Kampen om vannet

DET ER VANNKRISE i Midtøsten. Om Jesus en gang i framtida virkelig kommer tilbake til jorda, er det ikke umulig at han kan gå tørrskodd over Genesaretsjøen. I jubileumsåret for staten Israels tilblivelse, nærmer vannstanden i Genesaretsjøen seg faretruende den røde linjen. Synker vannet under denne linjen får det alvorlige konsekvenser for vannets kvalitet. Salt vil trenge inn og gjøre vannet udrikkelig.

Jordan-elva har sitt utspring i Libanon, Syria og Israel, renner så gjennom Israel inn i Genesaretsjøen, og danner deretter grenseelv til Jordan sør for Genesaretsjøen. Så langt i historien har denne forholdsvis lille elva vært gjenstand for vedvarende konflikt, og har vært årsak til et par av de foreløpig sjeldne militære sammenstøt over vannressurser som har funnet sted i verdenshistorien.

Siden det ottomanske riket gikk i oppløsning etter 1. verdenskrig, og jøder i diaspora ble forespeilet et nasjonalt hjemland gjennom Balfour-erklæringen, ble det viktig både for jøder og briter å sikre mest mulig av vannkildene i regionen innenfor det britiske mandatområdet Palestina.

JØDER BEGYNTE å kjøpe opp arabisk land og bosette seg særlig i øvre del av Jordan-dalen, i Jeezreel-dalen nær Genesaretsjøen og langs den fruktbare Middelhavskysten. Her var det vann og her kunne man utvikle jordbruk. De første jødiske immigrantene som pløyde udyrket mark og skapte seg et liv der med bare nevene, fikk siden heltestatus. En sterk jordbruksideologi ble skapt. Etter at Israel ble opprettet i 1948, ble storstilte infrastrukturprosjekter igangsatt. Vann ble fraktet fra nord til sør for å utvikle jordbruk og få ørkenen til å blomstre. Troen på at gode ingeniører og moderne jordbruk skulle føre til utvikling og velstand for det israelske samfunnet, ble et mantra. Konsekvensen har vært overforbruk og nedtapping av Genesaretsjøen, samt grunnvannskildene under Vestbredden og langs Middelhavskysten. Samtidig har det vokst fram en sterk jordbrukslobby. Vann til jordbruk er kraftig subsidiert, og jordbruket har fortsatt en sterk stilling i samfunnet, til tross for at bare ca. 3 % av arbeidsstokken er sysselsatt i denne sektoren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ETTER OKKUPASJONEN av de palestinske områdene i 1967, har Israel sittet med kontroll over det verdifulle grunnvannet under Vestbredden, som dekker ca. en tredjedel av Israels vannbruk. Det ble innført streng regulering på palestinsk vannbruk. Siden har mangel på vann blitt et symbol på okkupasjon og undertrykking for palestinerne. Ca. 80 prosent av grunnvannet brukes av Israel, og vannbruk per israelsk innbygger er ca. fire ganger så høy som per palestiner. En bosetter er oppe i ti ganger så høyt forbruk. Samtidig har palestinere bare om lag 60-70 liter per person per dag (inkludert vann til jordbruk og industri), som er av det laveste i verden og langt under WHOs minstestandard på 100 liter om dagen.

VANN ER ETT AV de fem hovedtemaene i fredsforhandlingene i Midtøsten som startet i 1991. Rettighetene til vannet under Vestbredden sto helt sentralt. Dette er et komplekst spørsmål. Ifølge internasjonale lover og regler skal tilgrensende stater til et vassdrag fordele vannet mellom seg på en rettferdig og rimelig måte. Det betyr ikke at vannet skal deles likt i forhold til hvor mange innbyggere hver stat har. Det skal blant annet tas hensyn til hvilke alternativer som finnes og til bærekraftig forvaltning. Israel mener dessuten at de har historisk rett på dette vannet, fordi det meste av det som tas av grunnvannet allerede ble benyttet så tidlig som rundt statsdannelsen. Historisk bruk veier også tungt hvis internasjonalt regelverk skal legges til grunn.

I løpet av fredsforhandlingene på 1990-tallet kom israelerne så langt som til å anerkjenne palestinernes rettigheter til vann, uten at det ble konkretisert hva disse rettighetene betydde i praksis. Dette ble utsatt til sluttforhandlingene, som så langt ikke har funnet sted. I kommende forhandlinger vil vann fortsatt ha status som en av hovedpilarene i diskusjonene. I mellomtida har Israel bygget ut avsaltingsanlegg som skal dekke noe av behovet, og mer er på gang. Likevel har Israel foreløpig vist liten vilje til å etterkomme palestinernes krav om tilgang til og kontroll over grunnvannet under Vestbredden. I stedet mener de at palestinerne kan avsalte vann selv, eventuelt kjøpe avsaltet vann av Israel.

PÅ GRUNN AV det høye overforbruket av vann i hele Jordan-vassdraget, inkludert grunnvannskildene, er både kvantitet og kvalitet faretruende lavt. Bare et godt samarbeid om å forvalte vannressursene kan berge dem på lengre sikt. Siden midten av 1990-tallet har det faktisk foregått et teknisk samarbeid om vannressursene mellom Israel, Jordan og de palestinske myndighetene, et samarbeid som på tross av mange vanskeligheter og et høyt spenningsnivå har bestått. Representanter for de tre naboenes vannmyndigheter er stadig i kontakt med hverandre om prosjekter og om å avhjelpe vannkrisen i de palestinske områdene. Dette kan tyde på at når først et samarbeid om vann er etablert, skal det mye til for å reversere det igjen.

Det hevdes, blant annet fra FN-hold, at konflikter over vannressurser i framtida vil ha større potensial for væpnete sammenstøt og krig enn konflikter om olje. Likevel er det et faktum at det er få ting i verden det er laget så mange avtaler om mellom rivaliserende parter som vannet.

Et godt eksempel på en slik avtale er mellom India og Pakistan om forvaltningen av Indus, som har bestått tross store politiske konflikter mellom de to landene. Felles vannressurser har derfor så absolutt også et potensial for samarbeid. Dessuten, med dagens tekniske og økonomiske muligheter finnes det en rekke alternativ til å gjøre seg mindre avhengig av det vannet som faktisk eksisterer lokalt. En måte er å se på vannressursene med et regionalt blikk. Både Tyrkia, Syria og Libanon har nok vann til å lempe på krisen ved å overføre noe av sitt overskudd til områdene lenger sør.

BÅDE KORANEN OG TALMUD vektlegger vann som en felles ressurs, som tilhører alle mennesker. Man har rett til å bruke vannet, men ikke til å eie det. Og man skal gi fra sitt overskudd. Vann bør ikke være den faktoren som hindrer partene å komme videre i forhandlingene. Tvert imot bør vann være en faktor som kan bringe partene sammen til samarbeid, et samarbeid som kan bidra til en varig fred. For uten nok vann vil det være vanskelig for palestinske myndigheter å utvikle et levedyktig samfunn. Og et levedyktig økonomisk og sosialt palestinsk samfunn er en forutsetning for stabilitet og fred i området.