Kan atomånden fås tilbake i flasken?

ATOMVÅPEN: I 2006 har vi opplevd de alvorligste utfordringene mot kjernefysisk ikke-spredning på flere årtier. Men det gjenstår fortsatt viktige muligheter for de som ønsker å stoppe spredningen av atomvåpen, hevder Hans Blix .

NYINNTRUFNE begivenheter i Nord-Korea og Iran har fått alarmklokkene til å ringe i mange deler av verden. Nord-Korea testet en langdistanserakett 5. juli og prøvesprengte en plutoniumbombe 8. oktober, og selv om ingen av testene var helt vellykkede, var trusselen de utgjør helt åpenbar.11. april informerte Iran verden om at landet hadde anriket en liten mengde uran og erklærte at det nå var medlem av «atomklubben». Selv om graden av anriking var lav og iranerne sa at hensikten bare var å produsere brennstoff til kraftreaktorer, har alle som kan anrike uran til 3,5 prosent, slik Iran hevder å ha gjort, også mulighet til å anrike det til de høyere nivåene som kreves i en atombombe.Hvis Kina, Frankrike, Russland, Storbritannia og USA utgjorde den første bølgen av atommakter, og India, Israel og Pakistan utgjorde den andre, er vi nå vitne til en tredje bølge, en bølge som kan bli fulgt av en enda mer omfattende spredning av atomvåpen? Jeg tror at dette kan unngås. Det krever bare at stater retter seg etter den originale utgaven av ikke-spredningsavtalen, som nå står under press.

I 1960-ÅRENE trodde forsvarsdepartementene i mange land at atomvåpen kunne bli standard og uunnværlig utrustning. Ledere som president John F. Kennedy i USA var bekymret for ustabiliteten som ville oppstå i en verden der man i et stort antall stater satt med fingeren på atomknappen.Ikke-spredningsavtalen ble inngått i 1968 som en todelt avtale med en atomvåpenfri verden som det endelige mål: Stater uten atomvåpen skulle forplikte seg til å avstå fra å anskaffe våpnene, og til gjengjeld skulle de få tilgang til fredelig atomteknologi. De fem statene som hadde testet atomvåpen, skulle forplikte seg til å la være å spre sin atomvåpenekspertise og til å forhandle om nedrustning av atomvåpen og konvensjonelle våpen.I de nesten 40 årene som er gått siden den gang, har antallet atommakter økt, men bare med fire. Tre av dem - India, Israel og Pakistan - hadde aldri sluttet seg til avtalen, og den fjerde var Nord-Korea, som sluttet seg til avtalen i 1985, men trakk seg ut igjen i 2003. Irak og Libya, som hadde sluttet seg til avtalen, misligholdt den, men ble ved hjelp av maktbruk og trusler om maktbruk tvunget til å følge den igjen. Sør-Afrika holdt seg til avtalen etter at de hadde kvittet seg med sine atomvåpen, slik at bare én stat gjenstår å gjøre rede for: Iran, som av mange observatører mistenkes for å ville anskaffe atomvåpen.

DET KENNEDY FRYKTET mest når det gjaldt spredning, har ikke skjedd. Mange stater som har teknologiske muligheter til å utvikle atomvåpen, har i stedet gitt avkall på våpnene, de har sluttet seg til avtalen og viser ingen tegn på å gå bort fra sine forpliktelser. Etter oppløsningen av Sovjetunionen var Hviterussland, Kasakhstan og Ukraina de facto atommakter, men alle tre avsto atomvåpnene på sine territorier til Russland. Argentina og Brasil, som hadde vært klare til å anskaffe atomvåpen, unnlot å gjøre det, og sluttet seg til avtalen.Når det nå går mot 2007, er likevel mange bekymret for hva som kan bli konsekvensene hvis Nord-Korea fortsetter med å utvikle våpen og hvis Iran beveger seg i samme retning. De fleste statene som ikke har atomvåpen og som slutter opp om ikke-spredningsavtalen, er også svært engstelige for at de fem opprinnelige atommaktene ikke tar forpliktelsen om å forhandle om nedrustning alvorlig. De er klar over at antallet atomvåpen har gått ned fra et toppunkt på over 50 000 under den kalde krigen til omkring 27 000 i dag, men de er sterkt kritiske til at atommaktene ikke har gjort mer.FNs generalsekretær Kofi Annan sa i år, ved begynnelsen av det nye årtusenet, at «det internasjonale samfunnet nesten ser ut til å gå i søvne» mot gjenopprustning.

