Anmeldelse: Beforeigners, HBO Nordic

Kan bli høstens tv-snakkis

Skitr! «Beforeigners» er en spinnvill blanding av tullball og kjempeambisjoner.

MYSTISK: «Beforeigners» er HBOs første norskproduserte serie, og handler om mennesker fra fortida som på mystisk vis begynner å dukke opp i nåtida. Vis mer

Det har summet kraftig rundt «Beforeigners» i lang tid allerede, og det er ikke så rart. HBOs første norske dramaserie har masse til felles med kanalens mest populære serier: Et intrikat mysterium, særegent sci fi-plott, og kostymearbeid som skriker etter prisnominasjoner.

«Beforeigners»

5 1 6

Dramaserie

21. august 2019
Beskrivelse:

Norsk sci fi-satire som sparker i alle retninger.

Kanal:

HBO Nordic

«En fascinerende blanding av tullball og kjempeambisjoner.»
Se alle anmeldelser

Men om du ønsker deg et norsk «Game of Thrones» eller «Westworld», kan du bli skuffa. «Beforeigners» er ingen ode til sjangerseriene den sammenliknes med. Snarere en parodi på dem. Og på veldig mye annet.

Den kan fort bli høstens store tv-snakkis.

Fremvandrere

Vi starter i samtidas Oslo, der noen merkelige skikkelser begynner å poppe opp av vannet utenfor operataket. Forresten et av flere tegn på at serien er tilpasset et internasjonalt publikum: Her er har de klart å smelte sammen moderne signalbygg og norrøn vikingarv på et vis som burde gjøre enhver mellomleder i Innovasjon Norge grønn av misunnelse.

De nyankomne hevder at de kommer fra fortida, og blir møtt av den overtidsarbeidende politimannen Lars (Nicolai Cleve Broch), som er på vei til å ringe psykiatrisk legevakt da han blir obs på et nyhetsinnslag. Det viser seg at fenomenet gjentar seg i kystområder over hele verden.

Spol noen år fram i tid, og galskapen har blitt normalen. Daglig ankommer nye mennesker Bjørvika. De er fra 1800-tallet, vikingtida og steinalderen, ennå vet ingen hvorfor de kommer, og selv husker de ingenting fra overfarten. Men de har satt sitt tydelige preg på byen. Oslo er blitt en smeltedigel av ulike tidsepoker. Hippe barer med runeskriftlogo, hestetransport og distingverte herrer i flosshatt, men også primitive, halvnakne «prehistorikere» som klatrer i trærne, preger bybildet.

Skarp satire

Lars' kone har forlatt ham til fordel for en piperøkende bohem, og på politistasjonen får han en ny partner: Den tidligere skjoldmøyen Alfhildr (Krista Kosonen), nyutdannet fra politihøgskolen og perfekt «flertemporalt» alibi for stasjonen, som strever med tilliten hos deler av befolkningen. Bedre blir det ikke når det dukker opp et lik med steinaldertatoveringer. Er hun byens første offer for «tidsisme»?

Du skjønner tegninga. Broch har allerede lansert serien som «en åpenbar allegori til hvordan vi som samfunn håndterer innvandrere fra andre kulturer». Men parallellen er så åpenbar, så overtydelig, at den nærmest blir en parodi i seg selv, på måten kulturaktører kappes om å lage treffende bilder på aktuell samfunnsproblematikk.

I denne serien går det aller verst ut over de overdrevent mangfoldspositive: Folk som Lars' avdelingsleder, som forsøker å skryte av den nye viking-ansettelsen i et radiointervju, men får beskjed om at «vi prøver å ikke bruke det ordet. Vi sier heller 'folk av norrøn opprinnelse'». Toppbloggeren «Hulekone», samt det nye senteret for «transtemporale», altså mennesker som er «født i feil tid», er også kostelige innslag. For ikke å snakke om ledelsen på Nasjonalmuseet, som dropper å anmelde hærverk da de blir truet med søksmål for manglende «trigger warnings» på norrønt og mesopotamisk. Livaktige gjengivelser av slaget på Stiklestad kan trigge mye hos en som var til stede, må vite.

Gulloppskrift

Innvandringsskeptikerne slipper selvsagt ikke unna, de heller. «Beforeigners» sparker både til venstre og høyre, oppover og nedover. Mot nye og tradisjonelle medier, nye og gamle religioner, hipsterkultur og folkekultur. Lars er en åpenbar parodi på en forsoffen nordisk krimhelt, med sin musearm og temproxate-avhengighet (kraftige øyedråper som brukes for å roe ned nyankomne).

Men serien er også en spennende krimhistorie og et engasjerende sci fi-mysterium.

Det kan lugge litt til å begynne med, før du godtar premissene og slutter å tenke at «ærlig talt, sånn ville det ikke foregått». Og når serien innimellom forsøker seg på melodrama, det være seg tåredryppende gjenforeninger eller andre ømme øyeblikk, sliter jeg med å ta det på alvor. Det kan ha med språket å gjøre også. Den norrøne dialogen virker ekte nok og skal visstnok ha vært jobbet mye med. Men hver gang «bohemer» eller «prehistorikere» prater, lurer jeg på om de knekker sammen i latter så fort kameraene skrus av.

Slik sett er «Beforeigners» en fascinerende blanding av tullball og kjempeambisjoner. Det er selve gulloppskriften, er det ikke?