SKATTEREFORM: Finansminister Siv Jensen bør etterspørre mer kunnskap før hun begrenser formuesskatten, skriver Aksel Braanen Sterri.
Foto: Dagbladet / Dagbladet
SKATTEREFORM: Finansminister Siv Jensen bør etterspørre mer kunnskap før hun begrenser formuesskatten, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Dagbladet / DagbladetVis mer

Kampen om skattene

Å fjerne formuesskatten gir sikre tap og usikre gevinster.

Kommentar

Lørdag 30. januar uttrykte jeg en forbeholden støtte til Alliansen for privat eierskaps forslag om å frita arbeidende kapital for formuesskatt.

Det er et pragmatisk forslag, som kan oppnå to viktige formål: Skattlegge eiendom mer og frita bedrifter for en skatt som kan være hemmende.

Jeg er nå i tvil om det var en riktig vurdering. Når gevinstene er usikre, og tapene er sikre, kan det lønne seg å vente.

Vi vet at det å fjerne formuesskatten eller forbeholde den hus, hytter og campingvogner, vil gjøre at en del av Norges rikeste vil betale mindre inn til fellesskapet.

Det er en ulempe, men bør ikke være en spiker i kista for forslaget. Det er mulig å skattlegge de rikeste på andre måter.

Å skattlegge de rikeste mest mulig er heller ikke eneste hensyn. Om formuesskatten viser seg å være en alvorlig brems på skapingen av nye arbeidsplasser, bør den reduseres.

Den nordiske modellen dreier seg ikke om å ta de aller rikeste. Det er middelklassen som bærer de store byrdene, mens de rikeste, som Wallenbergfamilien, skaper arbeidsplassene, godt hjulpet av en velvillig stat.

Striden står om formuesskatten er en alvorlig klamp om foten for norsk næringsliv. Konklusjonen fra Scheel-utvalget er at formuesskatten har liten betydning for om bedrifter lykkes eller ikke, så lenge vi slutter å gi investeringer i eiendom store fordeler i skattesystemet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men pirker vi i grunnlaget for denne slutningen finner vi svakheter.

Som vi kan lese i Institutt for finans ved NHHs høringssvar reduserer formuesskatten egenkapitalen i ikke-børsnoterte selskaper og svekker insentivene til å ta risiko.

Også antakelsen om at små og mellomstore bedrifter har tilgang på utenlandsk kapital, bestrides. Når du holder oljefondets investeringer utenfor, har Norge høyere andel innenlandske investeringer enn andre land, ikke mindre, slik Scheel-utvalget legger til grunn. For mange norske bedrifter er det norsk kapital de må belage seg på.

Institutt for finans' konklusjoner er i tråd med flere undersøkelser, som viser at norske bedriftseiere er svært opptatt av å kutte formuesskatten, og heller vil se formuesskatten på næringsinvesteringer kuttet, enn tilsvarende store kutt i selskaps- eller utbytteskatten.

Men teori og følte erfaringer, er ikke nok til å basere politiske beslutninger på.

Og de som viser til systematiske studier, er Scheel-utvalget og Jarle Møen ved NHH.

De tre masteroppgavene som er gjort på tema, finner få skader av skatten, selv for små og mellomstore bedrifter. Årsaken er blant annet at «de bedriftene som utløser formuesskatt for eierne, har god likviditet og er generelt sett i en vesentlig bedre finansiell situasjon enn de bedriftene hvor eierne ikke betaler formuesskatt», slik den ene oppgaven konkluderer.

Disse oppgavene gir ikke den hele og fullstendige sannhet, men motstanderne av formuesskatten har både til gode å presentere eksempler på firmaer som sliter på grunn av formuesskatten og systematiske studier som viser skadelige effekter.

Det betyr ikke at formuesskatten er uten problemer. Spesielt Institutt for finans gir troverdige regneeksempler som viser at formuesskatten virker som en brems på investeringer i nye og risikable prosjekter.

Grunnen til det er at det samlede skattenivået blir så stort. De anslår «statens kjøpsopsjon [til å omfatte] 77,8 % av selskapets verdi.» Men dette er ikke et problem som formuesskatten alene bidrar til. Det skyldes like mye utbytte- og selskapsskatten, som slår inn når selskapet blir lønnsomt.

Et annet usikkerhetsmoment er hva formuesskatten ellers ville blitt brukt til. Det er en vesensforskjell om pengene går til ytterligere investeringer i bedriften eller om de går til privat luksusforbruk.

Spør du bedriftseierne selv ville bare to prosent betalt mer utbytte. Resten sier de ville økt egenkapitalen og investeringene. En alternativ hypotese er at de frigjorte pengene vil gå til økt utbytte og økt forbruk. Innrettingen av andre skatter ville trolig kunne påvirket disse beslutningene.

Vi vet enda ikke om formuesskatten utgjør et problem for norsk økonomi. Vi vet heller ikke nok om hvor store problemene er, eller om det å fjerne den vil være bedre sammenliknet med andre forslag til samme prislapp. Det innbyr til varsomhet.

Framfor å gå inn for et forslag med usikre gevinster, burde heller Siv Jensen sette av midler til å studere formuesskattens effekter på en bedre måte.

Om forslaget fra Alliansen er eneste måten å snikinnføre eiendomsskatt på, er det en risiko verdt å ta. Et bedre alternativ vil imidlertid være å innføre eiendomsskatt å bevare formuesskatten, enn så lenge.

Om en er bekymret for formuesskattens virkninger: øk heller bunnfradraget, innfør skatteamnesti i bedriftenes første år. Om de superrike bør hjem, sett et tak på skatten.