MOMO OG DE GRÅ HERRENE: Momo er ei lita jente som har rømt fra et barnehjem. Hennes lille verden blir angrepet av «grå herrer», som overtaler alle til å spare tid for å effektivisere livene sine. lllustrasjon fra&nbsp;<span style="background-color: initial;">boka «Momo – eller kampen om tiden»&nbsp;</span>
MOMO OG DE GRÅ HERRENE: Momo er ei lita jente som har rømt fra et barnehjem. Hennes lille verden blir angrepet av «grå herrer», som overtaler alle til å spare tid for å effektivisere livene sine. lllustrasjon fra boka «Momo – eller kampen om tiden» Vis mer

Debatt: Tid og penger

Kampen om tida og velferden

Lykkeforskningen viser at de fleste av oss ikke ønsker oss mer travelhet og mer penger. Det er bedre tid vi  savner mest.

Meninger

Michael Endes «Momo, eller kampen om tiden» av har vært min favorittbok siden jeg var liten. Den handler om en liten jente som har rømt fra et barnehjem og bor i ruinene av et gammelt amfiteater utenfor en stor by av grå, tunge blokker. Hun er god til å lytte, og har mange venner som kommer for å fortelle henne om livet sitt. Momos lille verden blir angrepet av «grå herrer», som overtaler alle til å spare tid for å effektivisere livene sine. Snart har ingen tid til hverandre lenger. Vennene dropper å besøke Momo, de stikker ikke lenger innom slektningene sine, de begynner å jobbe raskere og raskere, for å maksimere effektiviteten. Jeg skal ikke avsløre slutten, men de grå herrene har ingen planer om å levere tiden tilbake til folk.

MDG-KANDIDAT: Eivind Trædal.
MDG-KANDIDAT: Eivind Trædal. Vis mer

De grå herrene har levd blant oss lenge. I dag finner vi dem blant næringslivsledere som den ene dagen forteller oss at maskiner og roboter vil ta over stadig mer av arbeidsplassene våre, samtidig som de sier at vi må jobbe mye hardere i framtida. At maskiner tar over jobbene våre er ikke noe nytt. Hundrevis av skogsarbeideres jobb kan i dag gjøres fra et oppvarma sete i en hogstmaskin. Hundrevis av fiskebåter kan erstattes med en automatisert tråler med et lite mannskap. Småbruk legges ned, og erstattes av storbruk. Fabrikkene fylles av maskiner og maskinoperatører, ikke arbeidere som risikerer helsa med tunge løft og farlig arbeid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Automatiseringen har allerede gjort at de fleste nordmenn slipper å ha jord under neglene i en åker, snø rundt knærne i skauen eller saltvann i ansiktet på sjøen. Vi får varme, mat og tak over hodet med mindre arbeidsinnsats enn noensinne. Men likevel får vi ikke mer fred. Nordmenn er blant verdens rikeste mennesker, men i løpet av de siste 30 årenes enorme velstandsvekst har vi ikke særlig rikere på tid. Vi flytter til byene og havner i «tidsklemma», og jobber hardt for å få råd til flere dingser som gjør det mulig å leve mer effektivt.

«Vi må skape flere arbeidsplasser!», sier politikerne og næringslivslederne til hverandre når automatiseringen kommer. Det er aldri noen som spør hvorfor. Hvis vi mangler ting å gjøre, hvis vi har det vi trenger, hvorfor skal vi da finne på noe å gjøre for å holde folk i aktivitet? Hvorfor ikke dele på det som trengs å gjøres og ta det mer med ro? Samfunnsplanleggere kikker seg frenetisk rundt etter nye problemer vi kan løse, slik at folk skal løpe rundt i møter, haste til barnehagen før jobb, irritere seg i bilkø i rushtida og ha dårlig samvittighet for å ikke ha besøkt sine pensjonerte foreldre på flere uker.

