Kampen om virkeligheten

SKOLE: Den tøffeste kampen Kristin Clemet kjempet i sin regjeringstid var ikke kampen for kunnskap, men kampen for privatisering av skolen.

DA STALIN kom til makten, retusjerte han bort Leo Trotskij fra kommunistpartiets propagandabilder. Nå ser det ut som at tidligere utdanningsminister Kristin Clemets statssekretær Helge Ole Bergesen har lært litt av hvert av sovjetsstatens historieskrivere. I dag gir han ut boka «Kampen om kunnskapsskolen». I Bergesens artikkel i Samtiden for en uke siden og i Dagbladet i går presenterer han boka, der han retusjerer bort de deler av historien som ikke setter hans gamle sjef Kristin Clemet i et godt lys. Clemets posisjon som daglig leder i den liberalistiske tankesmien Civita, og stiftelsens rolle som tilrettelegger for boka, peker også i retning av høyrestøttet historieskrivning. Høyre prøver nå å skrive sin egen historie for å forsøke å få eierskap til kunnskapsbegrepet, og samtidig stemple Arbeiderpartiet som kunnskapsmotstandere. Det er grov historieforfalskning.

JEG DELER BERGESENS utgangspunkt om at det har vært for lite fokus på kunnskap i norsk skole. Middels resultater internasjonalt er et resultat av for lite kunnskapstrykk og for mange sprikende mål i skolen. I for stor grad har vi godtatt at noen elever har falt faglig igjennom, fordi vi har vært fornøyde med at de har vært sosialt integrert. Derfor mener jeg at Kristin Clemet fortjener mye ros for Kunnskapsløftet. Men å fremstille Kunnskapsløftet som en kamp mot venstresiden er ikke riktig historieskriving. Bergesen skriver sarkastisk i Samtiden at Hernes etterlot seg tegninger og visjoner, og mens negative resultater fra nittitallsreformene strømmet inn, satt Hernes trygt installert i internasjonal toppjobb i Paris. Denne analysen viser hvordan Bergesen bevisst diskrediterer Hernes\' innsats, for dermed å fremheve Clemet. Han fremstiller Clemets kunnskapsfokus nærmest som et paradigmeskifte i norske skolepolitikk. Det er en tilsnikelse. Mens SV før valgkampen ble beskyldt av Høyre for å sette Kunnskapsløftet i fare, er det lite tvil om at Øystein Djupedal har vel så store ambisjoner for kunnskapsskolen som den forrige regjeringen. I tillegg følger han opp med mer penger til skolen.

GUDMUND HERNES var en sterk kritiker av mangel på læringstrykk i skolen lenge før han ble utdanningsminister. Kunnskapsløftet bygget jo også på den forskningen som Gudmund Hernes igangsatte for å følge nittitallsreformene i norsk skole. Det var Clemets forgjengere som meldte oss på de internasjonale undersøkelser som vi senere fikk resultatene fra. Det var derfor langt flere enn Clemets nærmeste politiske medarbeider som mente at disse resultatene burde få konsekvenser for norske skolepolitikk. Kunnskapsløftet bygger først og fremst på forslag fra Kvalitetsutvalgets innstilling, som tok utgangspunkt i at nittitalsreformene fungerte godt. Dette utvalget ble satt ned av utdanningsminister Trond Giske i 2001, og ledet av Hernes sin tidligere statssekretær Astrid Søgnen. Clemet videreførte Hernes sin generelle læreplan, og derfor er ikke Kunnskapsløftet noe generaloppgjør med Ap-epoken i norsk skolehistorie. At Kunnskapsløftet ikke er noe regimeskifte, men snarere en oppfølging av Hernes, er retusjert bort i Bergersens historie.

MENS KUNNSKAPSLØFTET fikk bred politisk tilslutning, var det noen deler av Clemets arbeid som skapte stor motstand. Noe av det første hun gjorde var å be Kvalitetsutvalget utrede det gamle Høyreforslaget om å kutte ett år av grunnskolen. Elevene skulle begynne når de var seks år, og nå samme kunnskapsmålene når de gikk ut av grunnskolen som 14-åringer. En mer effektiv barndom skulle gjøre kunnskapsløftet til en billig reform. Dette forslaget møtte heldigvis så sterk motstand at Clemet aldri turte å foreslå det. Clemet hadde i hele sin statsrådstid større lojalitet til løftene om skattelette enn til økte bevilgninger til skolen. Hun snakket mye om at penger ikke løser skolens problemer. Men etterutdanning av lærere, bedre utstyr og innholds-rik undervisning er ikke gratis. Forskjellene på flertallsregjeringen og Høyre, er at vi mener at kvalitet koster.En annen kamp i Clemets statsrådstid var debatten om å fjerne sentrale lovbestemmelser om foreldrerepresentasjon i skolens styrende organer. Dette skulle løses lokalt. Massivt engasjement fra aktive foreldre stoppet dette forslaget. Denne kampen nevnes heller ikke i Bergesens historie

DEN TØFFESTE kampen Clemet kjempet i sin regjeringstid var ikke kampen for kunnskap, men kampen for privatisering av skolen. Gjennom å overprøve utdanningsdirektoratets privatskolegodkjenninger, og tillate mange flere privatskolerplasser etter valget da hun visste at hun skulle gå av, så vi hvordan liberalistisk overbevisning var styrende for Clemets statsrådsgjerning. I et samfunn som blir stadig mer fragmentert, er det viktig for samfunnsfellesskapet at barn og unge møtes i det samme klasserommet. Mens Gudmund Hernes, Reidar Sandal og Trond Giske styrte utdanningspolitikken for Arbeiderpartiet, sto ikke Høyre opp med klare krav til kunnskap i skolen. Det er ikke lenge siden partiet i sine program gikk inn for karakterer fra femte klasse, eksamen i alle fag, og de var motstandere av både nye eksamensformer og rett til skoleplass på videregående. Vi skal ikke lenger enn ti år tilbake i tid da Jan Tore Sanner, som medlem av Stortingets utdanningskomite, foreslo at parade, straffelekser og gjensitting skulle løse skolens disiplinproblemer. Ideene i kunnskapsløftet ble definitivt ikke klekket ut på utdanningspolitisk seminar i Høyre. Clemet skal derfor ha ros for at hun moderniserte Høyres skolepolitikk gjennom å forlate en del av Høyres tradisjonelle svar i skolepolitikken. Høyres tradisjonelle rop om fortidas løsninger er helt retusjert bort i Bergesens Civita-støttede historieskrivning.FAKTA I dag lanserer Kristen Clemets tidligere statssekretær Helge Ole Bergesen sin bok «Kampen om Kunnskapsskolen». I en debattartikkel i Dagbladet i går hevdet Bergesen at Øystein Djupedals skolepolitikk er en blek kopi av Kristin Clemets Kunnskapsskole.