Kampen om tiden

ET AV velstandssamfunnets paradokser er at høy produktivitet og overflod av varer ikke gir overflod av tid. Å forbruke velstandens produkter og muligheter krever derimot tid. Tid på hytta krever tid både til hytte og bilkø, samvær med venner krever tid, fritidsaktiviteter krever tid. Overfloden skaper også nye behov og nye horisonter, et grunnleggende spørsmål i velstandsverden blir selvrealisering og mening. Det jeg gjør i livet skal være meningsfullt for meg, dette avspeiles i magasinenes beskrivelse av velvære, selvrealisering og jakten på «det gode liv». Vi søker freden på hytta, nærhet til venner, og opplevelse i fjerne land. Det gode liv krever velstand, men ikke minst; det krever tid. Tiden blir velstandslivets knappeste gode.

Det gode livs søken etter mening og opplevelse underslår lett at dette bygger på velstandens trygghet og muligheter. Når kulturweekend i Toscana eller roen foran peisen framstilles som antimaterialistisk søken etter mening, skjules at dette er de privilegertes dyre konsum. Det forkler også sosial ulikhet som ulikhet i verdier. Men til tross for ulikhet i fordeling: For første gang i historien kan store deler av Norges befolkning reise spørsmålet om hva som er meningsfylt, som gir mening for meg, noe som tidligere var forbeholdt de få. Jakten på mening reiser også spørsmålet; hva bør jeg bruke tida til?

SELVREALISERINGENS vokabular understreker tidas betydning. Utrykk som å «ta tida tilbake» tyder på at noen har stjålet den fra oss, oftest er det arbeidsliv og karriere som defineres som tidstyvene. Men utviklingen i Norge forteller at tid i yrkeslivet gjennomsnittlig sett har sunket noe gjennom 1990-tallet. Nesten halvparten av norske kvinner arbeider deltid, og mennenes yrkesdeltagelse har gått litt ned det siste tiåret. Det som øker, også for de aldersgrupper som er mest i arbeid, er mengden fritid. Fritidas selvvalgte aktiviteter beveger seg også inn i utdanningen, de unges folkehøgskoler og deler av generell kursvirksomhet er fritidsrettet mer enn rettet mot kompetanse og yrkesliv. Deler av befolkningen som tidligere var i arbeid er nå utenfor arbeidslivet: De unge utsetter studier og arbeid, de middelaldrende forlater arbeidslivet stadig tidligere, i kommune-Norge ved 55- 56-årsalderen.

De som arbeider mest er de med god lønn og høy utdanning, og hvor arbeid og fritid ofte flyter i hverandre. Stort sett er denne livsstilen selvvalgt, de fleste travle sitter ikke i tidsklemma av tvang. Barnefamiliene er de som oftest ender i en tidsklemme, å ha barn i det moderne Norge krever atskillig mer innsats enn på 1950-tallet, og moderne foreldre prioriterer tid til barna og deres aktiviteter. Men når så mange sier at de ønsker de hadde mer fritid, skyldes det primært at velstandens folk har så mye de ønsker å bruke tida til.

HVIS TENDENSENE holder seg, slik at vi i framtida først for fullt går inn i arbeidslivet like før vi fyller 30 ( f. eks var nesten halvparten av de som fullførte en fireårig pedagogisk utdanning i 2003 eldre enn 27 år) og at vi gjennomsnittlig forlater yrkeslivet sent i femtiårene og kanskje før, blir det temmelig arbeidsintensivt for aldersgruppene mellom ung og middelaldrende. Dette er også perioden hvor man skal oppdra barn og etablere seg; at denne livsfasen skal bære alle andre er umulig. De som er i foreldrefasen ønsker seg også mer fritid, og beveger seg mot mindre tid i yrkesarbeid.