SELV OM den amerikanske Kongressen har nektet å godkjenne en kjernefysisk «bunker-buster», som kan trenge ned under jorda før den sprenges, er USA i ferd med å velge en ny standard atombombe. Landet bruker også milliarder på militære programmer i verdensrommet, samtidig som det avviser et nesten universelt krav om at romvåpen skal diskuteres på nedrustningskonferansen i Genève.Det at USA utvikler et rakettskjold, får Kina og Russland til å utvikle våpen som kan trenge gjennom dette skjoldet, og i Storbritannia foreslår regjeringen nå et atomvåpenprogram som skal etterfølge Trident-systemet i årene etter 2020. Verdens samlede militærutgifter i 2005 er beregnet til å ha vært omkring 1000 milliarder dollar, og omtrent halvparten av det beløpet ble brukt av USA alene.Nesten 40 år etter at ikke-spredningsavtalen ble inngått, og omtrent 15 år etter slutten på den kalde krigen, er det på høy tid at atommaktene begynner å opptre seriøst, ikke bare når det gjelder å hindre andre land i å skaffe seg atomvåpen, men også når det gjelder trusselen som deres egne atomvåpenarsenaler utgjør. Det er en påfallende dobbeltmoral når Kina, India og USA fordømmer at Nord-Korea prøvesprenger en plutoniumbombe, mens de selv avstår fra å ratifisere prøvestansavtalen og dermed bevarer sin egen frihet til å teste atomvåpen.

SELV OM DET må blåses nytt liv i nedrustningen i året som kommer, må det også bli funnet løsninger for de spesifikke og akutte farene som er knyttet til Nord-Korea og Iran. Når det gjelder Nord-Korea, vil beredskapslagre med atomvåpen og videre produksjon av missiler bli oppfattet som en dødelig trussel av Sør-Korea og Japan. Nord-Koreas siste handlinger har allerede provosert statstjenestemenn i Japan til å bedyre at Japans grunnlov ikke utelukker utvikling av atomvåpen til bruk i selvforsvar, og til og med at forkjøpsangrep ikke kan utelukkes.Skulle en slik utvikling finne sted, vil spenningene i regionen øke drastisk. Kina, Japan, Sør-Korea, Taiwan og USA har en sterk felles interesse av å unngå en slik eskalering og av å lede Nord-Korea bort fra landets nåværende kurs. Er dette mulig å få til?I Iran startet programmet for anriking av uran en gang sent i 1980-årene, under den forferdelige krigen landet ble dratt inn i av Saddam Husseins Irak. Siden den gang har det åpenbart beveget seg i sneglefart. Ikke desto mindre mener nesten alle at en videreføring av programmet kan føre til økte spenninger i en allerede ustabil region. Det kan oppstå en dominoeffekt - selv om det neppe vil skje på kort sikt, siden ingen av statene uten atomvåpen i regionen har avansert kjernefysisk teknologi. Det er antakelig et bortimot samstemmig ønske i verden at Iran skal innstille sitt anrikingsprogram, selv om anriking av uran ikke er forbudt i henhold til ikke-spredningsavtalen. Kan Iran overtales til å gjøre dette?

