Lørdag 30. januar uttrykte jeg en forbeholden støtte til Alliansen for privat eierskaps forslag om å frita arbeidende kapital for formuesskatt.

Det er et pragmatisk forslag, som kan oppnå to viktige formål: Skattlegge eiendom mer og frita bedrifter for en skatt som kan være hemmende.

Jeg er nå i tvil om det var en riktig vurdering. Når gevinstene er usikre, og tapene er sikre, kan det lønne seg å vente.

Vi vet at det å fjerne formuesskatten eller forbeholde den hus, hytter og campingvogner, vil gjøre at en del av Norges rikeste vil betale mindre inn til fellesskapet.

Det er en ulempe, men bør ikke være en spiker i kista for forslaget. Det er mulig å skattlegge de rikeste på andre måter.

Å skattlegge de rikeste mest mulig er heller ikke eneste hensyn. Om formuesskatten viser seg å være en alvorlig brems på skapingen av nye arbeidsplasser, bør den reduseres.

Den nordiske modellen dreier seg ikke om å ta de aller rikeste. Det er middelklassen som bærer de store byrdene, mens de rikeste, som Wallenbergfamilien, skaper arbeidsplassene, godt hjulpet av en velvillig stat.