Kan atomvåpnene ties i hjel?

Den amerikanske atomfysikeren og filosofen Freeman Dyson uttalte for et års tid siden at den beste strategi for å avskaffe atomvåpnene var «å tie dem i hjel». Hvis man sluttet å snakke om dem i offentligheten, ville man etter hvert glemme dem, mente han. De ville ikke bli testet, ikke fornyet. Til sist ville lagrene skrumpe inn, som planter som ikke blir vannet.

India og Pakistan har i sommer på det sterkeste dementert Dysons besnærende teori. Det mange inntil i dag har holdt for å være en umulighet - en regional krig utkjempet med atomvåpen - er rykket oss nærmere. I Kashmir, der 2/3 av en befolkning på 10 millioner er muslimer, ligger tusener av indiske og pakistanske soldater i skyttergravene med geværene pekende mot hverandre. Hver dag blir det skutt. I det siste har tapene vært betydelige. I årtier har Kashmir vært en glemt kruttønne, i dag er regionen i ferd med å bli en kjernefysisk kruttønne. Et kjernefysisk kappløp mellom fiender som bokstavelig talt står med ansiktet mot hverandre, og der kontroll- og kommandosystemene er teknisk og politisk ustabile, kan lett ende i en kjernefysisk tragedie. Eller for å sitere Pakistans utenriksminister Gohar Ayub Khan: «Vi har ingen reaksjonstid. Vi står ansikt til ansikt, og det kan blusse opp når som helst.»

Reaksjonene mot India og Pakistan har vært sterke - også fra USA. USAs protester lar seg imidlertid så altfor lett imøtegås av de to statene. Hvorfor har USA selv ikke gjort mer for å få til en fullstendig atomvåpennedrustning? Hvorfor har de ikke ratifisert Traktaten om et totalforbud mot prøvesprengninger fra 1994? Hvis atomvåpen gir sikkerhet for England og Frankrike - hvorfor ikke for India og Pakistan? Og hva med Israel? Hvorfor gjør ikke stormaktene mer for å avruste deres kjernefysiske arsenaler?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ser vi oss tilbake, har arbeidet mot atomvåpen hovedsakelig vært drevet langs to argumentasjonslinjer: den politisk/strategiske og den moralske. I forlengelse av den moralske argumentasjonen har vi de siste årene fått en stadig større oppmerksomhet om folkerettslige begrunnelser for arbeidet mot atomvåpen. Både fordi vi i år vil feire 50-årsjubileet for den universelle menneskerettighetserklæringen - og neste år 50-årsjubileet for Genhvekonvensjonene, er det nødvendig å vektlegge denne argumentasjonen enda sterkere. Her blir betenkningen fra Den internasjonale domstolen i Haag i 1996 et helt sentralt dokument. Haagdomstolen er FNs viktigste juridiske organ, som kan dømme i spørsmål om internasjonal lov. Den består av 15 dommere, valgt av Sikkerhetsrådet og Hovedforsamlingen for ni år.

Haagdomstolen har to funksjoner: å dømme i juridiske konflikter mellom stater - og å avgi rådgivende betenkninger. Sikkerhetsrådet og Hovedforsamlingen kan be om slike betenkninger om ethvert juridisk spørsmål. Andre FN-organisasjoner kan også be om betenkninger om spørsmål som ligger innenfor deres ansvarsområder.

På bakgrunn av en tidligere henvendelse fra Verdens helseorganisasjon vedtok FNs hovedforsamling den 15. desember 1994 å be Haagdomstolen om å avgi en rådgivende uttalelse om følgende spørsmål:

«Er trusselen om eller bruk av kjernefysiske våpen under noen omstendigheter tillatt iflg. internasjonal lov?» Noen relevante stater ble anmodet om å avgi uttalelser, og høringer ble avholdt. Under høringene argumenterte 16 av 22 stater for at trussel om og bruk av atomvåpen var ulovlig iflg. internasjonal lov. USA, England, Frankrike, Russland, Tyskland og Italia (Kina deltok ikke) mente at Haagdomstolen burde avvise å svare på spørsmålet. 3,7 millioner uttalelser fra enkeltmennesker og organisasjoner ble lagt fram for Domstolen. Disse representerte bl.a. 700 fredsorganisasjoner. Dette var visstnok første gang at Domstolen aksepterte «borgernes vitnesbyrd» som en viktig del av de juridiske saksforberedelsene.