Framtida krever økende arbeidsinnsats. De kommende tiårene vil gi oss flere svært gamle, som skal ha fra fem til ni år med mer eller mindre intensiv pleie, og politikere lover større innsats i utdannings- og helse/sosialsektoren. Landet skal også ha noe mer å leve av enn olje, og norsk oljeproduksjon krever innsats av høyt kompetente mennesker. Viktige deler av innsatsen vil kreves på områder norsk ungdom forlater; at opp mot tusen tenker seg inn på statens teaterskole mens ingen vil bli lektor i naturfag, forteller at selvrealiseringskulturen definerer noen yrker ut og noe inn.

Framtidas mulige mangel på arbeidskraft skyldes ikke primært demografiske endringer og flere «gamle». Definisjonen på gammel er kulturelt bestemt, en 70-åring i dag er mye «yngre» enn da faktisk pensjonsalder var opp mot 70 år. Paradokset er at det stadig arbeides mindre blant sunnere og yngre middelaldrende og eldre. Dette skyldes delvis et krevende arbeidsliv. Men synkende pensjonsalder kan ikke bare forankres i arbeidslivets krav, hverken i Norge eller i andre deler av Europa. Europeiske undersøkelser forteller da også at svært få kan tenke at den yrkesaktive periode skal forlenges. Samfunnet trenger flere timeverk, befolkningen ønsker i økende grad mer fri.

ØKENDE VELSTAND gir nye horisonter; vi vil nyte mer. Enten vi vil være mer sammen med barna, realisere oss med aktiviteter, rusle på hytta eller ta med pensjonen til en palmestrand; framtidas interessekamp vil i stor grad bli en kamp om fri tid. Kampen om arbeidsfriheten er allerede i gang. Denne kampen vil ramme de svakeste, nettopp de man hevder å skulle prioritere. Det beste man kan gjøre for barnefamilier såvel som for de eldste og de syke, er å holde 60+ i arbeid. At disse gruppene forlater yrkeslivet er enormt kostbart for samfunnet, men det kan være relativt fordelaktig for den enkelte. Ikke bare ved at de totale økonomiske regnestykker for individet kan komme godt ut, det kan være både hyggelig og lønnsomt å ha tid til oppussing av familiens goder. Like viktig er at arbeidsfrihet kan bidra til å realisere en rekke andre ønsker, enten man vil bruke tida til det man før ikke rakk, eller primært vil slippe plikter og rutiner. De høyt utdannede som til nå har arbeidet lenge, vil i framtida i økende grad bli fristet av det interessante de kan foreta seg med arbeidsfrihet, og et raskt voksende marked vil fortelle dem hva det arbeidsfrie liv kan by på. Pensjonene er også ofte mer verd utenfor Norge enn lønna er hjemme. Her risikerer samfunnet at stadig mer kompetent arbeidskraft forlater yrkeslivet.

KAMPEN OM tiden er en problematikk som møter de fleste velstående land. Men oljelandet stiller i en egen klasse, vi flyter på sort gull. Alle gode krav refererer til oljerikdommen; oljetårnene er minst like viktige i kulturen som i økonomien. Som velgere blir vi i velstanden til kunder, som vurderer politikernes tilbud. Den populistiske kamp om de beste tilbud, kommer i økende grad til å dreie seg om tilbud på fri tid.

Nordmenn skiller seg også ut fra andre i Europa ved at vi legger mindre vekt på utdanning og karriere. Oljefondet har listet seg inn i den protestantiske etikk.

Kampen om tida dreier seg ikke primært om velstandens individualiserte tidsklemmer, men om at de individuelle ønsker om fri tid kan oppsummeres til en problematisk situasjon for samfunnet, og dermed for alle. Mest problematisk vil det blir for de som trenger andres arbeid mest. Vi vil i framtida komme til å mangle timeverk nettopp fordi vi er rike, og vi kan få generasjonskonflikter om den mest verdifulle ressurs: Tid. For individet finnes det både fri lunch og fri tid - fra et samfunnsperspektiv ser det annerledes ut.