||| I likhet med de fleste andre dyr er vi mennesker utstyrt med to øyne og tilhørende stereoskopisk syn. Vi ser i tre dimensjoner. Likevel oppleves det rart og fremmed når noen forsøker å gi oss en tredimensjonal opplevelse på kino.

Det skyldes nok mest at 3D-teknologien er like primitiv som den er fascinerende effektiv.

Men aldri har vi sett den bedre enn i James Camerons «Avatar», en teknologisk triumf av en film med sin kombinasjon av 3D, dataanimasjon og mer tradisjonelle sekvenser skutt i høydefinisjonsvideo. Det er det en film som ikke kunne vært laget for ti år siden, kanskje ikke engang for to år siden.

3D-TEKNOLOGIEN kan spores helt tilbake til 1890-tallet, men hadde sin store glansperiode på 1950-tallet med filmer som «It Came from Outer Space», «Robot Monster» og «Creature from the Black Lagoon».

Sjangeren ble forsøkt gjenopplivet uten nevneverdig hell på 1980-tallet med ufrivillige skrekkomedier som «Jaws 3-D» og «Amityville 3-D». Som på 50-tallet ble teknologien hovedsakelig forsøkt benyttet til å kaste, kjøre, skyte og stikke gjenstander mot publikum, noe tittelen på Ferdinando Baldis 3-D-western «Comin' at Ya!» ikke akkurat stakk under en stol.DEN TREDJE GULLALDEREN for 3-D var det James Cameron selv som startet med «Ghosts of the Abyss» (2003), en dokumentar om innspillingen av «Titanic» filmet for Imax-kinoer i høydefinisjon med Camerons egen oppfinnelse, kalt Reality Camera System.