Kan 1,5 millioner Se og Hør-lesere ta feil?

Ren folkelig nysgjerrighet kan ikke definere hva som har «allmenn interesse».

PRESSEFRIHET: De senere årene har man sett eksempler på såkalt kjendisjournalistikk som har passert den presseetiske vurderingen til Pressens Faglige Utvalg (PFU), men som blir ansett som lovstridige krenkelser av privatlivets fred av domstolene. Saken mellom to tidligere Big Brother-deltagere og Se og Hør, hvor Høyesterett snart skal ta stilling til Se og Hørs anke, er et eksempel. Helt nylig ble Se og Hør igjen domfelt av Oslo tingerett, for å ha publisert bilder fra det private bryllupet til en kjent musiker og en kjent skuespiller. I begge tilfeller har Norsk Presseforbunds generalsekretær offentlig gitt uttrykk for skepsis til domstolenes vurderinger, så vidt jeg har forstått ham fordi kjente personers privatliv har større offentlig interesse enn andre personers privatliv. Det foreligger med andre ord en viss konflikt mellom pressens egne organer og domstolene, med hensyn til grensene for kjente personers rett til privatliv. PFUs og Norsk Presseforbunds holdning forundrer meg, sett i lys av pressens eget verdigrunnlag, nedfelt i Vær Varsom-plakaten (VVP). Der står følgende om pressens samfunnsrolle:

Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.

Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.

Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene.

Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

ROLLEBESKRIVELSEN sammenfaller med begrunnelsen for pressefriheten slik vi kjenner den i demokratiske rettsstater som Norge.

Denne pressefriheten har ikke kommet «gratis». Den er tilkjempet, ved å utfordre og endatil trosse den rådende rettstilstanden underveis. I forhold til kjerneverdier, så som kildevernet og prinsippet om uavhengighet fra offentlige myndigheter, har pressen i Norge utøvet ren sivil ulydighet i forsvar av prinsippene. Det siste er selvfølgelig kontroversielt i en rettstat, men empirisk sett er det liten tvil om at slike, konsekvente holdninger fra pressens side har vært en nødvendig forutsetning for rettsutviklingen.

PRESSEFRIHET?: Lars Lillo Stenberg og Andrine Sæther vant over Se og Hør i Lagmannsretten i forrige uke. Pressens Faglige Utvalg var skeptiske til dommen. Foto: Kristian Ridder-Nielsen
PRESSEFRIHET?: Lars Lillo Stenberg og Andrine Sæther vant over Se og Hør i Lagmannsretten i forrige uke. Pressens Faglige Utvalg var skeptiske til dommen. Foto: Kristian Ridder-Nielsen Vis mer

Mitt poeng er at det for pressens - eller i hvert fall pressefrihetens - egen del, av og til bør reflekteres nærmere over hvilke prinsipper man egentlig kjemper for i den enkelte sak. I henhold til pressens egen logikk må utgangspunkt tas i nettopp pressens samfunnsrolle. Der hvor denne rollen eller betingelsene for utøvelse av den trues, er det både naturlig og - av hensyn til demokratiet - nødvendig at pressen forsvarer seg.

HVORDAN SLÅR dette ut i forhold til Se og Hør-sakene?

Det er en grunnleggende tese i presseretten i dag, at publisering av informasjon som omhandler privatlivet til identifiserbare enkeltmennesker, bare beskyttes av pressefriheten dersom informasjonen har såkalt allmenn interesse i den publiserte sammenhengen. Utgangspunktet er at den enkelte selv har rett til å velge om og eventuelt hvordan informasjon om deres private liv skal komme offentligheten til del. Dette er en menneskerettighet, på likt nivå som ytringsfriheten.

På samme måte som ytringsfriheten, er retten til privatliv en beskyttelse som skal være overordnet flertallets syn på hva som er beskyttelsesverdig.

Derfor kan man ikke - som blant andre Se og Hør synes å gjøre - resonnere slik at fordi bladets 1,5 million lesere er interessert i detaljer om et kjendispars kjærlighetsliv eller bryllupsfeiring, har informasjonen automatisk allmenn interesse. Allmenn interesse er nemlig ikke nødvendigvis sammenfallende med hva allmennheten er interessert i. Begrepet allmenn interesse kan mer presist oversettes til samfunnsrelevant interesse . Denne forståelsen passer også godt med VVPs definisjon av pressens samfunnsrolle. Det jo nettopp ønsket om en så fri flyt som mulig av informasjon og meninger om vårt offentlige felleskap og forvaltningen av dette, som begrunner pressefriheten i et demokrati. I forvaltningen av sin rolle skal pressen derfor ikke la seg presse eller påvirke av utenforstående, noe som også slås fast i VVP.

HER LIGGER noe av svikten i Se og Hørs argumentasjon: Hvis kjente personers privatliv skal nyte mindre vern enn andre personers privatliv, under henvisning til at publikum er interessert i hva de foretar seg, har pressen ikke da nettopp latt seg påvirke av «press» fra utenforstående og, i forhold til VVPs egen definisjon av pressens rolle, utenforliggende hensyn - nemlig ren folkelig nysgjerrighet?

Og - mer alvorlig, sett fra pressefrihetens ståsted - har pressen ikke da selv bidratt til å la populæroppfatningen definere hva som har allmenn interesse? Det siste vil innebære at man også må akseptere at populæroppfatninger skal avgjøre grensene ikke bare for privatlivets fred, men også for pressefriheten. Det strider mot hele poenget med grunnleggende menneskerettigheter. Som nevnt ovenfor, skal slike rettigheter beskytte mot inngrep begrunnet i flertallsoppfatninger av hva som er beskyttelsesverdig. Menneskerettighetene er på denne måten en slags beskyttelse av demokratiet mot demokratiets politiske element - og her kommer domstolene inn som garantist for rettstatsprinsippene. Det er for eksempel ingen tvil om at det er domstolene - særlig Høyesterett og Den europeiske menneskerettighetsdomsolen - og ikke lovgiver, som har utviklet og forsvart den pressefriheten vi har i dag.

HVIS POPULÆROPPFATNINGER skulle ha bestemt grensene for pressefriheten opp gjennom tidene, ville kanskje Se og Hør ha hatt gode arbeidsvilkår, men den samfunnsengasjerte og kritiske pressen hadde vært prisgitt den «politiske korrekthets» snevre rammer.

At et rendyrket nisjetidsskrift som Se og Hør har en egeninteresse og et markedsmessig behov for å utvanne innholdet i pressens samfunnsrolle, betyr ikke at øvrige presseorganer og deres felles interesseorgansisasjon, Presseforbundet skal eller bør forsvare dette - eller uttrykke seg slik at det oppfattes sånn. Ut fra hva jeg har pekt på ovenfor, bør det tvert om være i pressefrihetens interesse å fremheve kjernen i pressens samfunnsrolle, ved å ta avstand fra standpunkter som til syvende og sist bidrar til å undergrave de samme menneskerettighetene som beskytter denne rollen.