Kampen om virkeligheten

SKAL DU FØLGE

med i debattene i dag, kan du gjerne lese skjønnlitteratur, men det er ikke sikkert du får med deg alt.

Allerede før bokhøsten er

skikkelig i gang har vi med utgangspunkt i sakprosautgivelser debattert Hamsun- og Skrede-biografier, afghansk antropologi, maktutredningen og norsk innvandringshistorie.

VI HAR DISKUTERT

om vi er for eller imot USA med Robert Kagan, Steinar Hansson og Iver B. Neumann, vi har diskutert AKP (som skal bli bok) og vi har diskutert Irak (som skal bli mange bøker). Morgenbladet har til og med diskutert om det er sakprosaen eller skjønnlitteraturen som setter den litterære dagsordenen, der Prosa-redaktør Halvor Fosli fastslo: Mens skjønnlitteraturen er avmektig, er sakprosaen mektig.

SAKPROSAENS RENESSANSE

startet midt på 1990-tallet med Prosjekt Norsk sakprosa, hadde en slags kulminasjon med tobindsverket «Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995» i 1998 og fortsatte derfra med et eget sakprosa-professorat ved Universitetet i Oslo som siktemål. Forlagene har i år meldt opp langt flere sakprosatitler enn vanlig (46 mot cirka 25) til innkjøpsordningen. Det tyder på at forlagene enten har trodd at den nye innkjøpsordningen for sakprosa allerede er i gang, eller at de faktisk har satset mer på kvalitetssakprosa i år enn tidligere. Sakprosaforfatterne står sterkere enn på lenge i det

offentlige rom.

MEN HVA SKAL

de bruke makten til? Noen har brukt den til å angripe skjønnlitteraturen. Enkelte misliker sterkt at forfattere som Torgrim Eggen og Sindre Mekjan uttaler seg om politikk når de «bare» har skrevet en roman. Så lenge den skjønnlitterære forfatterrollen gir folk lov til å uttale seg offentlig om alvorlige, politiske spørsmål som de egentlig ikke har kjennskap til, vil det uvegerlig føre til konfrontasjon mellom fagforfattere og skjønnlitterære forfattere, mener for eksempel sakprosaforfatter og Dante-kjenner Trond Berg Eriksen. Forlegger og forfatter Geir Gulliksen, som seinere i år kommer med ei sakprosabok om temaet, hevder på sin side at sakprosaentusiastene gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å angripe skjønnlitteraturen.

MYE TYDER PÅ

at han har rett. Men så lenge sakprosaforfattere får lov til å uttale seg

offentlig om alvorlige, litterære spørsmål som de egentlig ikke har kjennskap til, som Dantes eller Knut Hamsuns forfatterskap, vil det uvegerlig føre til nye konfrontasjoner.

Stian Bromark anmelder

sakprosa i Dagbladet.