Kan bli USAs Waterloo

Protestene mot krigen i Irak er omfattende i den muslimske verden. USA er i ferd med å skaffe seg flere fiender enn noensinne, skriver Nadeem Ayub Khan i denne analysen fra Pakistan.

ISLAMABAD: Bare minutter etter angrepet på Irak kom reaksjonen fra den muslimske verden, fra ørkenområdene i Midtøsten til Indonesias øyer. Iran, Iraks mangeårige fiende, fordømte angrepet og kalte det uforsvarlig og lovstridig. Saudi-Arabia gjorde det klart at saudierne ikke under noen omstendigheter vil ta del i krigen mot sitt arabiske broderfolk og at deres militære styrker ikke kommer til å bevege seg en tomme inn på irakisk territorium.

I Pakistan tok tusener til gatene og demonstrerte sin avsky mot amerikansk aggresjon og sin hyllest til Saddam Hussein. Protestene viste et flertall som vil ha hellig krig (jihad) mot amerikansk undertrykkelse og ikke mot den vestlige verden. Opposisjonslederne i Pakistan har kalt USAs invasjon for katastrofal og en begynnelse på slutten for den amerikanske imperialismen. Deres oppslutning blant folket har ført til at også den pakistanske regjeringen, en av USAs allierte, har måttet gå ut og ta avstand fra angrepet. Indonesiske muslimer har gjort det klart at dette ikke er et angrep mot islam, men et angrep mot menneskeheten. Thailandske muslimer har sagt at det amerikanske angrepet vil skaffe USA flere fiender enn noen gang, ikke bare i den muslimske verden, men også i det buddhistiske samfunn.

DER ENGLER ikke tør trå, stormer idiotene inn. I sin iver etter å gå til krig har ikke USA bare gjort seg fortjent til fordømmelse over hele verden, men det ser også ut til at supermakten graver sin egen grav. Ballongen har gått til værs, og vi vet ikke hvor den tar veien. Amerikanerne har gått til krig uten å ta hensyn til hva som kan bli konsekvensene hvis ikke alt går etter planen, ikke bare under selve angrepet, men også etter invasjonen. Virkningene av denne krigen kan bli svært omfattende. De vil ikke begrense seg til Irak, nabolandene eller araberverdenen, men vil merkes over hele verden. Situasjonen kan utvikle seg i feil retning for amerikanerne og bli deres Waterloo.

USAs Irak-plan består av tre faser. Når invasjonen er over, er det meningen å dele landet inn etter etniske og sekteriske skillelinjer i en nordlig, sentral og sørlig region som skal styres av ambassadør Barbara Bodine og to pensjonerte generaler. Sagt på en litt enklere måte vil amerikanerne dele Irak mellom kurderne, sunnimuslimene og sjiamuslimene. I den tredje og siste fasen skal makten overføres til en vennligsinnet regjering skapt av Washington.

Så langt er alt bra. Men det er mange skjær i sjøen. Irakerne er ikke videre begeistret for den amerikanske planen. De fleste ønsker nok å bli kvitt Saddam Hussein, men de færreste vil bli styrt av USA, landet som har forårsaket så mye lidelse. Hvis president George W. Bush tror at soldatene hans vil bli tatt imot og hyllet som frigjørere, kan det tenkes at han får seg en overraskelse. Kurderne, sunniene og sjiaene i Irak har ingen tradisjon for å leve sammen som én nasjon. Når vi kjenner historien, er det grunn til å tro at Irak vil gå i oppløsning eller i det minste havne i borgerkrig når Saddams lim har flasset av. Den amerikanske planen truer ikke bare Iraks territoriale integritet, men kan også bane veien for et blodbad som kan ødelegge det som er igjen av Irak.

IRAN er offisielt medlem av ondskapens akse. Når Irak er okkupert, står Iran for tur. Også iranerne er klar over dette og forsøker å komme amerikanerne i forkjøpet. En iranskstøttet milits som består av irakiske sjiamuslimer, har etablert seg i det kurdiske Nord-Irak. Den såkalte Badr-brigaden er blitt trent og utstyrt av den iranske Revolusjonsgarden. Gjennom oppbyggingen av denne styrken kan Iran få fotfeste i Nord-Irak, samtidig som sjiamuslimenes posisjon styrkes i enhver regjering som måtte komme etter Saddam Hussein.

