Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

TV-anmeldelse: «Watchmen»

Kan bli høstens snåleste serie

Men herlighet, så fascinerende det er!

RIKT UNIVERS: Skaperen av «Lost» har gitt tegneserienes «Citizen Kane» en oppfølger for vår tid, mener Dagbladets anmelder. Video: HBO Vis mer

Quis custodiet ipsos custodes? – «Who watches the watchmen?» spør det som gjerne omtales som tegneseriemediets «Citizen Kane», en svimlende kompleks superheltsaga som trekker sjangerens fascisme-, selvtekt- og Ubermensch-lefling ut i sin ytterste, bekmørke konsekvens. Spørsmålet er retorisk, ment for å tydeliggjøre den evige trusselen mennesker med makt utgjør, selv om de er ment å beskytte oss. Men etter å ha sett seks av ni episoder av HBOs nye, forvirrende, lett forvirrede, men alltid fascinerende oppfølgerserie, er det mer nærliggende å ta spørsmålet bokstavelig, og svare: jeg. Jeg ser på «Watchmen». Og jeg trenger å se det igjen.

«Watchmen»

5 1 6

Science fiction/superheltserie

21. oktober
Beskrivelse:

Skaperen av «Lost» har gitt tegneserienes «Citizen Kane» en oppfølger for vår tid. Med Regina King, Don Johnson, Jeremy Irons, m.fl.

Kanal:

HBO

«Et oppgjør med superhelter, voldsromantikk og USAs historiske understrøm av fascisme og Hvit Makt. Pluss blekksprutregn.»
Se alle anmeldelser

Mesterverkets opprinnelige co-opphavsmann, den notorisk mannevonde Alan Moore, nekter å ha noe å gjøre med filmatiseringer av verkene sine, men dessverre/heldigvis sitter han ikke på rettighetene (tegneren, Dave Gibbons, er kreditert her), og nå har de falt i hendene på den både elskede og hatede mannen bak feiltastiske «Lost» og fabelaktige «The Leftovers», Damon Lindelof. Han har fått med seg oscarvinner Regina King («If Beale Street Could Talk»), Don Johnson, og ikke minst Jeremy Irons som den aldrende Adrian Veidt/Ozymandias – verdens smarteste mann, og tidenes mest snobbete overklassekødd. Og Trent Reznor og Atticus Ross fra Nine Inch Nails har laget musikken. At forventningene strekker seg hele veien herfra til Mars, er en underdrivelse.

Remix

Lindelof har kalt serien en remix av originalen, men det er etter hvert ganske tydelig at dette egentlig fungerer som en direkte oppfølger satt i en alternativ nåtid. Ikke at jeg klager. (Selv om den gjør noen forsøk på å forklare forhistorien, er «Watchmens» univers så fullstappet og mangefasettert at jeg virkelig anbefaler å lese den før man går i gang med denne.)

Veldig kort fortalt: Superhelter eksisterer, ikke med de gudegitte kreftene vi er vant til, men som maskerte vigilanter i ulik grad av hjemmesnekrethet og lovlydighet. Den eneste virkelige superhelten, den nærmest allmektige Dr. Manhattan, er i selvpålagt eksil på Mars. Han kjenner en begrenset tilhørighet til menneskeheten etter plutselig å kunne reise gjennom tid og rom, være alle steder samtidig, og kontrollere atomer. Rart med det.

30 år etter den verdensomspennende, skjellsettende hendelsen som avsluttet boken og reddet verden fra atomkrig (for nysgjerrige: det er avslutningen fra boka serien forholder seg til, ikke den fra filmen fra 2009), har menneskeheten begynt å komme tilbake i sin sedvanlige, selvdestruktive tralt. Robert Redford er president, de gamle heltehistoriene er for lengst kommersialisert og bastardisert, og det regner små blekkspruter fra himmelen. Du leste riktig.