Den 8. juli 1996 avga Domstolen en 34 siders betenkning, samt over 200 sider med kommentarer fra de individuelle dommerne. De viktigste konklusjonene i Domstolens vedtak lyder slik:

«Det følger av de ovenfor nevnte krav at trussel om eller bruk av atomvåpen generelt vil være i strid med reglene i internasjonal lov om væpnete konflikter, og spesielt prinsippene og reglene i humanitær lov. Imidlertid, med henblikk på den nåværende situasjon i internasjonal lov og de elementer av faktisk art som har vært tilgjengelige, kan ikke Domstolen konkludere definitivt om hvorvidt trusler om eller bruk av atomvåpen ville være lovlig eller ulovlig i en ekstrem selvforsvarssituasjon, der selve statens overlevelse ville stå på spill. (Sju mot sju stemmer.) Det er en forpliktelse tillitsfullt å følge opp og avslutte forhandlinger som fører til kjernefysisk nedrustning på alle områder under streng og effektiv internasjonal kontroll.» (Enstemmig)

Hvordan skal Haagdomstolens betenkning egentlig tolkes - og hva blir konsekvensene for det videre arbeidet for atomvåpennedrustning? Fire momenter blir etter min mening viktige:

  • Domstolen slår enstemmig fast at a-våpen «er unike i sin destruktive kapasitet» og at de «er i stand til å ødelegge all sivilisasjon og hele økosystemet på planeten». Det betyr at atomvåpen settes i en klasse for seg, endog farligere enn kjemiske og biologiske våpen, som iflg. internasjonal lov er forbudt (1972, 1993).
  • Domstolen skiller ikke mellom trusler om og bruk av atomvåpen. Det betyr at Domstolen aksepterer anti-atomvåpenbevegelsens argumentasjon om at avskrekking er meningsløs uten en troverdig vilje til å bruke våpnene.
  • Bruk av atomvåpen må underlegges regimene til krigens lov: Haagkonvensjonene (1907), Genhvekonvensjonene (1949, med tilleggsprotokollene fra 1977), Konvensjonene om folkemord (1948). Disse konvensjonene forbyr - også i selvforsvar - våpen som:
    - ikke skiller mellom sivile og militære.- forårsaker skader som ikke står i forhold til provokasjonene eller til legitime mål.- forårsaker unødvendige og overflødige lidelser.- berører nøytrale stater. - forårsaker omfattende, langvarige og alvorlige ødeleggelser av miljøet.- bruker kvelende, giftige eller andre gasser - og alle tilsvarende væsker, materialer eller substanser.
  • Egentlig var det ti dommere som stemte for å gjøre trusler om og bruk av atomvåpen ulovlig. Tre av de dommerne stemte nemlig mot hele paragraf 2e fordi de mente at det ikke burde finnes noe unntak for at atomvåpen er ulovlig. De eneste dommerne som gikk mot at trusler om og bruk av atomvåpen skulle gjøres ulovlig, var dommerne fra USA, Frankrike og England. (Dommeren fra Venezuela døde i oktober 1995.) Det er derfor grunnlag for å hevde at Haagdomstolen har erklært at trusler om eller bruk av atomvåpen er i strid med folkeretten .
    Haagdomstolens betenkning er ikke perfekt, men den vil kunne vise seg å være et av de viktigste skritt på veien mot en internasjonal kriminalisering av atomvåpnene. Det er denne argumentasjonen vi må bruke langt mer aktivt i tida som kommer.
    Tre spørsmål blir viktige i vår hjemlige debatt:
  • Hvilke konsekvenser mener norske politikere at Haagdomstolens beslutning bør få for NATOs forsvarsstrategi, der man bl.a. fremdeles knesetter retten til førstebruk av atomvåpen?
  • Hvilke initiativ vil den sittende Regjering ta for å få til en «kjernefysisk nedrustning på alle områder» - slik betenkningen krever?
  • Hvilke konsekvenser får Haagdomstolens uttalelse for norske politikeres og militæres individuelle ansvar for et eventuelt brudd på folkeretten? (Nürnbergdomstolen slo fast at den enkelte har et personlig ansvar for ikke å forberede eller begå krigsforbrytelser, selv om en handler etter ordre fra lovlige myndigheter.)
    India og Pakistan har denne sommeren minnet oss om at atomvåpnene ikke kan ties i hjel. En informert opinion bør sørge for at det heller ikke skjer med Haagdomstolens betenkning.