Kampen om Universitetsforlaget

Universitetsforlaget har vært ute i et stormvær dette året. Det har forlaget vært med jevne mellomrom gjennom et halvt århundres historie. Men overskriftene i 1998 har skygget for den unike foreteelsen Universitetsforlaget egentlig er. Hvor har det ellers hendt i et lite land på fire millioner at en utgivervirksomhet som springer ut av studentenes stensilbehov, vokser seg frem til en institusjon for kunnskapsformidling som blir ett av landets fire største forlag?

I løpet av et halvt år er det skapt en myte om at Universitetsforlaget er nede for telling. Denne myten gir et fullstendig feilaktig bilde av forlagets kraft og potensiale. Den må ikke få lov til å undergrave omverdenens tillit og Universitetsforlagets videreføring av sin oppgave.

Godt hjulpet av kilder som burde se det som sin oppgave å hegne om forlaget, har ulike kommentatorer kunent eksellere i påstander om et «forlag i oppløsning», om «millionlik» i skapene, om et forlag i dyp økonomisk krise, om egenkapitalen som «forvitrer» og om eiere som forbereder seg på å ta full kontroll for deretter å føre Universitetsforlaget som et lam til slakterbenken.

Denne negative beskrivelsen gjør det nødvendig å forsøke å gjenopprette et helhetssyn på forlaget.

Det forlag som ble overtatt av ny ledelse den 1. januar i år, var slagkraftig og konkurransedyktig. Gjennom snart femti år har Universitetsforlagets lønnsomhet svingt opp og ned, mens forlagets rolle som kunnskapsformidler stadig er blitt befestet og utvidet. Resultatet er over 17000 boktitler _ blant dem helt sentrale verk innenfor en rekke fag og også utallige utgivelser med appell langt utover de enkelte fagområder. Bak dette ligger en ærgjerrig utgivelsespolitkk og et tett samspill mellom forfattere, ansatte og ledere. Slik er Universitetsforlaget bygget opp til å bli den største utgiver i Norge av skolebøker og universitets- og forskningslitteratur. Samtidig er det Nordens ledende forlag for forsknings- og fagtidsskrifter med 140000 abonnenter i 100 land, og det forlag som har eksportert mest av forskningslitteratur og lærebøker fra Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjennom dette halve århundre år har alliansen med de akademiske miljøer gitt Universitetsforlaget dets legitimitet. Forlaget har på sin side vært instrument for forsknings- og pensumlitteratur i en bredde og et omfang som ingen andre hr påtatt seg. _ Det gjelder både høyere utdanning og norsk skole.

Universitetsforlaget har i tillegg tradisjonelt spesielt ansvar for smale utgivelser til både skole og forskning med den ekstra belastning dette er for lønnsomheten.

Det ville være sørgelig perspektivløst og en utdanningspolitisk og kulturpolitisk arbeidsulykke om en økonomisk uværsbyge i bokmarkedet og en nyliberalistisk raptus i student- og universitetsmiljøene skulle hindre en videreføring av denne alliansen i den nye eier-kabalen som nå skal legges mellom de akademiske miljøene og forlagene Aschehoug og Gyldendal.

Hva så med økonomien?

Universitetsforlaget er ikke i en konkurssituasjon, og hr ikke vært det siden aksjekapitalen ble gjenoppbygget fra null i 1986. Men det er inne i en sterkt utfordrende økonomisk motbakke som i seg selv krever omfattende tiltak.

Disse tiltakene lå inne i den tre års plan som styret og den daværende forlagsledelse la opp i 1997. De forutsetter en sterk konsentrasjon i Universitetsforlaget om kjerneområdene i skole, universitet og høyskole og nasjnal og internasjonal tidsskriftpublisering.

Dette må til for å håndtere lønnsomheten i den skjerpede konkurransen i de utsatte høyskolemarkedene og de kraftige konjunktursvingningene som hele den norske forlagsbransjen har opplevet på 90-tallet innenfor skolebokutgivelsene.

Hva så med underskuddet på 20 millioner i 1997, underskuddet som utløste krisestemplet på Universitetsforlaget?

Dette evar ikke et uomgjengelig nødvendig driftsunderskudd knyttet til 1997. Beløpet fremkom som en sum av en rekke avskrivningsobjekter i varelageret og innenfor forlagets risikoområder særlig ved datterselskapene i Sverige og Danmark.

Det fremgår av 1997-regnskapet at 8,9 millioner var satt av til «tap og nedskrivninger av fordringer», ytterligere 660000 til nedskrivning av aksjer i datterselskaper og videre 12,7 millioner til nedskrivning av varelageret _ den største varelagernedskrivning i ett enkelt år siden 1988.

Jeg vil hevde at dette er skjønnsmessige vurderinger av hvor mye som skal avskrives av bøker i et laget som blant anent er bygget opp av lærebøker med lang levetid, og av hvor mye av den risiko-eksponering som et forlag til enhver tid har, som skal tas som tap i forkant. Det anføres i notene at en betydelig del av fordringene som er avskrevet i Danmark, er kommet inn igjen i 1998.

Dette er ikke faktorer som skal undervudrderes fra min side. Men et alternativ i forhold til underskuddet hadde vært å fordele nedskrivninger og tap over flere år mens tiltakksplanene fikk tid til å virke.

Langt fra alle verdier som er bygget opp i forlaget, kommer til uttrykk i balansen. Det gjelder selvsagt den redaksjonelle og tekniske kompetanse, og det gjelder hele tidsskriftporteføljen.

