Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer

Helse:

Kampen om sykehusene kan bli blodig og kostbar

Moderne medisin har en rekke vidunderkurer, men lite hjelper mot sykehus-syken.

Kommentar

I et anfall av hybris proklamerte helseminister Bent Høie (H) i 2016 fred i Sykehus-Norge. Ingen akuttsykehus skulle legges ned. Strukturen ligger fast. Framover handler alt om utvikling av de vi har.

Slik ble det ikke. Sykehusene består, men ingenting tyder på at vi får sykehusfred i vår tid. Selvfølgelig. Det er lite som er så politisk som sykehus. Politikere lever hele liv uten å krangle om noe annet enn operasjonssaler og fødestuer.

Senterpartiets tillitsvalgte, for eksempel. De trenger bare tenne varden på en høyde rundt Odda før de har mønstret en nasjonal hær av slagordmaskiner til fakkeltogene. Fra samtlige partier der ute finnes det hundrevis av lokalpolitikere som går med en sykehusdrøm i magen. Ingen vil ha færre, alle vil ha flere.

Det er lett å forstå hvorfor det er slik. Selv om vi ikke liker å tenke på det, blir vi syke en dag. Folk trenger hjelp. Kanskje får vi berget livet av nærheten til grunnleggende akuttmedisinske tjenester. Få vil bosette utenfor blålysenes rekkevidde.

I verdens rikeste land ser ikke folk hensynsfullt bort på den bekymrede samfunnsøkonomen hvis det lokale sykehuset står i fare. De går heller til stemmelokalet med trygghet, helse, og arbeidsplassene sykehusene fører med seg, i bakhodet.

Helseminister Høie får derfor aldri fred fra sykehusene. Men han gjorde klokt i å frede svært mange av dem. I ei tid da sentrum-periferi-konflikten tiltar, er sentraliseringer og nedleggelser fôring av monsteret som splitter og polariserer. Nærpolitireformen har gjort nok skade i debatten om nødetatene som det er. Nå skal det ikke mange kutt i postbæringa til før det renner over for folk i tettsteder over hele landet. Og hvem kan klandre dem?

Men verken Høie eller Senterpartiet kan forelske seg for mye i sykehuskartet vi opererer med i dag. Ingen kan fredes for alltid. Budsjettene tillater heller ikke mangel på overordnet styring. Vi kan ikke bygge og beholde alt vi vil. Hensynet til lønnsomhet og kvalitet på tilbudet, må alltid veies opp mot ønsket om nærhet.

Sykehusenes funksjon har også endret seg de siste femti åra. Folk som i dag går til behandling på et sykehus skal i tida framover trolig behandles av kommunale tjenester som ligger et sted mellom fastlegeordningen og sykehusene. Med det blir også behovet for sykehus i umiddelbar nærhet mindre enn i dag. Sykehusene som består blir ytterlige spesialisert.

Men før dagens sykehus blir færre, blir det trolig flere. Innlandet skal få et nytt, stort akuttsykehus mellom OL-byene langs østbredden av Mjøsa. Struktur og lokalisering for Helgelandssykehuset er på ingen måte avgjort, og kan fort ende i blodige trefninger.

Hovedstaden har stort behov for en kraftig kapasitetsøkning på Aker sykehus. Ahus har allerede trangt om plassen. I tillegg skal Ullevål sykehus trolig rives og selges til boligutbyggere, bare for å gjenoppstå noen meter nordvest, ved Rikshospitalet på Gaustad. Til store protester fra både leger og fagforeninger. I samme håndvending skal også Radiumhospitalet moderniseres.

Utbyggingene i hovedstaden alene vil koste 60 milliarder kroner – før de sedvanlige, offentlige budsjettsprekkene dukker opp.

Det er lite som tyder på at politikerne får en enkel oppgave med å balansere helsesektorens ulike hensyn framover. I mylderet av utredninger, profesjonskamp, økonomiske hensyn og distriktspolitikk, ulmer en rekke potensielt store konflikter. Venstre har allerede varslet omkamp om Ullevål-nedleggelsen, og kvesser sammen med en rekke aktører klørne før høring i Stortinget i begynnelsen av mars.

Den andre store konflikten har Solberg-regjeringen selv skyld i. I Granavolden-plattformen slår de fast at Finnmarkssykehuset HF blir en del av Universitetssykehuset Tromsø (UNN). Det betyr at sykehusene i Hammerfest og Kirkenes, sammen med sykehusene i Harstad og Narvik, i en ren politisk håndvending, blir underlagt UNN. Uten utredning. Uten faglig begrunnelse.

Men også ut av det blå. Til Dagens Medisin sa UNN-direktør Anita Schumacher at hun «ikke hørt dette lagt fram som et konkret forslag før det ble presentert i regjeringsplattformen.»

Bare det i seg selv er smått utrolig, men tyder også på sjeldent svakt politisk håndverk av den ellers ganske solide helseministeren. Som Markus Moe, redaktør i Dagens Medisin, syrlig beskrev det: «I over ti år har man diskutert hvordan sykehusstrukturen i hovedstadsområdet skal være. [..] I Finnmark kan man imidlertid legge ned et sykehus etter en kollokviegruppe på Hadeland.»

Frp og Venstre mener endringen åpner for byggingen av et nytt akuttsykehus i Alta. Høie avviser ny sykehusstruktur i regionen, men kan få en tøff oppgave med å håndtere den interne opposisjonen. Jobben blir ikke enklere av at klokka tikker mot lokalvalg.

Konfliktene er gode eksempler på helsepolitikkens største problem i åra som kommer. Begrensede økonomiske ressurser møter sterke lokale og faglige krefter som ønsker seg mer enn velferdsstaten kan levere. For slike dilemmaer finnes ingen kur. Moderne medisin har en rekke vidunderkurer, men lite som hjelper mot sykehus-syken.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.