Det kan tenkes at Iran vil forsøke å snappe til seg omstridte områder i Sør-Irak under påskudd av at de vil gjenopprette orden og beskytte sitt eget territorium.

Iranerne har allerede advart USA om at fly som krenker deres luftrom vil bli beskutt. Amerikanske tropper kan komme til å lide samme skjebne. Sjiamuslimske grupper i Sør-Irak har også skaffet seg våpen fra både USA og Iran. På samme måte som i Nord-Irak er disse gruppene politisk ustabile, og deres lojalitet svinger. Noen ganger slåss de mot Saddams tropper, andre ganger mot hverandre. Dette kan også skape problemer for en amerikansk invasjonsstyrke.

TYRKIA har lenge higet etter de oljerike byene Kirkuk og Mosul i Nord-Irak, som for ikke så altfor lenge siden var en del av Det osmanske riket. Men flertallet i Nord-Irak er kurdere, og de ønsker at Nord-Irak skal bli en selvstendig republikk, et kurdisk hjemland. Når kampene mellom Tyrkia og deres kurdiske naboer begynner for alvor, blir ett av målene å få kontroll over oljekildene ved Mosul og Kirkuk, og å beholde kontrollen. Den som kontrollerer disse oljefeltene, kontrollerer Nord-Irak. Siden Golfkrigen i 1991 har Tyrkia hatt en styrke inne i Nord-Irak. Nå er det ventet at tyrkene vil sende langt flere soldater for å hjelpe amerikanerne. Det kan bli et påskudd til å invadere og okkupere det kurdiske området.

ANGREPET på Irak er ensidig i den forstand at det ikke har støtte fra FN. Dette vil ganske sikkert sette den muslimske verden i bevegelse og føre til økt islamsk terrorisme. Den mest ventede reaksjonen er angrep fra nettverket al-Qaida. Det er også ventet at enkeltstående grupper vil gå til aksjoner. USA er satt i høy alarmberedskap av frykt for angrep fra al-Qaida, og den libanesiske Hizbollah-geriljaen har gått offentlig ut og kunngjort at den har planer om å angripe Israel. Det har dukket opp rapporter som forteller at ledelsen i Irak forsyner Hizbollah med våpen. Det er også rapportert at al-Qaida-leder Abu Mussab al-Zarqawi befinner seg i Sør-Libanon under beskyttelse av Hizbollah.

I Afghanistan er al-Qaida erstattet av Gulbuddin Hekmatyars gruppe Hezb-i-Islami (HIA), som nå omfatter usbekiske, tsjetsjenske og arabiske soldater. Etter alt å dømme vil de gå til angrep på amerikanske styrker i Afghanistan mens krigen raser i Irak. Ryktene forteller at det allerede foregår harde kamper mellom HIA og amerikanske styrker i Kandahar, Khost og Jalalabad. Situasjonen i land som Jemen, Egypt, Jordan, Saudi-Arabia og Pakistan kan også bli ekstremt vanskelig når den antiamerikanske bølgen når store høyder.

USAS BESLUTNING om å gå til krig uten støtte fra FN har satt sinnene i kok over store deler av verden. Antiamerikanske følelser brer seg nå også utenfor den arabiske verden. Det er meget mulig at denne krigen vil føre til det motsatte av det Bush ønsket å oppnå. Den amerikanske presidenten gjorde det til sin misjon å gi Irak et nytt regime. Men et Irak uten Saddam blir trolig farligere og mer kaotisk enn et Irak med Saddam. Krigen kommer trolig til å gi ny næring til påstanden om at den arabiske suvereniteten blir mindre. Det blir også vanskeligere å finne en løsning på det palestinske problemet, noe som igjen kan føre til mer hat mot USA i den muslimske verden. Vi kan få en ny generasjon terrorister, enda mer målbevisste enn al-Qaida i sin kamp for å kaste ut amerikanske styrker av Midtøsten.

MOTSTANDEN mot USA i EU, NATO og USA vil føre til gjengjeldelse fra amerikanernes side. Det kan godt tenkes at Tyskland snart må ta farvel med amerikanske militærbaser og det som følger av arbeidsplasser og økonomiske inntekter. Frankrike har råd til å ha et anstrengt forhold til USAs i flere år framover, og Russland har allerede fått trusler om alvorlige konsekvenser. Når historien skrives, kan dette bli krigen som avskaffet freden.

Oversatt av Marit Jahreie