Kampen om Sudans framtid

DET MÅ VIRKE

forvirrende for mange at vår utviklingsminister den ene dagen står fram og lovpriser en fredsavtale i Sudan mens vi den andre dagen hører om folkemord og enorme lidelser i det samme landet. Er det noen sammenheng i dette? Og hvordan kan vi forklare de grusomheter som nå utspiller seg i Darfur?

Det har vært borgerkrig i Sudan siden frigjøringen i 1956, bare avbrutt av 11 fredelige år fra 1972 til 1983. Krigshandlingene har stort sett rammet den sørlige del av landet. Det er denne konflikten vi alltid har hørt om - ofte forenklet som en krig mellom muslimer/arabere i nord og kristne/afrikanere i sør. Takket være store anstrengelser (der Norge har spilt en viktig rolle) og betydelig press fra USA ligger det nå til rette for en omfattende fredsavtale. Denne innebærer at frigjøringsbevegelsen i sør (SPLA) vil gå inn i regjeringen. Sør-Sudan vil få utstrakt selvstyre og etter seks år vil befolkningen i sør stemme over om de ønsker å forbli en del av Sudan eller danne sin egen stat.

FREDSAVTALEN VIL

påvirke andre konflikter i Sudan. Den viktigste konflikten siden 1989 har vært mellom regimet i Khartoum og alle andre politiske grupper i landet. Den dreier seg om regimets legitimitet (det kom til makten ved militærkupp) og politikk, fundamentalistisk islam og menneskerettigheter. Opposisjonen har vært samlet i en «nasjonal demokratisk allianse», men den forestående avtalen er bare mellom regjeringen og SPLA. Mange av de andre partiene og grupperingene føler seg tilsidesatt og frykter at regimet i Khartoum vil bruke avtalen til å befeste sin posisjon i den nordlige delen av landet der minst to tredjedeler av befolkningen bor.

Darfur tilhører formelt den nordlige del av Sudan, men ligger langt fra Khartoum på grensen til Tchad og Libya. Området er omtrent på størrelse med Irak og har en befolkning på 3-4 millioner tilhørende nær 40 ulike etniske grupper. Majoriteten er ikke-arabiske muslimer, stort sett jordbrukere og halv-nomader. Den største gruppen er Fur (Darfur betyr Fur-folkets hjemland) som befinner seg i det sentrale jordbruksbeltet omgitt av kamel- og sauenomader i nord og av arabiske kvegnomader (Baggara) i sør. Noen etniske grupper befinner seg på begge sidene av grensen mellom Sudan og Tchad. Den største av disse er Zaghawa som i mange år har spilt en viktig politisk rolle i Tchad og som driver med husdyrhold og handel. Lokale konflikter i Darfur har tradisjonelt dreid seg om tilgang til jord, beiter og vann. Stort sett har de blitt håndtert rimelig bra, av en «innfødt» lokaladministrasjon som britene installerte i kolonitiden og som ble videreført etter frigjøringen i 1956.

DARFUR HAR ALLTID

hatt et problematisk forhold til Khartoum. Området har tradisjonelt vært et viktig rekrutteringsområde for landets islamske partier. Mange av soldatene som har slåss i landets borgerkriger kommer derfra, likedan mye av den billige arbeidskraften i hovedstadsområdet og den sentrale Nil-dalen. Over tid har det bygd seg opp atskillig misnøye med hvordan en arabisk-dominert stat har favorisert sentrum og gitt smuler til periferien, ikke ulikt den vi finner i Sør-Sudan.

I løpet av de siste 20 årene har forholdene i Darfur forverret seg og lokale konflikter blusset kraftig opp. Dette henger sammen med flere faktorer. For det første ble den «innfødte» lokaladministrasjonen nedlagt på 1970-tallet og erstattet med en distriktsadministrasjon uten ressurser og kompetanse til å mekle i lokale konflikter. Omtrent samtidig og i en periode som strakte seg fram til midten av 1980-tallet ble Darfur hardt rammet av år med tørke og nød. Det førte til store befolkningsbevegelser og konflikter, særlig mellom jordbrukere og arabiske kvegnomader. Situasjonen ble forverret av at regjeringen i Khartoum i lang tid nektet for at det var en humanitær krise i Darfur. Det kom derfor svært lite mat inn til befolkningen.

DERIMOT KOM DET

mye våpen inn. Tidlig på 1980-tallet var det borgerkrig i Tchad og krigen utviklet seg etter hvert også til å bli en konfrontasjon mellom Libya (som ønsket et arabisk regime i Tchad) og Vesten. Sudan var på dette tidspunktet alliert med USA og våpen ble sendt til Tchad via Darfur mens Libya svarte med å bevæpne arabiske nomade-grupper i Darfur. I 1986 ble igjen Darfur brukt som gjennomgangsområde, denne gang av tropper fra Libya som støttet en ny regjering i Khartoum og som igjen engasjerte seg i Tchad. I tillegg ble arabiske milits-enheter støttet med våpen og penger både fra Khartoum og Tripoli. Omløpet av våpen gjorde at lokale konflikter ble betydelig forverret.

Militærkuppet som brakte Den nasjonale islamske front til makten i 1989, førte til økt polarisering mellom de ulike etniske gruppene i Darfur. Deler av militsen fikk formell status som «folkelig forsvarsstyrke» og etter hvert som krigen i Tchad spredte seg inn i Darfur, ble skillet mellom «arabere» og «svarte» (zuruq) - som nørte opp under motsetningene i Tchad - også brukt i den politiske mobilisering i Darfur. Som svar på denne utviklingen ble det dannet nye allianser mellom flere ikke-arabiske grupper i Darfur, til kamp mot regimet i Khartoum. Siden januar 2003 har motstandskampen vært organisert gjennom to bevegelser, Den sudanesiske frigjøringshær (SLA) og Rettferdighets- og likhetsbevegelsen (JEM), den siste med påståtte nære forbindelser med Hassan al Turabi, som i mange år var Khartoum-regimets ledende ideolog, men som nå sitter i forvaring. Begge bevegelsene kjemper mot marginaliseringen av Darfur. De ønsker seg ikke ut av Sudan men vil ha demokratisering og mer selvstyre. de vil også ha Darfur gjenetablert som delstat (nå delt inn i tre delstater). Mot gerilja-angrepene fra de to bevegelsene har regjeringen særlig satt inn flyvåpenet, noe som har rammet sivilbefolkningen hardt og kommer i tillegg til «janjawiid»-militsens brutale herjinger. Disse ble opprinnelig bevæpnet av regjeringen men ser nå dels ut til å ture fram på egen hånd. Så langt er minst 10,000 døde og over en million drevet på flukt.

UTVIKLINGEN I DARFUR

truer fredsavtalen mellom regjeringen og SPLA. Etter en avtale vil det være store behov for støtte utenfra til langsiktig fredsbygging i hele landet. Men det internasjonale samfunn kan ikke på alvor engasjere seg i dette før kamphandlingene og lidelsene i Darfur er over. Forhandlinger mellom regjeringen og SLA/JEM begynte 18.juli i Addis Abeba men brøt umiddelbart sammen. Opprørerne i Darfur har aldri hatt bedre kort på hånden enn akkurat nå. USA og FN øver et enormt press på regimet i Khartoum for å pasifisere militsen og forhandle fram en løsning. Men hvis Darfur får utstrakt selvstyre, risikerer regjeringen å miste grepet i Nord-Sudan, noe den selvsagt er oppmerksom på og vil kjempe imot. I et slikt perspektiv er utviklingen i Darfur et større problem for regjeringen enn konflikten med Sør-Sudan.