Effektivitet, og å maksimere tida vi bruker på jobben, er målet for de fleste velferdsreformer. Barn bør tidligst mulig inn i en mer rasjonell og effektiv barnehage. Eldre kan også plasseres på «storbruk», som et sykehjem, eller få flere nye dingser så de kan passe på seg selv, slik at arbeidsfolk kan jobbe mest og lengst mulig. Samfunnet er blitt til en hvithai som må være i kontinuerlig bevegelse for å få oksygen, mens folk flest får åndenød av hastverket.

Lykkeforskningen viser at de fleste av oss ikke ønsker oss mer travelhet og mer penger. Det er bedre tid vi savner mest. Det er ikke uten grunn at pappapermisjonen har blitt en av de mest populære nye velferdsreformene i vår tid. Det er ingen grunn til å stoppe der. Lykken en nyslått mor og far får ved å kunne bruke mer tid med barnet, er stor. Det samme er gleden av å ha bedre tid til å være sammen med sine foreldre når de blir eldre, ved å ha tid til å følge sine egne interesser. Hva tror du ville gjort deg mest lykkelig: 100000 mer i lønn eller en dag ekstra fri i uka? Når vi vet at tiden er det som gir oss mest lykke, må vi kjempe for den. Vi kjemper mot ufrivillig deltid, men ignorerer alle dem som står i ufrivillig heltid.

Lavere arbeidstid har vært en kampsak for arbeiderbevegelsen i Norge i lang tid. Åttetimersdagen, 7,5-timersdagen, fellesferien og andre reformer var enorme seirer, men kampen har stått på stedet hvil siden 80-tallet. I dag står vi foran en ny stor runde med automatisering. De nye maskinene vil kunne gjøre nye yrkesgrupper overflødige, som butikkmedarbeidere og yrkessjåfører.

«En mann eier en maskin som gjør fem hundre manns arbeid. Fem hundre mann er kastet ut i arbeidsledighet, og i sin lediggang går de sultne, og tyr til kriminalitet. Den ene mannen sikrer seg profitten fra maskinen, og har fem hundre ganger mer enn han skulle hatt.», skrev Oscar Wilde i 1891. Nå står vi foran det samme gamle spørsmålet: Skal vi sørge for at overskuddet fra maskinene blir fordelt til å gi hverandre bedre tid, eller skal politikerne la én mann eller kvinne ta profitten og streve etter å skape flere travle arbeidsplasser som vanlige slitere kan løpe til?

For Miljøpartiet De Grønne er dette en av de viktigste debattene i videreføringen av den norske velferdsstaten. Vi vil ikke bare måle hvor travle vi er, men at økt brutto nasjonal livskvalitet skal være et like viktig mål for Norge som brutto nasjonalprodukt. Vi vil gjøre det lettere å ta ut økt produktivitet i økt fritid, framfor mer lønn. Vi er åpne for å teste ut borgerlønn, som kan gjøre det lettere å jobbe i mindre stillinger, og dele på det arbeidet som trengs å gjøres. Vi argumenterer for å styrke individets frihet til å bestemme over sin egen tid, og ikke bare muligheten til å benytte mer effektive offentlige institusjoner.

Et samfunn som måler sin suksess i hvor travle vi er, hvor mye vi forbruker og hvor raskt vi gjør ting, er ikke bærekraftig, verken for mennesker eller miljøet rundt oss. Vi har allerede en livsstil som gjør at det ville være nødvendig med nærmere tre jordkloder dersom alle levde som oss, og den siste perspektivmeldingen legger opp til en ny tredobling av forbruket de neste 40 årene. Derfor må vi satse på økt fritid framfor økt forbruk i framtida. Den store misforståelsen er at dette vil redusere vår velferd. Tvert imot: Det største velferdsløftet vi kan jobbe for, er å sikre at automatiseringen og produktivitetsveksten gir oss bedre tid til oss selv og hverandre. Det vil bety et enormt løft i livskvalitet for alle. Derfor er kampen om tiden det 21. århundrets store kamp for et bedre samfunn, og en bedre velferdsstat.