FRAMTIDSRETTET: Jennifer Egans twitterroman er lagt til framtida, og er blitt en mørk og stilsikker liten fortelling, full av gullkorn. 
Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.
FRAMTIDSRETTET: Jennifer Egans twitterroman er lagt til framtida, og er blitt en mørk og stilsikker liten fortelling, full av gullkorn. Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.Vis mer

Kan 140 Twitter-tegn være god litteratur?

Hvis du heter Jennifer Egan, så.

BOK: Går det an å twitre fram en roman? Den amerikanske forfatteren Jennifer Egan har forsøkt. Én time hver dag i løpet av ti dager fikk lesere — via  The New Yorkers twitterkonto — ta del i Egans nyeste prosjekt. Heldigvis er det håp for oss andre også.  

Data i tærne
Egan er ikke fremmed for å eksperimentere med romanformatet:  Fjorårets pulitzerprisvinner «Bølle på døra», besto av 13 kapitler — fra et kjendisintervju til en dagbok i power-point-format — som sikret leserne nyskapende, hold-pusten-tekster. «Den svarte boksen» legger seg på samme linje. Romanen er tynn nok til å leses i ett drag, og kunne fint fungert som et kapittel i «Bølle»-boka. De som har lest forgjengeren, vil muligens kjenne igjen hovedpersonen, Lulu (her er hun navnløs). Egan sender henne til framtida. Hun er en kvinnelig spion, en «skjønnhet», som jobber undercover ved Middelhavet et sted. Jobben hennes består i å hente ut viktig informasjon fra en terrorist (hennes «Tildelte Partner») for å redde USA fra et mulig terrorangrep.

Skjønnheten har en rekke opptaks- og kommunikasjonselementer implantert i kroppen: hun lagrer data i tærne, har et kamera i øyet, kan settes i «Brølemodus» ved å trykke på en knapp bak øret. Hun er den svarte boksen. Det er fantasifullt og finurlig: typisk Egan.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kan 140 Twitter-tegn være god litteratur?

Mellom linjene
Forfatteren velger sine ord med omhu, bare det mest nødvendige får plass, resten må vi tenke oss til selv. Det handler mer om hva Lulu lærer av de ulike hendelsene enn om hendelsene per se: underteksten blir ofte selve teksten. Romanen balanserer mellom det lattervekkende og det urovekkende, prosaen er både vakker og brutal.

På sett og vis handler det også om hvordan kvinner objektiveres; flere overgrep finner sted i løpet av oppdraget. En imponeres over hvordan Egan klarer å skape en så sterk nærhet til Lulu og landskapet rundt henne på så få tegn.

Boka kan leses som et langt prosadikt; de 140-tegn lange tekstbrokkene gir verket en haikulignende kvalitet. Noen tweets fungerer som et «note to self», av typen: «Vend varsomt tilbake til kroppen din som om du kommer tilbake til huset ditt etter en orkan.» Andre er små eganske visdomsord, gullkorn en får lyst til å henge opp over senga. Sammen former de en dystopisk, mørk og stilsikker fortelling.

Tankespring
Tweetsene leses også som tankespring; den ene assosiasjonen leder til den andre. Sånn får historien bein å gå på og leseren holder blikket festet til sidene. Jeg tror ikke denne suggererende kraften hadde oppstått i Twitters kakofoni av ulike ytringer. Twitter spiller på det umiddelbare, på det å være en del av en samtale. Problemet med en lengre historie som «Den svarte boksen» er at verket ikke integreres i mediet (og vice versa), men heller reduseres til en sær måte å utgi tekst på.

Jeg er glad for at jeg holdt ut til tweetsene kom på bok, for når du først er inne i Egans kullsvarte framtidsunivers vil du nødig bli avbrutt av andre virtuelle sangfugler.

Én ting er sikkert: Egan beviser at mye snodig og vakker poesi kan trylles fram på 140 tegn.