Kan æresdrap unnskyldes?

Tor Erling Staff hevder i et intervju med Dagbladet 22. november at menn som begår æresdrap bør få straffereduksjon siden de kommer fra kulturer der ære har en annen og viktigere posisjon enn hos oss. Det har alltid vært et prinsipp i europeisk rettspraksis at retten skal ha innsikt i tiltaltes intensjoner før dom felles, så slik sett har Staff rett i at det er viktig å forstå hvorfor drap begås, også æresdrap. Videre leser jeg Staff slik at ikke bare kvinner, men også mannlige utøvere av æresdrap, er ofre for en kulturell logikk der det er en plikt å ivareta familiens ære. Staff har et godt poeng der. Siden ære oftest er et relevant tema i patriarkalske og sterkt mannsrettslige samfunn, er det mannen som må utføre den plikten. Men den utføres oftest med tungt hjerte og en visshet om alvorlige konsekvenser i form av fengsel eller hevndrap. Min erfaring fra utpregede «æreskulturer» i det nordlige Pakistan er at menn og kvinner synes at livet ville vært mye enklere uten æreslogikken, men de sitter fast i sitt eget samfunn på samme måte som mange av oss nordmenn må tilpasse oss forbrukersamfunnet selv om vi er kritiske til det. Slik sett er ikke bare kvinner, men også menn, ofre for en ubarmhjertig kulturell logikk.

Når Staff knytter æresdrap til «andre kulturer», er han i godt selskap. Det er vanlig både blant forskere og politikere å se på æresdrap i Norge som en slags kulturell import fra «æreskulturer» særlig i Midtøsten, i noen Middelhavsland, og i det såkalte «purdah-beltet» i Sør-Asia (Pakistan, Nord-India og Bangladesh). Det er riktig at ære er et relevant samfunnstema i dette området. Men det er noen forhold som rokker ved ideen om kulturell import. Den danske kriminologen Joy Bay studerte for noen år siden MC-gjenger i København. Hans analyser av den måten ære og hevn opptrer på i klubber som Hells Angels og Bullshit MC, viser den samme logikken som mine egne studier fra Nord-Pakistan. Medlemmene i danske MC-klubber er vokst opp i ordinære danske familier i vanlige københavnske nabolag, og deres ærespraksis kan ikke forklares ved ideen om kulturell import. Studier fra mafiaen i Italia og andre miljø i europeiske staters randsone viser også en påfallende likhet med det vi kaller «æreskulturer». Skal vi virkelig kunne forstå æreslogikken, må vi gå bakenfor de kulturelle uttrykkene som antropologene ofte stopper ved, og lete etter en mer grunnleggende struktur.

I publikasjoner om ære og æresdrap refereres det ofte til en «æreskodeks». Men få spør hva ære egentlig er. Hva er det som er så viktig å forsvare? Hva er logikken i at æren kan gjenopprettes ved et drap? Mine studier viser at ære best kan oversettes med forsvarsevne. I patriarkalske samfunn er det mannens rolle å forsvare familiens interesser. Siden kvinners reproduksjonsevne er særdeles viktig i samfunn der eiendom og identitet arves gjennom mannsledd, blir det også viktig å kontrollere kvinners seksualitet. Et utenomekteskapelig forhold eller en illegitim flørt blir sett på som et angrep på familiens kollektive interesser, og viser til omverden at mennene ikke har klart å forsvare dem. Brødre, fedre, og ektemenn til kvinner som har vært involvert i illegitime relasjoner, har altså blottlagt svakhet i forsvarsevnen. I Nord-Pakistan blir slike menn omtalt som bagheratman – menn uten ære. Gjennom hevnen kan de vise at de er i stand til å forsvare interessene sine, og gjenopprette sin anseelse som gheratman – menn av ære. Det er altså menn som har ære; kvinner har dydighet. Selv om mange konflikter om ære dreier seg om kvinner, utspilles også æreskamper over jord, vannrettigheter, og andre ressurser. «Æreskodeksen» – om det finnes noe slikt – foreskriver at ære tapes når menn ikke er i stand til å forsvare de interessene som familien forvalter, enten det er kvinners seksualitet, vannrettigheter, eller beiteretter. Ære blir altså nærmest synonymt med selvforsvarsevne.

