Kampen om volden

Spørsmålet over stilles på omslaget av desembernummeret av verdens nest største filmmagasin, Empire . Og siden David Finchers «Fight Club» er tiårets mest originale Hollywood-film, basert på en av tiårets mest originale romaner (førsteopplaget av Chuch Palahniuks roman går allerede for skyhøye priser blant samlere i USA), bryter filminteresserte over hele verden glatt regel nummer én i «Fight Club» om at man ikke snakker om «Fight Club ». For hvor lenge siden var det man så en ideologisk film? Eller er den bare anti-ideologisk? Her er historien i korte drag: Jack (Edward Norton) er en følelsesmessig nummen forsikringsmann, en mønsterforbruker som er grundig forført av IKEA-katalogen.For å komme i kontakt med sitt emosjonelle grunnfjell, begynner han å frekventere all verdens terapiforeninger for dødssyke mennesker som søker trøst i hverandres ulykke. Etter hvert som behovet for å fylle tomheten med noe eskalerer, danner han sammen med en såpeselger (Brad Pitt) en privat slåssklubb for likesinnede hvor det er like viktig å få som å gi juling, fordi hele poenget er å gjenoppdage følelsen av å være i live gjennom smerten. Etter hvert organiserer såpeselgeren medlemmene i en militant organisasjon med representanter for det amerikanske konsumsamfunnet som terrormål. Derfra og ut er det et kappløp med tikkende bomber i menneskelige og umenneskelige former.

Som en av mange desillusjonerte filmelskere forlanger jeg etter hvert bare tre ting av en Hollywood-film:

1) Den skal holde meg våken i halvannen time. 2) Den skal ikke være for pinlig for noen av partene. 3) Den skal vise meg noe, et eller annet, det trenger ikke være stort eller viktig, som jeg ikke har sett før.

Derfor er det blitt desto viktigere å ha øynene åpne når det en gang imellom dukker opp en film som i tillegg skaper undring, sier noe sant eller rører ved folks grunnleggende holdninger. Gjør «Fight Club» det? Tydeligvis. Mottakelsen av filmen på filmfestivalen i Venezia var hysterisk i alle henseender. Alexander Walker i Evening Standard , filmkritikeren som, sammen med Ingeborg Moræus Hanssen, sto på den moralske barrikade da David Cronenbergs «Crash» fikk gjennomgå for noen år siden, raste og lurte på om Rupert Murdochs filmselskap 20th Century Fox vet hva de har gjort og kaller «Fight Club» «... ikke bare anti-kapitalistisk, men anti-samfunn, og, ikke minst, anti-Gud ...»

En uimotståelig oppfordring til å gå og se filmen, med andre ord. Men samtidig melder spørsmålet seg: Hvorfor i all verden er «Fight Club» så provoserende?

Den største innvendingen har vært volden i «Fight Club» som blant annet har medført at voldsforskere har advart mot filmen, og at den ble hardt klippet i England. Og, jo da, blodet spruter, og det knaser i nese- og kjevebein, men totalt sett er «Fight Club» antakelig langt mindre voldelig enn en gjennomsnittlig actionfilm, antall falne er ubetydelig og, ikke minst, den er kjemisk fri for uskyldige ofre. Kan det være at volden i «Fight Club» er mer provoserende fordi den er tilsynelatende umotivert, destruktiv for destruksjonens skyld og derfor så mye mer gjenkjennelig fra virkelighetens vold enn den som følger gladvoldens uskrevne etikette?

Når neseblodet drypper ned på slipset til forsikringsmannen Jack, sjokkeres man merkelig nok mer enn av James Bonds halvsadistiske dreping. Og hva er det som gjør filmen farlig ? Er det ideen om at det konsumorienterte samfunnet i den «frie» delen av verden ikke engang greier å fylle behovene til de relativt ressurssterke blant oss, at folk en dag kommer til å gå rett fra revisorkontoret til et skittent kjellerlokale for å slå gørra ut av hverandre og villig vekk vil følge en karismatisk leder med «visjoner» som kan fylle tomheten hos den enkelte? Lånet av ytre symboler fra fascismen, som svarte uniformer og barberte skaller, har for eksempel forledet enkelte amerikanske anmeldere til å fordømme filmen som fascistisk propaganda.

Andre anmeldere (og Edward Norton) har hevdet at filmens hovedpersoner promoverer nihilisme, men i filosofisk forstand hevder nihilismen at tilværelsen er meningsløs, mens samtlige aktører i «Fight Club» er på desperat leting etter nettopp en mening. Når Brad Pitts rollefigur bruker pistol for å true en tilfeldig valgt person til å sverge at han skal si opp jobben sin som butikkekspeditør og gjenoppta studiene, er det for å tvinge innhold og mening inn i et liv og har sånn sett sterkere paralleller til kristningen av Norge enn til nihilisme. I det hele tatt: etter å ha sett «Fight Club», sitter man med en følelse av at forfatterens og regissørens halvtygde tankegods avfyres med hagle slik at noen av idéfragmentene er dømt til å treffe, mens andre farer harmløst ut i intet. Og folk blir truffet på de forskjelligste steder. Janet Maslin i New York Times hevder for eksempel at filmen handler om menns leting etter den tapte maskuline autoritet, samtidig som samspillet mellom Norton og Pitt spiller på de homoerotiske bindinger mellom menn.

Så hvordan kan en film som oppfattes så vidt forskjellig, være den farligste noensinne?

Er det fordi «Fight Club» sier noe vi har en nagende mistanke om kan være sant, men helst ikke vil høre: at vold er en menneskelig drift som ikke behøver noen retning, bare et utløp? Og at opprør har sin egen dynamikk og logikk, at selv i et tiår hvor det kapitalistiske sosialdemokrati har gått fra seier til seier i kampen mellom ideologiene, hvor etablissementet i sin gladdemokratiske toleranse åpent omfavner sine kritikere, er likevel ikke den siste opprører kastrert? Denne kommentaren har så langt elleve spørsmålstegn og bare ett utropstegn, og David Finchers hensikt er dermed muligens oppnådd. Men det er også et paradoks at tiårets kanskje viktigste film bare er en ganske god film. Uansett behøver de urolige ikke lenger være så urolige for de nedbrytende kreftene ettersom James Bond nettopp har ankommet i den riktige ideologiens tjeneste for å skape orden i kaoset. Og selge Omega-klokker.