Som forutsetning for Universitetsforlagets vekst på 90-tallet ligger de to rekonstruksjoner av kapital- og eiersiden i 1986 og 1988. Dette sørget for driftskapital og ga grunnlag for økende inntjening og lønnsomhet fra 1988. Etter 1986 ble underskuddet snudd til store overskudd i 1989 og utover nittitallet. Driftsinntektene i Universitetsforlaget økte fra 207 millioner i 1988 til 314 millioner i 1997. Egenkapitalen har vokst fra 0 i 1986, til 15 millioner i 1988 og til 61 millioner i 1996. Fra begynnelsen av 1990-årene til og med 1996 er det delt ut utbytte på aksjekapitalen på 17,7 millioner kroner. Varelageret var i 1988 på 73 millioner og i 1996 på 58 millioner.

Investeringskravene utover på 90-tallet for et forlag med Universitetsforlagets forpliktelser og brede konkurransespenn var meget store. Det gjaldt den omfattende fornyelsen av lærebøker til skolereformene i 1994 og 1997, nyutvikling av pensumlitteraturen til et høyskolesystem i rask omlegning, og konsekvensene av datateknologien og overgangen til elektronisk publisering i kunnskapsformidlingen.

Fra 1995 begynte resultatene å synke. Dette var ikke en spesiell situasjon for Universitetsforlaget. Det økonomiske tilbakeslaget rammet hele forlagsbransjen, og ikke minst de store forlagene. I motsetning til de andre hadde ikke Universitetsforlaget andre inntekter enn sin egen forlagsdrift å falle tilbake på.

Dette gjør Universitetsforlaget særlig sårbart for store markedssvingnigner og investeringskrav innenfor undervisningssektoren som de store skolereformene i 1994 og 1997 innebar, og svært utsatt for den kraftig skjerpede konkurransen ikke minst fra utenlandske forlag innenfor universitets- og høyskolesektoren. Slik sett er det helt galt å gjøre denne debatten til et spørsmål om Universitetsforlagets økonomi isolert sett. Det dreier seg om faglitteraturens uhyre trange år og særlgi den vanskelige økonomien rundt tilbudene til høyere utdanning i sin fulle bredde. Dette er påtrengende problemer som har kommet opp fra forlagssiden under årets bransjeforhandlinger. Og det er ikke misnt derfor strategien mellom Aschehoug og Gyldendal som eiere og Universitetsforlaget er så betydningsfull.

Likevel gikk Universitetsforlaget inn i 1997 med en egenkapital på 61 millioner i forhold til en omsetning i 1996 på 287 millioner. Forlaget oppnådde i 1997 sine inntektsmål på 314 millioner, en økning på 9% i forhold til 1996.

Tross dette annonserte styret og den nye ledelsen i februar i år underskuddet for 1997 i størrelsesordenen 20 millioner kroner.

Kapitalutvidelsen og forsterkningen av eierskapet på 80-tallet ville ikke vært mulig uten Studentsamskipnaden i Trondheim med 33,4% av aksjekapitalen og fra 1988 de to forlagene Aschehoug og Gyldendal med 25% hver. Den var videre tuftet på den legitimeringen av forlaget som deltagelsene fra de fire norske universiteter, NAVF (i dag Norges Forskningsråd), Norges Handelshøyskole, Handelshøyskolen BI, Studentsamskipnaden i Oslo og fra Stiftelsen Universitetsforlagets ansatte representerte.

Hovedsaken for Aschehoug og Gyldendal da de gikk inn som eiere i 1988, og for Universitetsforlaget og dets øvrige eiere var å avverge at Universitetsforlaget skulle havne på svenske hender. Bakgrunnen var at den store Kloster/Vard-posten i forlaget fra 1986 skulle selges. Dermed lyktes det å bevare Universitetsforlaget som norskeiet. Forlagets oppgaver for undervisning og forskning ble sikret i en konstellasjon som knyttet det både til forlagsbransjen og til dets akademiske opphav.

Denne eierkonstellasjonen fungerte godt for Universitetsforlaget så lenge den fikk ligge stabilt og de ulike interesser kunne holde hverndre i en god balanse. Forlaget kunne dermed utvikle seg og vokse på sine egne premisser.

Et stabiliserende ledd gjennom hele perioden har vært Samskipnaden i Trondheim. Det skapte derfor umiddelbar uro i eiersystemet da det ble klart i januar 1997 at Samskipnaden i Trondheim ønsket å selge seg ned eller ut. Et enstemmig styre i Universitetsforlaget valgte den strategi å invitere de akademiske eierinstitusjoner til å utvide sin eierandel.

Den nøling som universiteter og høyskoler og Norges Forskningsråd har vist i denne saken er sterkt bekymringsfull i forhold til det felles anliggende disse institusjoner og Universitetsforlaget har hatt gjnnom et halvt århundre. Det er ikke det minste merkelig at Aschehoug og Gyldendal i et slikt tilsynelatende vakuum har vudert sin egen rolle overfor Trondheims-aksjeposten. Men de to forlagene vil uansett størrelsen på sine eierandeler trenge den legitimitet som universitetsmiljøene og bare de kan gi Universitetsforlaget og dets øvrige eire. Derfor må de akademiske eiere på banen. De to forlagene vil i denne sammenheng også i fremtiden avhenge av at de fortsatt fører en eier-politikk ut fra Universitetsforlagets eget potensiale og muligheter.