Kampen om vannet i Sentral-Asia

Utbygging av vannkraft, med norsk bistand, kan være viktig for stabilitet og utvikling i Afghanistan, men da må hele regionen bli tatt med i betraktningen, skriver Anne Gry G. Rønningen.

HANS WILHELM STEINFELD skriver i kronikken «Det afghanske kompleks» (Dagbladet 23.12.06) om hvordan Norge kan bistå til byggingen av vannkraftverk i Nord-Afghanistan. Han gjør rede for hvordan vannkraftverk med tilhørende demninger, i tillegg til å produsere elektrisitet, også vil gi lokale bønder tilgang på vann som kan brukes til kunstig vanning. Dette vil gi bøndene i det ekstremt tørre området muligheten til dyrke andre jordbruksprodukter enn opium. Steinfeld kaller den forholdsvis stabile situasjonen i Nord-Afghanistan for en nådetid for oppbygging av helt nødvendig infrastruktur for strøm og vann. Videre skriver han at norske Statkraft stiller seg positivt til et eventuelt bidrag, og at en slik sivil støtte og mobilisering i Afghanistan er veien å gå for å oppnå en varig stabil situasjon i området. Dette synspunktet stiller jeg meg hundre prosent bak. Sivil støtte er i de fleste tilfeller en viktigere investering for å sikre langsiktig stabilitet, enn det militær støtte er. Det jeg likevel vil påpeke ved Steinfelds kronikk, er at byggingen av «et vannkraftverk eller to» ses ut ifra perspektivet om et «afghansk kompleks». Etter et lengre feltarbeid i Usbekistan og Tadsjikistan, Afghanistans nabostater i nord, hvor jeg studerte problemer relatert til regional vannfordeling, står det klart for meg at hva angår vann i denne regionen, er det umulig å snakke om et nasjonalt kompleks, men derimot et større og mye mer omfattende regionalt kompleks. Dette er det svært viktig at Norge er klar over ved eventuell bistand til vannkraftutbygging i området.

VANN HAR LENGE vært gjenstand for store politiske, økonomiske og miljømessige problemer i den sentralasiatiske regionen beliggende mellom Det kaspiske hav og Kina. Det er likevel ikke en direkte mangel på vann som er årsaken til de største problemene i området, men snarere hvordan ressursen har blitt konsumert og fordelt i regionen de siste 70-80 åra. Mange kjenner Aralsjøkatastrofen, hvor verdens fjerde største innsjø skrumpet ned til halvparten av sin størrelse i løpet av bare 40 år. Aralsjøen er selve skrekkeksempelet på hva tiår med en sovjetisk ikke-eksisterende miljøpolitikk resulterte i. I dag sliter de tidligere sovjetrepublikkene med arven fra den gang vannet ble ansett som et utømmelig gode. Men de nye statene fortsetter også selv storforbruket av vann ved å følge de samme produksjonsmønstrene som under sovjettida. Dette blant annet med en masseproduksjon av bomull, en svært vannkrevende vekst som i visse områder av Sentral-Asia er fullstendig dominerende. Etter at republikkene ble selvstendige i 1991, har bomull fortsatt å dominere jordbruket og er selve hjørnesteinen i den usbekiske og turkmenske jordbruksdominerte økonomien.

TIL TROSS FOR at den sentralasiatiske regionen har store ferskvannsinnsjøer, elver og isbreer, er vannet svær ujevnt fordelt i området. Mens Usbekistan, Turkmenistan og Kasakhstan er rike på andre ressurser som olje og gass, har de få egne vannkilder. For å imøtekomme bomullsmarkenes vanningsbehov, er de sistnevnte statene helt avhengig av vanntilførsel fra sine vannrike naboer Kirgisistan og Tadsjikistan. 90 prosent av Sentral-Asias vannressurser finnes i disse fjellandene, og det er også her regionens to største elver, Amu Darya og Syr Darya har sine utspring. For å løse den skjeve fordelingen av vannressursene under Sovjettida, lot styresmaktene i Moskva det bygges et svært omfattende nettverk av vanningskanaler, løpende på kryss og tvers av den sentralasiatiske regionen. Enorme reservoarer og damanlegg ble konstruert i Kirgisistan og Tadsjikistan for å samle vann i vintermånedene, de fleste også med evnen til å produsere hydroelektrisitet.

