Kampen om Turkmenistan

Mange land har interesse av å påvirke den kommende maktkampen i gassrike Turkmenistan.

RETT FØR JUL døde Turkmenistans leder gjennom 16 år, president Saparmurat Nijazov. Andre juledag var det ekstraordinær sesjon i landets folkeråd - Khalq Maslakhaty. Dette parlamentslignende organet med over 2500 medlemmer avgjorde at en ny president skal velges 11. februar. I bakgrunnen foregår det en intens konkurranse mellom forskjellige grupperinger innenfor den turkmenske eliten, og mellom fremmede makter. Det er ikke bare turkmenerne som har interesse av hvem som blir landets nye leder og hvordan dets store energiressurser blir forvaltet.

TURKMENISTAN har verdens fjerde eller femte største gassreserver og er en viktig kilde til gass for det russiske rørledningssystemet mot Europa. Russland vil fra neste år ikke være i stand til å produsere nok gass på egen hånd til å dekke sitt eget voksende innenlandske gassforbruk og samtidig innfri sine leveringsforpliktelser til det europeiske markedet. Derfor er landet avhengig av å supplere med billig gass fra Sentral-Asia, først og fremst fra Turkmenistan. Ukraina er spesielt utsatt om det skulle komme forstyrrelser i disse leveransene, siden de i sine nåværende gassprisavtaler med Russland har klausuler om at ca 2/3 av gassen til landet skal være billig-gass fra Turkmenistan. I dag går Turkmenistans eneste store eksportrørledning for gass gjennom Russland, som dermed har stor grad av kontroll over ressursene. Spørsmålet er om Nijazovs død over tid kan gi russerne enda bedre kontroll over den turkmenske gassen eller om andre land kan få fotfeste i landet og innflytelse over de store energiressursene.

TURKMENISTAN har lenge hatt et dårlig forhold til Aserbajdsjan på den andre siden av Kaspihavet, bl.a. p.g.a. uenighet om hvor i Kaspihavet grensen mellom de to landene skal gå. Dette er et område med store mulige olje- og gassressurser, hvor også Statoil har eierandeler i felter som er omstridt mellom de to landene. Når sokkelgrensen mellom de to landene eventuelt blir avklart, vil ytterligere felter kunne åpnes for leting og utvikling. Hvis landets nye styresmakter skulle gjennomføre en kursendring og bedre forholdet til Aserbajdsjan, ville USA og EU også kunne arbeide for en ny rørledning som kunne ta turkmensk gass under Kaspihavet til Aserbajdsjan. Dette ville fullstendig undergrave den kontrollen Russland nå har over Turkmenistans gasseksport. En gassrørledning til Aserbajdsjan vil gi turkmensk gass adgang til den kommende gassrørledningen fra Baku via Tbilisi i Georgia til Tyrkia. Med gass fra Turkmenistan vil eksisterende planer om å forlenge gassrørledningen fra Tyrkia til Sentral-Europa bli langt mer økonomisk interessante.

TURKMENISTAN ER imidlertid også et klassisk eksempel på hvordan mangel på ordentlige mekanismer for å avgjøre hvem som skal bli ny leder skaper usikkerhet. Nijazov var en eneveldig hersker av den mest ensidige og eksentriske typen, og har blitt sammenliknet med Kim Jong-il i Nord-Korea og Idi Amin i Uganda. Den store gullforgylte statuen av Nijazov i hovedstaden Ashgabat som roterer med solen har etter hvert blitt et varemerke for Nijazovs styre. Bortfallet av en leder som har holdt tak i de fleste viktige tråder i landets politikk vil få konsekvenser. Det er sannsynlig at det i løpet av kort tid vil oppstå en uoversiktlig situasjon i landet der ulike elitegrupperinger vil kjempe om makten. Store regionale og globale aktører vil ha interesse av å påvirke utfallet av en slik maktkamp.

Under Nijazov har Turkmenistan fulgt en utenriks- og handelspolitisk linje kalt «permanent nøytralitet». Landet har ikke ønsket å knytte seg til noen allianser eller tett internasjonalt samarbeid. Russiske myndigheter, som åpenbart arbeider for å reetablere sin innflytelse i tidligere Sovjetrepublikker, vil neppe stå passive på sidelinjen og se på, hvis situasjonen nå åpner seg. De vil trolig arbeide aktivt for at landets nye myndigheter bringer Turkmenistan inn i folden igjen. Spørsmålet er hvor langt russerne er villige til å gå for å nå sine mål, og om de foretrekker pisk eller gulrot.

OGSÅ ANDRE lands myndigheter kan blande seg inn. Turkmenistans felles grenser med Iran og Afghanistan gjør landet geo-strategisk interessant også for USA. Også tyrkerne, som er etniske fettere av turkmenerne, og iranerne, som har en stor turkmensk minoritet, har store investeringer og interesser i Turkmenistan. Iranerne selv vil neppe foreta seg noe dramatisk nå, men både de og saudiaraberne vil på sikt kunne arbeide for å øke sin innflytelse i dette overveiende muslimske landet. Vi må heller ikke glemme at Turkmenistan er en viktig transittrute for heroin fra Afghanistan til det europeiske markedet, noe som medfører at det finnes mektige aktører som vil tjene på at landet fortsetter å være lukket, udemokratisk og ugjennomtrengelig. Slike aktører vil også foretrekke kaos fremfor et fungerende åpent samfunn.

Hvor mye et regimeskifte vil påvirke gassleveransene fra landet er selvsagt usikkert, men man skal ikke se bort fra at leveransene inn på det russiske rørledningsnettet kan bli forstyrret. Det kan som nevnt ramme forsyningene til Ukraina, men også til EU. Denne vinteren kan den politiske utviklingen i Turkmenistan ikke bare skape nød for landets egne hardt prøvede innbyggere, men også i ytterste konsekvens føre til at europeiske forbrukere får det kaldt.