VIKTIGE SPØRSMÅL? Kanskje. Men det blir sjelden interessante debatter i kjølvannet av debattinnleggene til Hanne Nabintu Herland.
VIKTIGE SPØRSMÅL? Kanskje. Men det blir sjelden interessante debatter i kjølvannet av debattinnleggene til Hanne Nabintu Herland.Vis mer

Kampen om spaltene

Hvor mye tid og krefter skal vi bruke på Hanne Nabintu Herland?

Religionsviter Hanne Nabintu Herland har igjen deklamert sine dommedagsprofetier, denne gang i boken «Respekt». Aftenpostens avgjørelse om å bruke en dobbeltside på Herlands boklansering, inkludert en anmeldelse der avisens kulturredaktør Knut Olav Åmås karakteriserer boken som «rystende svak», vakte oppsikt i sosiale medier. Klassekampens Tom Egil Hverven spurte Åmås om dette var en god bruk av spalteplass. Åmås svarte med at spørsmålene Herland stiller er viktige og verd å bruke tid på, selv om hun ikke gir gode svar.

Dette lille ordskiftet går inn i pressens pågående diskusjon om seg selv: Hvem skal vi opphøye til samfunnsdebattanter? Det gjengse venstresidestandpunktet er at vi gir rom til for mange, og at for eksempel Aftenpostens trykking av Christian Tybring-Gjeddes «Drøm om Disneyland»-kronikk var å legitimere lysebrune og farlige politiske holdninger. Ute på motsatt side av skalaen er oppfatningen den motsatte: For få slipper til, meninger som bryter med det politisk korrekte undertrykkes.

Grovt sett kan vi si at det er to kriterier som ligger til grunn for at noen slipper til med meningene sine i avisen, og to ambisjoner for samfunnsdebatten som styrer utvalget. De som får uttale seg offentlig, er enten de som utøver makt, og som må forsvare og gjøre rede for sine standpunkter og svare på kritikk — eller de som har kompetanse, kunnskaper og ideer som gjør at de anses som viktige bidragsytere til det store ordskiftet. Hva ambisjonene angår, så vil de polemiske perleportvokterne ønske både at kronikkene som kommer på trykk, representerer et bredt ideologisk og verdimessig spekter, og at de skal være gjennomtenkte, godt argumenterte tekster av høy kvalitet. Dessverre er det ikke alltid så lett å få til begge deler samtidig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Knut Olav Åmås legger stor vekt på den første ambisjonen, og har gjort et godt arbeid med å utvide kampsonen. Han har gitt viktige, utfordrende stemmer spalteplass. Men Aftenposten kan utfordres på den andre ambisjonen: Er det nok hold i det som slipper gjennom? Er det å være kritisk og overrumplende en dyd i seg selv?

Gjennom sine debattinnlegg i Aftenposten i snart syv år har Nabintu Herland hevdet at velferdsstaten umyndiggjør innvandrere, at seksualiseringen i samfunnet er kvinneundertrykkende, at meningsensrettingen er kvelende, og at Norge er i ferd med å gå til grunne i normoppløsning og narsissisme. Alt dette er legitime oppfatninger. Å gi dem plass på trykk, minner om at det finnes alternativer til de mest utbredte oppfatningene, og tvinger de som blir angrepet til å definere og forsvare sine prosjekter.

Men må det være Nabintu Herland som forfekter dem? Argumentasjonen hennes i kronikkene er svak, preget av et slående fravær av dokumentasjon og eksempler. Når spissformuleringer og tilfeldige observasjoner i teksten kombineres med skribentens intense og melodramatiske opptreden, skapes et inntrykk av en paranoid svartmaler. Det har aldri vært vanskelig å argumentere mot Hanne Nabintu Herland. Og debattene som oppstår i kjølvannet av innleggene hennes, når sjelden et særlig høyt nivå.

Det finnes stemmer som kritiserer det bestående på en langt mer nyansert måte enn Herland. Hilde Sandvik i Bergens Tidende tar kraftfullt til orde på vegne av meningsmangfoldet i samfunnsdebatten. Usman Rana er den reflektert religiøs og verdikonservativ debattant. Vi kan godt trenge flere slike stemmer. Vi trenger ikke Hanne Nabintu Herland