Kampen om sjelen

Selv før McCain og Det republikanske partiet tapte valget var en intens sjelegransking hos den Republikanske elite i gang. Moderate konservative kommentatorer som David Brooks i The New York Times har lenge tvilt på holdbarheten til Lee Atwater og Karl Roves legendariske strategi for å vinne over Demokratene: klassekampstrategi og negative reklamekampanjer. Negative kampanjer er for lengst blitt mainstream og brukes nå av alle politiske kandidater i USA (inkludert Barack Obama, som brukte en masse penger på dette). Sjelegranskingen omhandler den andre delen av hemmeligheten bak Republikanernes suksess: god, gammeldags klassekamp mellom Amerikas sosiale lag, det Brooks kaller «social class warfare».

William F. Buckley, den innflytelsesrike konservative intellektuelle som bidro til å etablere moderne Republikansk ideologi som framført av Barry Goldwater og Ronald Reagan, er kjent for å ha sagt at han heller ville bli styrt av de første 2000 navnene i Bostons telefonkatalog enn alle Harvards professorer. Dette, kort sagt, er valgstrategien Det republikanske partiet har trykket til sitt hjerte siden 1980. Det ble et mantra i partiet å angripe Demokratene som «east coast liberals» (eksemplifisert frydefullt ved presidentkandidat Michael Dukakis i 1988 fra den erkeliberale delstaten Massachusetts) og deres elitistiske synspunkter og generelle forakt for «Middle America» – altså Amerika mellom øst- og vestkysten.

Det republikanske partiet tok ikke feil. Disse elitistiske kystbeboerne er generelt foraktfulle overfor folk fra landet – eller «fly-over country» som de kaller det. Det geniale var at Det republikanske partiet gjorde dette til en politisk strategi hvor disse «Middle Americans» ble overbevist om at Republikanerne bedre kunne representere «verdiene» til disse «ekte» amerikanerne enn Demokratene kunne. Republikanerne innførte «direct mail»-strategien der konservative velgere ble teppebombet med skremselspropaganda om Senator Ted Kennedys siste erkeliberale grep i Senatet, for eksempel. Ronald Reagan var ekspert i å formidle akkurat hvor gjennomsnittlig han var, og trakk til seg velgere som en Hvermansen-magnet. George W. Bush er, som vi vet, Reagans ekte etterkommer (i motsetning til hans far, som var en elitistisk østkyst-liberaler og ikke skjulte det godt nok). Dette, kort sagt, er «culture war» – kulturkampen mellom by og land, sekularitet og religiøsitet, pasifisme og militarisme, abortkamp og skolebønn. Dette betyr ikke at amerikanere nødvendigvis kan deles inn i slike enkle kategorier. Hva med alle de som bor i «kunnskapstriangelet» Raleigh-Durham-Chapel Hill i delstaten North Carolina, for eksempel? Eller de som bor i storbyene i «fly-over country» som for eksempel Kansas City, eller i de landlige delene av ellers urbane østkyststater som Maryland? Uavhengig har Det republikanske partiet med hell utkjempet kulturkampen på det politiske plan.

I valgkampen ble denne kampen frontet av Sarah Palin, gjennom hennes retoriske flørting med «hockey moms» og «Joe the Plumber» som bor i «real America», som, for å understreke, er «the pro-American areas of this great nation». Innforstått, det finnes områder som er «un-American». Dette er kystene og deres storbyer, hvor man drikker Starbucks-latte, kjører miljøvennlige biler, går på universitet (hvor man antakeligvis lærer seg av med religion) og er for at homofile skal få gifte seg. Dette kan bli en nokså geografisk spesifikk debatt. John McCains pressetalskvinne Nancy Pfotenhauer uttalte for eksempel at det landlige Virginia («rural Virginia») i den sørlige delen av delstaten var proamerikansk, mens nordlige Virginia (forstedene til Washington, D.C.) definitivt ikke var så, siden de stemmer for Det demokratiske partiet i disse områdene. En god del av den Republikanske eliten bor selvsagt her (for ikke å snakke om New York City), og balansegangen i kulturkampen ble uutholdelig for antielitens elite i denne valgkampen.