Vigilanter

Politistyrkene i Tulsa, Oklahoma, der serien har sitt hovedfokus, er i en permanent, voldelig konflikt med organiserte militser maskert som Rorschach – den tvetydige, nihilistiske vigilanten fra boken, som er blitt en folkehelt på samme måte som frihetshelten/terroristen fra en annen av Moores bøker har det i vår virkelige verden: fyren i Guy Fawkes-maske fra «V for Vendetta», som både ble ansiktet utad til hacker-samfunnet Anonymous, og etter hvert også til enhver anonym småkonge på nettet med disqus-konto, Dunning Kruger-syndrom, og utdannelse fra livets harde skole.

Politiet har respondert med å maskere sine egne betjenter for å unngå represalier mot dem og familie, og dessuten alliert seg med ovennvente superhelter, som Kings ekspurk Sister Night, og Tim Blake Nelsons Looking Glass, som har en heldekkende sølvhette som får ham til å se ut som Lille Hjelpers skumle onkel. Når en eldgammel mann i rullestol (Louis Gossett Jr.) dukker opp begynner mystiske ting å skje, og FBI-agent Laurie Blake (Jean Smart), tidligere Silk Spectre fra originale «Watchmen», kalles inn for å etterforske. Samtidig pønsker en vietnamesisk forretningsmogul på noe, og i sin egen, lille boble, tilsynelatende totalt løsrevet fra resten av verden og handlingen, driver Veidt på med uforståelige, sadistiske eksperimenter som får Doktor Mengele til å fremstå som Helsesista.

Primærfarger

Lindelof er lojal mot originalen (med et par hederlige unntak, som fungerer veldig godt, men fort vekk kan irritere puristene likevel), ikke minst når det kommer til stil og tone. Uttrykket er skittenrealistisk, dette er ingen fargesprakende Marvel-fornøyelsespark, men likevel visuelt ekstremt slående med små plask av primærfarger – det er utrolig hvor virkningsfullt noe så enkelt som politimenn i knallgule tøymasker i en ellers naturlig setting er. Volden fremstilles også som så usexy som den bør, og superheltene som potensielt komiske avvikere, et premiss filmversjonen bommet totalt på.

Det er ikke alltid helt lett å få tak på, og i blant virker det ikke helt som om serien vet selv hva den vil med alle disse elementene. Men herlighet, så fascinerende det er, og så mye som foregår under overflaten. Det er vanskelig å ikke glede seg til fortsettelsen av det som fort vekk kan bli høstens rikeste, snåleste seeropplevelse.

For ut av all denne galskapen veves det langsomt en fortelling som ønsker å ta et oppgjør med USAs tilslørte historie av systematisk rasisme, og Hvit Makt-ideologi (valget av Tulsa som setting skyldes en av de aller mørkeste, forsøkvis neddyssete skamplettene i amerikansk nyere historie, det såkalte Tulsa race riot, der hvite borgere angrep og drepte opp mot 300 afroamerikanere, mens politiet så en annen vei), samt radikalisering av både de som håndhever landets voldsmonopol og de som utfordrer det. Men overgangen fra beskytter til fangevokter er glidende, skillet mellom opprører og lynsjemobb likeså, og ikke lett å få øye på når man står i en selvrettferdig blodtåke. Det hollywoodske (og dermed det amerikanske) frihetsidealet har alltid vært uløselig knyttet til drømmen om å ta loven i egne hender når systemet svikter deg, og å slippe å stå til ansvar for dine handlinger. Det går en ubrutt linje fra maskerte revolvermenn i ville vesten, via Ku Klux Klans spøkelseshetter, til de allestedsnærverende superheltene med hemmelig identitet, og Guy Fawkes-avatarene på internett. Som en sier: «Du får ikke rettferdighet med et politiskilt, du får det med masken din.» Men hva som er rettferdig, kommer an på øyet som ser.

Anmeldelsen er basert på de første seks av totalt ni episoder.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media