Kampen om Sør-Afrikas landreform

Tilhengerne av å bruke statens midler til å kjøpe opp jord og dele den ut som privat eiendom til svarte entreprenører synes for tida å ha overtaket i Sør-Afrika.

Gjennomføring av et omfattende landreformprogram er nedfelt i grunnloven og står sentralt i det nye Sør-Afrika. Ambisjonsnivået for denne reformen har hittil vært høyt. Viktige komponenter er omfordeling av jord og tilbakeføring av jord til dem som ble tvangsflyttet under apartheid. Arbeidet med gjennomføringen av reformen har imidlertid gått sakte og vært gjenstand for en del misnøye. I tillegg pågår det en debatt innad i ANC og i den politiske eliten om hva reformen bør inneholde. De som mener at staten bør satse på privatisering og omfordeling til en svart kommersielt orientert bondestand, har nå overtaket på andre som vil satse på de fattigste og jordløse og gi grupper av disse felles forvaltningsansvar for definerte områder. Denne diskusjonen bringer også frem velkjente spørsmål som hva som gir høyest produktivitet - privat eiendomsrett for de få eller felles rettigheter for mange - og hva som er gunstigst for en bærekraftig forvaltning av naturressursene.

Store deler av Sør-Afrika består av tørre områder hvor husdyrhold representerer den viktigste eller eneste primærproduksjonen. Det er også i disse tørre og marginale områdene man finner de fattigste og minst privilegerte. Mange av disse lokalsamfunnene ble etablert ved tvangsflytting under apartheidsystemet for å gi plass til hvite storfarmer. Den største uenigheten om følgene av private og felles rettigheter til land er knyttet til disse tørre områdene og til husdyrproduksjon spesielt. I dag består fremdeles eiendomsstrukturen av private, hovedsakelig «hvite» farmer på den ene siden, og kollektive beiteområder («communal areas») bokstavelig talt på den andre siden av gjerdet. I de kollektive områdene er tettheten av folk og dyr ti ganger så høy som i de private. Når nå staten kjøper opp noen av de store farmene, er spørsmålet: Hvem skal disse landområdene distribueres til? Noen mener de bør forbli på private hender, mens andre ønsker å legge dem til de kollektive beitene.

De to fløyene har altså motstridende syn på hvordan privat og felles eiendom påvirker jordbrukets produktivitet så vel som miljøets tilstand.

Tilhengerne av privat eiendomsrett mener denne modellen fører til høyest produktivitet i jordbruket og er gunstigst for bevaringen av naturressursene. For å få den beste effekten på sosial velferd og miljø bør derfor land overføres til svarte entreprenører som får privat eiendomsrett til jord og som oppmuntres til å satse på kommersielt jordbruk. Felles rett til land blir videre antatt å føre til manglende forvaltning, liten produktivitet og et forringet miljø ved at det oppstår en «allmenningens tragedie». Det innebærer at det ikke er etablert noen felles normer, regler eller sanksjoner knyttet til utnyttelsen av land. Enhver husdyreier handler da på egenhånd uten å ta hensyn til fellesskapets beste og vil fortsette å øke sin dyreflokk. Resultatet vil være overbeiting, lav produksjon og en tragedie for alle aktørene. «Frihet i allmenningen fører til ruin for alle,» uttrykte den amerikanske økologen Garrett Hardin, som også formulerte denne modellen om allmenningens tragedie i en artikkel i 1968. Basert på ideen om at slike fellesressurser ikke vil fungere verken økonomisk eller økologisk anbefalte Hardin privatisering eller sterk statlig kontroll. Denne tankegangen har hatt stor politisk innflytelse knyttet spesielt til forvaltning av beiteland i Afrika.

Den andre fløyen hevder derimot at felles rettigheter til land gjør at flere kan leve av landbruk og husdyrhold i Sør-Afrika. Andelen jordløse fattige blir mindre. Produktiviteten blir også høyere pr. arealenhet enn på de private farmene, fordi en større del av vegetasjonen utnyttes. På de felles beiteområdene vil derfor vegetasjonen være mindre i forhold til på de kommersielle kvegfarmene, men dette er altså fordi mer av ressursgrunnlaget brukes. Dette betyr ikke at miljøet forringes i form av permanent og ugjenkallelig endring.