John McCain var egentlig løsningen på dilemmaet. En (ja, her kommer det) «maverick» som har operert fram og tilbake mellom de partipolitiske grensene, som har framarbeidet lovgivning på vanskelige temaer som immigrasjon (med ingen ringere enn Ted Kennedy) og finansiering av politiske kampanjer (et minefelt hvor minene er lobbygruppene). En egenrådig surpomp som klarte å bli de «liberale» medias yngling (han kalte dem en gang hans egen trofaste velgergruppe), som kritiserte Bush-administrasjonens håndtering av Irak etter invasjonen og som generelt ikke virket så altfor interessert i sosialkonservative temaer som Gud og abort (selv om han hele tiden har stemt mot abort). En sentrist (om så finnes i amerikansk politikk lenger) som potensielt kunne legge død minnene om den erke-ideologiske Bush-administrasjonen og alle dens radikale eksperimenter med økonomien, Irak og religion.

Denne John McCain er nå selv lagt død. I dag er det populært å si at McCain stilte til valg mot seg selv, mot den han var under primærvalgene i vår og den han var da han utfordret Bush i primærvalgene i 2000. Den personen fansen blant uavhengige velgere og liberale journalister trodde var den egentlige McCain. I stedet var det en ny McCain som utfordret Obama. En som lanserte negative reklamer på TV, hvor Obama ble anklaget for å lefle med terrorister, en som ikke protesterte når den Republikanske kampanjemaskinen sendte ut e-poster til konservative som hvisket at Obama egentlig er muslimsk, en som lot sin visepresidentkandidat sette spørsmålstegn ved halve landets patriotisme. En som fikk Christopher Buckley, avdøde William F. Buckleys sønn, til å støtte Obama. Buckleys svar på anklagelsene om forræderi: Det var ikke ham som forlot Det republikanske partiet, Det republikanske partiet forlot ham.

Det pågår en intern ideologisk kamp i Det republikanske partiet i USA akkurat nå. De tusenvis av Sarah Palin-er som har hjulpet partiet vinne over Demokratene de siste tiåra er nå blitt så plagsomme for de «egentlige» konservative – Edmund Burkes etterkommere, som Brooks liker å minne oss på – at tida etter valget nå preges av mye intern sjelegransking. Den delen av partiets valgkrets som består av kristen-konservative, antiintellektuelle og antieliter har vært gode å ha for Republikanerne. Den Republikanske elite kunne nyte godene av klassekampen så lenge de vant valgene. Det de kanskje ikke forutså var at disse nyttige idiotene etter hvert ville komme til å kreve en plass i solen – at en Sarah Palin ville komme til å bli deres egen visepresidentkandidat. Konsekvensen av to årtiers flørting med den kristenkonservative «basen» har ført til at de har tatt over partiet. En Republikansk presidentkandidat kan ikke lenger vinne uten dem, sies det. John McCain valgte ikke Sarah Palin som sin visepresidentkandidat fordi hun ville komme til å lokke til seg tidligere Hillary-entusiaster. McCain valgte Palin fordi hun kunne gjøre noe han ikke kunne: appellere til den viktigste velgerbasen.

Før Obama innsettes som president den 20. januar, skal Det republikanske partiets nasjonale komité velge ny formann. Dette vil signalisere i hvilken retning partiet går fram til neste valg. Spørsmålet blir da om partiet er villig til å avskjedige sin gamle valgstrategi eller om «basen» kanskje kommer til å se meget nyttig ut igjen når det neste valg nærmer seg. Bit ikke hånda som mater en, sies det jo, og siden 1980 har «Joe the Plumber» næret Republikanere.