I september for litt over to uker siden begynte det. Karl Ove Knausgård møtte på forlaget Oktobers høstlansering, og ryktene hadde gått på forhånd at han kom til å presentere noe helt unikt. Det må kunne kalles en underdrivelse. «Min Kamp 1 — 6» er som helhet betraktet blitt en så spektakulær utgivelse, at det er vanskelig å se for seg at noe tilsvarende vil kunne skje med en norsk forfatter de nærmeste tiårene.

Medias rolle i dette, er helt sentral. Det personlige og dramatiske elementet i prosjektet har skapt en malstrøm som har endt opp i at det nå er en sport for landets kulturjournalister å sitte og lete etter spor av seg i «MK6». Men hva er egentlig Knausgårds eget forhold til media?

Det er fristende å tro at han gikk løs på bøkene med selvfornøyd viten om at media kom til å kaste seg på fra første stund. Slik er det nok ikke. Han har selv sagt at han trodde bøkene kom til å selge i 5000 eksemplarer, og at svært få ville bry seg med hans ikke særlig elegant skrevne beretning om egne gjøremål. Da han fikk Brageprisen i 2009 for Min kamp 1, kunne vi som satt i salen se frykten og forvirringen i ansiktet hans da reporterflokken stormet mot ham etterpå og ville ha svar på «Hvorfor gjorde du det?» «Angrer du?» Dette var første gang han møtte pressekorpset etter bokutgivelsen, og nå sto de der med alvorlige miner og aggressive spørsmål — noe ganske annet enn de velvillige journalistene han hadde møtt i sitt tidligere liv som ufarlig, kritikerrost forfatter. Det var tydeligvis et sjokk.