Kan bli en ny klassiker

Martin Ernstsen har laget tegneserie av Hamsuns «Sult». Den bør bli hans definitive gjennombrudd.

SULT-TEGNESERIE: Skritt for skritt blir Knud Pedersen til en absurdistisk, rund og maskotaktig gul versjon av seg selv. Illustrasjon fra boka
SULT-TEGNESERIE: Skritt for skritt blir Knud Pedersen til en absurdistisk, rund og maskotaktig gul versjon av seg selv. Illustrasjon fra bokaVis mer

Vakker, intens, humoristisk og nervepirrende, Martin Ernstsens tegneserieversjon av Knut Hamsuns «Sult» har potensial til å bli en klassiker, akkurat som originalen.

Tegneserier basert på litterære forelegg, såkalte tegneserieadaptasjoner, er en sjanger i medvind. Før var det i Donald eller i Illustrerte klassikere man som oftest leste slike, men nå har en ny bølge med ambisiøse adaptasjoner kommet, som ikke bare vil gjenfortelle en historie, men også stå på egne ben kunstnerisk. I Norge kom Geir Moen med sin overskuddspregede versjon av Peer Gynt for noen år siden.

Nå er det tegneren Martin Ernstsen som har satt seg fore å pusse på «Sult», en annen av juvelene i norsk litteraturkanon, og han får den virkelig til å skinne!

Spennende møte

Ernstsen er ikke er blant våre aller mest kjente serieskapere, men han er veletablert og har en rekke kritikerroste tegneserier for både barn og voksne, som «Eremitt» og «Fugløya», bak seg. Han har en lett og luftig tegnestil hvor det er menneskene, og ikke bakgrunnene, som står i sentrum, og historiene har gjerne absurde elementer og både sort og hvit humor.

Det er ikke mange åpenbare paralleller mellom Hamsun og Ernstsen, men én er at de begge vier den (nord)norske naturen stor plass i sine respektive bøker. I «Sult», er det derimot, som kjent, en by som utgjør det viktige bakteppet, og jeg var svært spent på hvordan Ernstsen ville framstille 1880-tallets Kristiania, en tid som både er fjern for oss, og fjernt fra hva han har gjort før.

Oppfinnsomme løsninger

IKONISK: Forsidebildet er også et dobbeltsidig oppslag inne i boka.
IKONISK: Forsidebildet er også et dobbeltsidig oppslag inne i boka. Vis mer

«Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den…»

Den berømte førstesetningnen er alt som står på side én og signaliserer dermed at dette er en adaptasjon som vil holde seg tro mot originalverket, og som heldigvis ikke har falt for fristelsen til å modernisere språket. De to neste sidene forsterker dette inntrykket, vi får se en gammel, klassisk Kristiania-bakgård, dust og realistisk tegnet, og så en skygge- og tankefull Hamsun i senga på det vesle kammerset. Igjen er serien svært tro mot originalen, men allerede med de to første tegningene viser Ernstsen at han har tenkt til å gjøre noe mer enn å kun illustrere «Sult». De sepiafargede tegningene er ovale og minner på elegant vis om gamle, innrammede fotografier, det gir oss følelsen av å kikke inn i en annen tid.

Etter noen innledende sider, som får etablert jeg-personen og hans stadige pengeproblemer, bryter Ernstsen overraskende med det realistiske utgangspunktet. I en scene hvor den unge Knud Pedersen blir overmannet av en plutselig lykkefølelse, forvandler Ernstsen ham skritt for skritt til en absurdistisk, rund og maskotaktig gul versjon av seg selv.

Grepet gjør at Ernstsen får mulighet til å visualisere bokas mer psykologiske og surrealistiske deler. Den lykkelige og luftige spaserturen glir fort over til et marerittscenario når han ser pølser presse seg ut av en gammel kones øyne. Hadde Ernstsen holdt på åpningssidenes realistiske stil, ville passasjen virket forvirrende, men ved å lage disse to versjonene av hovedpersonen, har Ernstsen samtidig laget en strålende visuell løsning som skiller bokas indre og ytre handling.

En sult rik på smak

Den imponerende åpningen gjør at jeg leser meg stadig mer glupsk gjennom boka. Det er ironisk at en bok om sult kan føles så rik på inntrykk, lukter og smaker. Ernstsen serverer oss hele tida nye spennende stilistiske valg og viktige humoristiske detaljer. Når den vakre og mystiske Ylajali kommer til syne, er det med en stor, gul fullmåne og en tindrende stjernehimmel bak seg, som reflekteres i Pedersens briller i en rutesekvens nederst på siden, der han henrykt utbryter «YYY LAA JAA LII». Forsiden, hvor termitter vandrer inn i det ene øret og ut med en hjernedel av det andre, er et ikonisk bilde som også dukker opp på en dobbeltside inni boka.

Jeg møter stadig på slike nye kunstneriske høydepunkt, som beriker historien, uten å overkjøre den.

Balansekunst

Å lage tegneserier av litteratur er mye vanskeligere enn det kanskje høres ut. Det skal så lite til før tegningene bare blir uviktige vedheng, eller den litterære nerven helt forsvinner. At Ernstsen har klart å gi oss et nytt blikk på en så kjent roman som «Sult», uten at det har gått på bekostning av prosaen, er derfor ingen liten bedrift.

For yngre lesere er denne tegneserien et utmerket utgangspunkt for å bli kjent med Hamsun, den er mer innbydende enn en gammel bok, men fortsatt svært tro mot originalen.

«Sult» skal utgis på tysk før bokmessen i Frankfurt i oktober, og det er bare å håpe at folk i Norge, og utlandet, får øynene opp for denne adaptasjonen, og Martin Ernstsens arbeid generelt. I en rettferdig verden ville i hvert fall «Sult» blitt hans definitive gjennombrudd som serieskaper.