Kamphunnen

Med kontroversiell presseetikk skal Anne Aasheim vinne de kvinnelige leserne til Dagbladet.

ANNA AASHEIM ble godt tatt i mot da hun tiltrådte som sjefredaktør i Dagbladet. Avisens klubbleder uttalte at vinneren i dagens avismarked er den som finner nyhetsjournalistikken som appellerer til dagens kvinner. Selv var hun klar til strid for den radikale kulturavisen. Dagbladet Magasinet døpte henne Kamphunnen, en merkelapp som illustrerer avisens dyrkelse av egen posisjon som utsatt meningsbærer. «Tidligere Dagbladet-redaktører er blitt spyttet på, sjikanert og spist av sine egne. Den nye sjefen Anne Aasheim (44) gleder seg». Å bli kritisert og være omstridt ser ut til å forsikre Dagbladet om at man går de sterke meningers vei. Man kunne ut fra retorikken rundt Aasheim tro at det dreide seg om redaktøren i en liten meningsbærende avis som Klassekampen, men dette er selvbildet til en av Norges største aviser.

ANNE AASHEIM har allerede rukket å bli kontroversiell. Men det er ikke som nyskapende eller kulturradikal leder at hun har fått oppmerksomhet. Det er fordi hun konkurrerer med Se og Hør om å bli den hyppigste utfordreren av god presseskikk. I høst og vinter har Anne Aasheim hatt det redaksjonelle ansvaret for en rekke oppsiktsvekkende presseetiske valg. Nå senest, 19. november, valgte Dagbladet å trykke tre usladdede bilder av en død drapsmann, blant annet som hovedoppslag på forsiden. VG og andre medier valgte å sladde den avdøde på trykk. Dagbladet tar ingen selvkritikk og sier at de ikke ser noen problemer med å trykke slike bilder. Man begynner å lure på hvilken kvalitetssikring avisen har. Spesielt når avisens forside to dager senere melder at Eli Hagens biografi var utsolgt da den ikke hadde nådd butikkene. Avisen har heller ikke beklaget denne pinlige feilen.

DEN TIL NÅ groveste tabben kom imidlertid med det aller første Dagblad-nummeret med Anne Aasheim som sjefredaktør. Avisen hadde en sterk forsideomtale av dødsfallet til en forholdsvis ukjent musiker. Det kom frem i fagbladet Journalisten at ulykkes-vinklingen ble valgt selv om journalisten visste det kunne være selvmord. På tross av sterke reaksjoner viste avisen ingen betenkeligheter og responderte til Journalisten: «Vi mener jo at vi ikke har gjort noe galt». Som eneste avis valgte Dagbladet i høst også å trykke et intervju med artisten Saint Thomas hvor avisen forteller at Saint Thomas er «syk, depressiv og på avvenning for pillemisbruk». VG valgte å verne artisten mot seg selv og ikke trykke intervjuet fordi de mente artistens helsetilstand gjorde det uforsvarlig. VGs journalist uttalte at Saint Thomas «var i en tilstand som fikk alle vær varsom-plakatens varsellamper til å blinke.» Disse lampene blinket ikke hos Anne Aasheim. Avisen viser en overraskende samvittighetsfull og selvrettferdig holdning til kritikken av deres journalistiske fremgangsmåter. «Alle elsker å hate Dagbladet» fungerer som kollektivt selvbilde og skjold mot alle angrep.

SOM NY SJEFSREDAKTØR har Anne Aasheim hatt mange muligheter til å vise at selv om hensynet til profitt er et klart mål i en tabloidavis, så kan enkeltmenneskers krav på beskyttelse settes først. Dagbladet velger dessverre ofte bort slike hensyn. Med unntak av når deres egen kulturredaktør feirer bryllupsfest med hele Norges kjendiselite på plass. Da opplyser Aasheim at de ikke dekker private bryllup. «Det er jo viktig for oss og omdømmet vårt at vi oppfører oss ordentlig», uttaler hun til Dagens Næringsliv. Summen av disse sakene etterlater et betenkelig bilde av Dagbladets etikk og evne til selvkritikk. Det er pinlig tydelig om dagen at redningsaksjonen for en kriserammet bedrift med kraftige opplagsfall, overdøver mulige brudd på enkeltmenneskers og avisens egen integritet. Foreløpig lever ledelsen på eget mantra om at en utskjelt avis er en avis som fortsatt har sine sterke meninger i behold.

AASHEIM OPPFATTER seg selv som en radikaler som står på de utskjelte minoriteters side. Kritikken hun møtte da hun startet i redaktørjobben gikk i følge henne selv ut på: «hva de mener om min seksuelle legning, at jeg kler meg i rødt, og at jeg har sagt mye pent om innvandrere og flerkultur». Dersom Aasheims radikalitet går utover det at hun kler seg i rødt, ville det være naturlig at hun utviste pressefaglig ydmykhet i sin ledelse av en maktinstitusjon. Ethvert enkeltmenneske representerer en svak minoritet i møte med en tabloidavis. Likevel - kritikk av journalistiske overtramp ser man der i gården på som alles «kamp om Dagbladets sjel», noe som bare befester avisens sentrale plass i samfunnsdebatten. Retorisk vil avisen derfor lande på beina i enhver pressefaglig debatt og aldri innrømme egne feil. Aasheim har uttalt at hun tåler godt direkte utskjelling. Kritikken preller litt lett av, det er kanskje derfor Dagbladet aldri ser noe behov for å svare eller imøtekomme sine kritikere.

KLUBBLEDER Halvor Elvik var svært fornøyd da Anne Aasheim tiltrådte, og mente det ville styrke avisens konkurranseevne å ha en kvinne i sjefsstolen. Med Anne Aasheim er Dagbladets opplagskamp i det minste et skue i festlig rødt.