkes to ganger etter nyfødtundersøkelsen, men at det er så umulig å få til det samme med jentene. Helsestasjonene er sannsynligvis de som er best rustet til å oppdage omskjæring. I det hele tatt er kontaktflaten mot det offentlige viktig for å oppdage overgrep mot kvinner og barn. Å fjerne kontantstøtten ville være et annet godt grep.

Dette er mine meninger. Strands bok gir ingen enkle svar, men er snarere en forbilledlig pedagogisk innføring i problemkomplekset.

Til slutt: Ei hel gruppe menneskers identitet kan ikke speiles gjennom et enslig perspektiv. Suads individuelle historie får godt fram dette dobbelte: Det sammensatte mennesket Suad på den ene siden, en mor med kjærlighet til sine barn, og så uendelig langt fra Jensens skremselsstereotypier om én sannhet, ét folk. På den andre siden: De historiske og patriarkalske strukturene en del kvinner fortsatt lever under. Sammenlagt gjør Suads og Adens bøker oss litt klokere overfor en kompleks virkelighet som eksisterer her, nå, i vår tid, bare et steinkast unna der vi bor.

Unn Conradi Andersen er sakprosaanmelder i Dagbladet.

DEBATT: Siv Jensen trakk fram Amal Adens bok i en debatt med Kristin Halvorsen i Redaksjon EN i NRK mandag 8. september, som et sannhetsbevis på undertrykking i somaliske miljøer. Vår anmelder finner det problematisk at boka er skrevet under pseudonym og i en form nær romanen. Foto: JAQUES HVISTEDAHL/SVEINUNG UDDU YSTAD
DEBATT: Siv Jensen trakk fram Amal Adens bok i en debatt med Kristin Halvorsen i Redaksjon EN i NRK mandag 8. september, som et sannhetsbevis på undertrykking i somaliske miljøer. Vår anmelder finner det problematisk at boka er skrevet under pseudonym og i en form nær romanen. Foto: JAQUES HVISTEDAHL/SVEINUNG UDDU YSTAD Vis mer
Kampen om sannheten