ETTER DEN amerikanske katastrofen i Irak, der landet brukte militære midler til å tilintetgjøre ikke-eksisterende masseødeleggelsesvåpen, er det heldigvis stor motstand mot militære angrep på Nord-Korea og Iran. Selv om man i USA av og til snakker om angrep for å ødelegge Nord-Koreas kjernefysiske installasjoner, virker det som en militær løsning både vil ha små sjanser til å lykkes og at den vil være ekstremt risikofylt.Seoul, den sørkoreanske hovedstaden, ligger innenfor rekkevidde for Nord-Koreas artilleri. Ethvert rakettangrep ville etterlate atomvåpen i hendene på et desperat regime, og utenomverdenen ville ikke kjenne verken antallet eller plasseringen av disse. Også bare trusler om angrep eller forsøk på å styrte det nordkoreanske regimet ville sannsynligvis gjøre det mer aggressivt og, kanskje, mer hensynsløst. I Iran vil likeledes militære aksjoner eller trusler om slike aksjoner høyst sannsynlig være nytteløse og til og med virke mot sin hensikt, ved å styrke posisjonen til de i Iran som hevder at landet trenger atomvåpen for å forsvare seg.

HVIS MILITÆRE aksjoner ikke er en mulig løsning, hva kan da gjøres? Det kunne være en god idé å spørre seg hvorfor noen land ønsker seg atomvåpen, og så forsøke å fjerne disse incentivene, om de nå er ekte eller innbilte.I 2003 ga EUs strategi mot spredning av masseødeleggelsesvåpen det råd at «(...) den beste løsningen på problemet med masseødeleggelsesvåpen er hvis land ikke lenger føler at de trenger dem. Om mulig bør det finnes politiske løsninger på problemene som gjør at land vil ha masseødeleggelsesvåpen. Jo tryggere landene føler seg, desto mer sannsynlig er det at de oppgir slike programmer (...)»I den pågående krisen med Nord-Korea er spørsmålet om regimet kan lokkes til å gi slipp på den tryggheten det føler at det har ved å besitte atomvåpen, gjennom tilbud om sikkerhetsgarantier, diplomatiske relasjoner, slutt på landets isolerte stilling internasjonalt og hjelp til å utvikles på en lignende måte som for eksempel Vietnam. Jeg tror det er dette USA og de andre deltakerne i sekspartsforhandlingene i Beijing forsøker å finne ut.

FOR ØYEBLIKKET unngår man med rette den sabelraslingen som kunne styrke Nord-Koreas oppfatning av at landet trenger et atomvåpenforsvar. Økonomisk press utøves i mindre grad gjennom sanksjoner med FN-mandat enn gjennom en klar beskjed om at Kim Jong Ils regime ikke kan vente seg økonomiske eller andre belønninger hvis det ikke blir inngått en avtale.I likhet med Nord-Korea må man også få Iran til å føle at landet ikke er truet og ikke trenger atomvåpen for å sikre sin trygghet, og at det heller ikke trenger å anrike uran. Alt dette ville ha vært lettere hvis USA, i stedet for å gjenta igjen og igjen at alle alternativer ligger på bordet, kunne vise Iran den samme vilje til å tilby garantier mot angrep og mot forsøk på å få til regimeendring, som landet nå viser Nord-Korea. Likeledes ville et tilbud fra USA om å normalisere relasjonene, igjen slik tilfellet er i Nord-Korea, være til betydelig hjelp for å overtale Iran om å slutte med anriking av uran.

TIL SLUTT er det vanskelig å forstå hvorfor det at Iran skal slutte å anrike uran, er blitt gjort til en forutsetning for forhandlinger der hovedformålet nettopp er å sikre Irans løfte om å innstille disse forsøkene. I Nord-Korea søkes tross alt forhandlinger ivrig av alle parter, selv om Nord-Korea fortsetter å produsere plutonium i våpenkvalitet i fullt tempo.Det kanskje aller viktigste er for alle parter å innse at gjennomførbarheten og betydningen av ikke-spredning ikke er ødelagt etter begivenhetene i Iran og Nord-Korea i 2006. Disse begivenhetene har faktisk gjort det enda viktigere at vi i 2007 ikke oppgir forsøkene på å oppnå de målene som verden første gang satte seg i 1968.FAKTA Hans Blix, tidligere utenriksminister i Sverige, var leder for FNs overvåknings-, verifikasjons- og inspeksjonskommisjon (UNMOVIC) fra 2000 til 2003, og ledet FNs forsøk på å lokalisere irakiske masseødeleggelsesvåpen. Han er nå leder for Blix-kommisjonen (Weapons of Mass Destruction Commission), som har sete i Stockholm.