Nyere økologisk og økonomisk forskning i det sørlige Afrikas tørrlandsområder støtter i stor grad den andre fløyen, selv om det også finnes en del uenighet blant forskerne. De kollektivt utnyttede områdene har altså langt høyere tetthet av både mennesker og husdyr enn de privateide. Dette fører til at flere kan ha en inntekt fra disse områdene. Mange mener at de blir overutnyttet og at naturgrunnlaget utpines i den grad at folk sager av den grenen de sitter på. Overutnytting skjer nok, men utnyttelsen vil i praksis ofte tilpasse seg de fysiske forutsetningene. En stor del av de kollektive områdene har tross alt hatt høy tetthet av beitedyr i mange tiår uten at man kan påvise noen klar negativ trend.

I tillegg er denne diskusjonen i høyeste grad normativ og reflekterer de ulike aktørenes verdisyn og interesser. Hva slags utvikling ønsker man, og for hvem? Og hvordan vil man at landskapet skal se ut?

Politikere, byråkrater, forretningsinteresser og en del miljøvernere har i hele det sørlige Afrika flokket seg om det førstnevnte synet, som fokuserer på nødvendigheten av å innføre generell privat eiendomsrett for å få utvikling og for å unngå miljøforringelse. En del private bistandsorganisasjoner, noen forskere og lokale og nasjonale aksjonsgrupper representerer det andre synet, som altså går ut på at man bør satse på å ha mest mulig fellesressurser av fordelings- og rettferdighetshensyn. I tillegg mener noen som argumenterer for dette synet at fokuseringen på miljøproblemene ved å ha et slikt høyt press på ressursene er overdreven og avhengig av hva slags landskap man ønsker.

Derek Hanekom, som Mandela gjorde til sin landminister i 1994, er en av få politikere som også har ønsket å motvirke en generell privatiseringstrend. Han mener at omfordelingspolitikken må fokusere på de landløse. Innad i ANC og i landbruksdepartementet har han imidlertid møtt en del motstand blant dem som er av den oppfatning at den statlige politikken bør søke å fremme en svart kommersiell bondestand.

I juni 1999 ble Hanekom erstattet av Thoko Didiza. Hun var en av dem som internt hadde vært i opposisjon til Hanekoms politikk hvis fokusering på de fattigste nå synes å ha blitt lagt på is. Tilhengerne av å bruke statens midler innen reformprogrammet for å kjøpe opp jord og dele den ut som privat eiendom til svarte entreprenører med planer om kommersiell drift, synes derfor for tiden å ha overtaket med president Mbekis støtte.

Som så mye annet i Sør-Afrika er denne diskusjonen også blitt et spørsmål om rase. Hanekom, som er hvit, ble beskyldt for kun å bruke andre hvite radikalere som rådgivere. Mange i den fremvoksende svarte eliten mener imidlertid at de hvite radikalerne er naive romantikere. Underhånden blir de også beskyldt for ikke å unne de svarte de samme privilegier som de hvite hadde under apartheid (det vil si store kommersielle farmer). Hanekom har på den annen side vært en populær politiker blant massene. Han kom på ellevte plass i partiets nasjonale valg, mens Didiza var nede på plass nummer 60.

Diskusjonen om privat eiendom for de få i motsetning til felles eiendom for mange er ikke ny i Afrika. På hele kontinentet pågår det ulike varianter av diskusjonen om privatisering og kommersialisering kontra en jordbruksutvikling basert på de ulike former for kollektive rettigheter som fremdeles er vanlig i Afrika. Dessverre for de fattigste som kun har tilgang til kollektive områder, vinner privatiseringspolitikken frem de fleste steder. Dette synes nå også å være tilfellet i Sør-Afrika. Vinnerne av denne politikken blir den fremvoksende eliten, mens de fattigste igjen blir taperne.