Studiene mine er utført i de såkalte «Tribal Areas» i grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan, der staten har minimal innflytelse. Under fravær av sentralisert politisk myndighet er enhver familie sin egen lykkes smed; en urettferdighet kan ikke ankes til et politi eller en rettsinstans. I slike samfunn blir primærguppens forsvarsevne – dens ære – livsviktig for gruppens overlevelse. Til forskjell opptrer danske MC-klubber i et særdeles velordnet samfunn der staten tilbyr konfliktløsning i de fleste av livets områder. Men poenget er at danske MC-klubber – som mafiaen i Italia – setter seg selv utenfor statens innflytelse. Det understrekes av navnet de gir seg selv – «Outlaw Riders». Og i likhet med stammefolkene i Hindu Kush-fjellene, må MC-klubbene bekrefte forsvarsevnen gjennom hevn når æren utfordres. Et eksempel: MC-klubben Hog Riders fikk klubbhuset sitt brent ned av en rivaliserende klubb, Bullshit MC. Først etter å ha vist styrke ved å brenne ned klubbhuset til Bullshit, kunne en tredje part, Hells Angels, bes om å mekle fram forsoning mellom dem. Da hadde begge klubbene vist styrke og dermed beholdt æren. Det konkrete uttrykket æreskampen gir seg er selvfølgelig ulik blant stammefolk i Pakistan og danske MC-klubber, men logikken bak er ganske lik: Ære er synonymt med evnen til selv å forsvare egne interesser.

I sammenheng med Staff sitt utspill reiser denne oppdagelsen et nytt spørsmål: Hvis det er slik at et drap utført for å gjenopprette æren bør få straffereduksjon, skal det også gjelde for oppgjør mellom MC-gjenger og i andre miljø der æren er viktig?

Spørsmålet om retten skal ta hensyn til den kulturelle sammenhengen en forbrytelse er begått i, er generelt sagt en avveining av i hvilken grad rettsystemet skal tilpasse seg individet og i hvilken grad vi forventer at individet tilpasser seg systemet. Hvis den rettsaken Staff henviser til i intervjuet med Dagbladet er den jeg tenker på fra 1983, er det riktig at Eidsivating lagmannsrett tok hensyn til den kulturelle bakgrunnen til de impliserte og idømte relativt lave straffer. Men senere ble straffene for alle de tre tiltalte skjerpet med 3 til 4 år i Høyesterett. Den ulike behandlingen i Lagmannsretten og i Høyesterett viser at jussen ikke kan hjelpe oss i dette spørsmålet, og vi kan heller ikke finne svar i forskningen. Om det er riktig å redusere straffen for æresdrap, er først og fremst et etisk og politisk spørsmål. Men den logiske konsekvensen av å gjøre det er altså å se med milde øyne på alle som forsvarer æren i grupper og miljø der den er viktig, og ikke bare begrense det privilegiet til de såkalte «æreskulturene».

Jeg er altså skeptisk til Staff sitt forslag om straffereduksjon. En annen ting er at utenlandske statsborgere som er dømt for æresdrap i Norge ofte utsettes for dobbel straff. Først må de sone en lang fengselsstraff i henhold til det norske rettssystemet, og når de har sonet ferdig blir de utvist og risikerer å bli utsatt for blodhevnen som ofte er rettspraksisen i hjemlandet. Hvis det skulle tas hensyn til æresaspekter ved drapssaker, måtte det heller være aktuelt å gi domfelte opphold på humanitært grunnlag etter at den straffen som det norske rettsystemet finner rimelig for et drap, er sonet.