POTENSIALET FOR vannkraftproduksjon ble imidlertid ikke utforsket før landene ble uavhengige. Med introduksjonen av markedsverdi på fossilt brensel, mistet fattige Kirgisistan og Tadsjikistan sin tidligere tilgang på subsidiert brensel. De har slik forsøkt å finne alternative energikilder i vannkraft. Dette har gått hardt utover jordbruket i de lavtliggende landene, da vann som tidligere ble spart opp om vinteren til vanning om sommeren, nå slippes ut om vinteren for å produsere elektrisitet til oppvarming. Til tross for halvhjertede forsøk, har de sentralasiatiske landene så langt ikke maktet å komme fram til holdbare institusjonelle løsninger på fordelingen av vannet. Forsøk på å forhandle om vannkvoter tilsvarende de som eksisterte under sovjettida, har ikke ført fram. Snarere har det ført til at det spente forholdet mellom landene har forverret seg. Eksperter har også mer en én gang ytret bekymring for at uoverensstemmelsene rundt vannet kan føre til en større regional konflikt i det sentralasiatiske området.

I DE SISTE FEM åra har den komplekse vannfordelingssituasjonen fått nok et aspekt. Invasjonen av Afghanistan i 2001 og det økte internasjonale engasjementet rundt oppbyggingen av landet, kan komme til å få en stor betydning for vannsituasjonen i de øvrige sentralasiatiske statene. Geografisk tilhører nordlige deler av Afghanistan en del av Amu Darya-bassenget, også delt mellom Tadsjikistan, Usbekistan og Turkmenistan. I 1946 underskrev Sovjetunionen og Afghanistan en avtale som ga sistnevnte retten til en stor andel av vannstrømmen i elva Panj, en sideelv av Amu Darya. Dette som ledd i en omfattende sovjetisk investering i afghansk infrastruktur. Imidlertid har Afghanistan fram til i dag benyttet seg minimalt av denne kvoten. Med et økende internasjonalt fokus på gjenoppbyggingen av Afghanistan, har eksperter imidlertid pekt på sannsynlighet for at Afghanistan vil komme til å kreve sin rett på vannkvotene. Denne utviklingen blir betraktet med motvilje fra nabolandene i nord, hvor tanken på at enda flere skal dele de omstridte vannressursene, har satt særlig usbekiske sinne i kok. Som et av de mest vannavhengige landene har Usbekistan uttrykt bekymring for at de øvrige sentralasiatiske landene vil bli glemt i den internasjonale iveren etter å gjenoppbygge Afghanistan. Usbekistan har tidligere brukt ufine midler for å sikre seg vanntilførsel fra Kirgisistan og Tadsjikistan, og har også bekjent sin rett til militær aksjon for å sikre seg vann.

VEL ER Nord-Afghanistan i dag relativt stabilt og vel kan det kalles nådetid for oppbygging av infrastruktur som et ledd i en bredere sivil støtte. Likevel er det svært viktig å være bevist det regionale komplekset som råder rundt vannfordelingen i området ved et eventuelt norsk bidrag til vannkraftutbygging. Hensynene er mange å ta og vann har blitt et svært ømtålig tema i regionen. For at en vannkraftutbygging i Nord-Afghanistan skal kunne gi den sivile støtten landet i sin helhet har behov for, er derfor forutsetningen at det ikke bare tenkes på gjenoppbygging nasjonalt, men på stabilisering også regionalt og internasjonalt. Det siste Afghanistan trenger er å hisse på seg sine tørste naboer i nord.